Test: Mercedes E220T d

Tekst og foto: David K Andersen

Vi vet allerede at nye Mercedes E-klasse er en fantastisk teknologi-øvelse og en utrolig luksusbil. Men E har også en annen viktig oppgave å fylle: I 38 år har den vært den ultimate stasjonsvogna. Er den fortsatt det? Vi prøver å finne ut, og tester samtidig den nye firer-dieselen.

Vi sjekker litt harde fakta først: Hvordan har egentlig utviklingen av bagasjerommet på E-klassen vært? I 1978, da Mercedes presenterte W123 i stasjonsvognutgave, var det første gang et premium-merke gjorde noe sånt. Frem til da var de store stasjonsvognene forbeholdt mer folkelige merker som Volvo, Peugeot, Citroën, Ford og Opel. Det endret seg med introduksjonen av T-modellen. 523 liter var det magiske tallet for 123en.

Volumet holdt seg omtrent likt på 124-modellen fra 1986; 530 liter. Men så skjedde det noe med W210 i 96. Den ble 10 cm lenger og samtidig ble bakruten mer vertikal. Vipps tok bagasjerommet 600 liter, og nå begynte E-klasse å skille seg ut mot konkurrentene.

Neste modell, W211 fra 2003, økte enda mer. Den tok 690 liter og det var liten tvil om hva som var den ultimate premium-stasjonsvogna. Erstatteren fra 2010 økte litt og fikk 5 liter til.

Dagens modell, W213, roer det litt ned igjen. 640 liter. Men det er fortsatt størst i klassen, og om du setter bakseteryggen i litt rettere posisjon, øker volumet til 670. Nye BMW 5-serie Touring tar for øvrig 570 liter, mens Volvo V90 huser 560.

E-klasse T har fått mer coupé-aktige linjer i bakparten sammenlignet med forgjengeren. Design har stadig mer å si hos Mercedes, det gjør ikke det store bagasjerommet mindre imponerende.

Interiøret er dessuten smart – du kan legge fra deg store og små ting mange forskjellige plasser. Legger du ned baksetene blir gulvet flatt, og selvfølgelig er selve baksetet romslig og komfortabelt å sitte i. Med 2,1 tonn tilhengervekt, er det hele komplett – den praktiske delen av tittelen «ultimat stasjonsvogn» er tatt hånd om.

Ikke overraskende følger design, kvalitetsfølelse og teknologi opp innvendig – det vet vi jo allerede fra før. Mercedes har turt å gjøre noe helt nytt og annerledes, resultatet er det få, om noen, som matcher.

Kvalitetsfølelsen i seg selv er ikke bedre enn hos de beste konkurrentene, men det er mer enn godt nok det. Forskjellen ligger i design. Man har turt å kaste det tradisjonelle til siden og starte på nytt.

De to 12,3-tommers skjermene plassert ved siden av hverandre er midtpunktet, men de er innrammet i usedvanlig vel-designede paneler. Spesielt det tversovergående med luftdysene innfeldt. Temaet fortsettes for øvrig i dørene, og testbilens Burmester-høyttalere hever ikke bare lydopplevelsen, men bidrar også på design-siden.

Stemningslys både her og der, i valgbare farger, gir deg sammen med muligheten til å velge ulike temaer i infotainment/instrument-systemet, variasjonsmuligheter i tillegg til de du har valgt eller ikke valgt da du bestilte bilen.

En stor mengde informasjon flyter konstant mot deg, og innstillingsmulighetene for alt mellom himmel og jord er enorme. Det tatt i betraktning, synes jeg førerplassen er forholdsvis enkel å forholde seg til og bruke. Du skjønner ikke hvordan du gjør alt med en gang, men det skal ikke mye prøving og feiling til før du får til det du vil. Og når du først eier bilen og blir kjent med den, vet du naturligvis snart hvordan du gjør alt du vil gjøre.

