Test: Opel Insignia Sports Tourer 1.6 CDTi 136 hk Automat

Tekst og foto: David K Andersen

Insignia er modellen som snudde Opel rundt. For millioner av europeere, og for oss her på Bil og Motorbloggen. I år blir den avløst av en helt ny modell – vi benytter sjansen til en siste test av denne uvanlig gode bilen.

Jeg har skrevet mye bra om Opel de senere årene. Men skal jeg være ærlig, er jeg ingen Opel-mann. Antagelig begynte det allerede i 84 da faren min, mellom flere BMWer, et års tid hadde en Opel Rekord 1,8. Den likte han ikke, og når du er 8 år, har sånt noe å si.

Så kom 90-tallet med Astra og Vectra, men det bet liksom ikke. For en ung mann med nesa langt nede i bilblader var det merker som Ford og Peugeot som lagde sportslige folkebiler med gode kjøregenskaper på den tiden.

På 2000-tallet ble det ikke akkurat bedre. Ta den siste Vectraen for eksempel. En veldig romslig og smart familiebil, men har du noen gang virkelig hatt lyst på en sånn – følt på ha-begjæret liksom? Isåfall tror jeg du minst var Opel-entusiast fra før.

Opel selv skjønte at de måtte ta et skikkelig tak. På Frankfurt-utstillingen i 2003 kom de med Insignia Concept og den vakte stor oppmerksomhet. I 2008 var endelig produksjonsbilen klar og nådde markedet.

Selv fikk jeg naturligvis med meg det, men dette var før jeg begynte å skrive om biler, så jeg prøvekjørte aldri. Dermed fikk jeg heller ikke med meg hva som var greia.

Ikke før i 2014. Da var Bil og Motorbloggen godt i gang, og Insignia hadde fått et stort facelift. Den norske importøren lurte på om jeg ville teste. Da først forsto jeg, og siden har jeg vært Insignia-fan.

Det er nemlig noe med de få gangene et bilmerke virkelig tar i. Det skjer gjerne i forbindelse med trøbbel. Som oftest har man humpet avgårde i gammel vane og samme spor over flere generasjoner. Uten mål og mening. Til slutt må man rett og slett ta et skikkelig hopp for ikke å bli akterutseilt.

Opel Insignia er en sånn bil. Opel skjønte at om de skulle få fart på sakene, måtte de virkelig ta i. Resultatet ble deretter.

Ikke at journalistene sløste med seksern på terningen av den grunn. Insignia er nemlig ikke en perfekt bil. Den er tung for klassen og ikke voldsomt romslig. Ved første blikk, en kjapp prøvekjøring, eller en sammenligning med konkurrenter der målebåndet tar overhånd, er du ikke uten videre en testvinner med de kvalitetene Opelen har.

Vi som liker å kjøre bil, kommer imidlertid gjerne til en annen konklusjon. Spesielt ettersom milene renner på.

Faktisk er det vanskelig å peke på hva det er. Insignia er bare uvanlig god å kjøre. Som en stor Mercedes. Den blir bare bedre og bedre jo mer du kjører. Jeg er ikke helt sikker på om det er lov å bruke ordet i denne sammenhengen, men gravitas er det som slår meg. Det er en tyngde og en dybde i måten en Insignia kjører på som ikke finnes i konkurrentene.

Denne siste utgaven vi har om hendene her, er en 1,6 diesel på 136 hestekrefter, og den har automatgir. Du får også bilen med en 2-liters diesel på 170. Begge motorene er ganske nye – de kom i 2015. Selv ville jeg gått for sistnevnte, men den er forholdsvis dyr for tiden fordi den straffes av norske avgifter.

1,6-en holder greit også. Strengt tatt er dette en temmelig sprek motor i de fleste andre biler den er montert i. Det er Insignias 1,7 tonn egenvekt og converterautomaten med 6 gir som roer det hele ned. Vi lå forresten på 0,51 liter pr mil i forbruk under denne testen. Uten å prøve. Det er svært imponerende og faktisk under oppgitte tall.

Den utvendige faceliften bilen fikk i 2013/14 gjorde mye. Modellene etter dette har mer sort i grillen og ser betydelig mer moderne ut. Linjene i karosseriet er forresten mer enn gode nok til å kunne tilhøre på en nylansert 2017-modell, men detaljene fra faceliften hever inntrykket ytterligere.

Interiøret holder seg godt av samme grunn. Mens de eldre modellene har en hel del knapper i midten av dashbordet, er det ryddet opp i denne. Opel har dessuten vært nøye med å oppdatere programvare og sånt hvert år. Denne 2017-modellen har for eksempel fullgodt IntelliLink infotainmentsystem – til og med Apple Carplay er som du ser av bildene på plass. Det er også Onstar. Uvanlig for en utgående modell.

Svært komfortabel sittestilling i hva som må være noen av de beste setene på markedet bidrar også sterkt til godfølelsen og komforten. Seter i klasse med (eller bedre enn) Volvo, BMW og Mercedes er ikke dagligdags i Passat-, Avensis- og Mondeoland.

Materialvalgene sier også noe om hva Opel ville med denne bilen. Mye