Jeg er ikke den største tilhengeren av infotainmentsystemets styring, hvor du både kan bruke touch på toppen, men også vri og dytte på hjulet under. Kanskje er valgmuligheten en bra ting, men en av delene hadde holdt for min del – jeg er for eksempel stadig redd for å gjøre noe jeg ikke hadde tenkt å gjøre, dersom jeg hviler hånden på touchpanelet mens jeg bruker hjulet under.

Knappene i rattet derimot, som også har touch-funksjon, fungerer utmerket og er en god idé andre antakelig snart vil kopiere. Og alle de vanlige tingene sånn som lys, viskere, girvelger og sånt, er som i alle Mercedeser logiske og svært fine i bruk.

Sittestillingen er justerbar i alle tenkelige retninger – alle finner seg til rette her. Forsetene har ekstrem sidestøtte i ryggen (som du ser på bildene), men lite i seteputen. Lurt – mange biler for mye sidestøtte i puten sånn at du blir sliten på utsiden av lårene når du sitter der over tid. Om fullt så mye sidestøtte i ryggstødet er nødvendig eller ikke, er en annen sak.

Toliters-dieselen på 194 hestekrefter erstatter den gamle på 2,1. Dette er en helt ny motor og den er en del av en ny modulær motorfamilie Mercedes har brukt svimlende 2,6 milliarder Euro på å utvikle.

Som vi alle vet, er dieselbiler for tiden under press fra politikere som dessverre ikke forstår hva de holder på med. De skaper forvirring og det fører til at mange velger en drivlinje som ikke passer bruksområdet. Det er både dumt for deg som bilkjøper, og i en del tilfeller for miljøet.

Midt oppe i alt diesel-rotet forsvinner nyansene. Som for eksempel at dette er verdens reneste dieselmotor. Tyske ADAC gjorde nylig en «real world»-test hvor en rekke ulike faktorer ble tatt med, og bilene ble testet under realistiske forhold. På topp 10-listen over de mest miljøvennlige bilene havnet som eneste dieselbil, Mercedes E 220 d. Resten av bilene var stort sett rene elbiler og fullhybrider.

Det betyr naturligvis ikke at dette er den rette motoren for deg som bare kjører 7 eller 16 km i Oslo til daglig, men for nesten alle andre, er faktisk 220 d det beste alternativet.

Ikke bare er forbruket eksepsjonelt lavt, vi lå på rundt halvliteren pr mil i snitt i denne testen, motoren er særdeles fin i bruk. Med 400 Nm har du krefter i massevis uansett situasjon, og sprinten til 100 km/t tar utrolige 7,7 sekunder. Den er dessuten særdeles raffinert og stillegående.

Sammen med den nye 9-trinns automatkassen, blir kombinasjonen perfekt. Samspillet mellom motor og girkasse er eksepsjonelt harmonisk – alt fra følelse og respons i gasspedalen, til tidspunkt og gjennomføring av girskift, er gjennomarbeidet og finjustert på en måte du sjelden opplever.

Legger du til fantastisk fjæringskomfort, lavt støynivå og fin kjørefølelse, ender du opp med en bil det er vanskelig å finne feil ved.

Det måtte isåfall være at den ikke føles spesielt sportslig. Hjulopppheng, chassis og balanse genererer imidlertid massivt veigrep, så å kjøre fort i svingene er en lek – selv på dårlig vei. Og sammen med de antatt beste sikkerhets-systemene som finnes, får du neppe en tryggere bil.

Prisen starter rundt 600 000 kroner. Det er i seg selv attraktivt, men den drar dessverre fort avgårde når du begynner å krysse av i utstyrslisten. Testbilen går løs på rett over 900 000, og selv om den ikke har alt, er den svært godt utstyrt. Du kan klare deg med mindre enn dette, men valgmulighetene er så mange og ulike at det blir meningsløst for oss å anbefale hva som bør tas med og ikke. Mercedes har fått en fin konfigurator på nettsidene sine hvor du selv kan bygge.

Konklusjon
Det meste tyder på at Mercedes forblir kongen på haugen når det kommer til stasjonsvogner. I alle fall så lenge plass er viktig. Interiøret og den nye dieselmotoren er de absolutte høydepunktene i en bil som knapt trår feil et eneste sted.

Data: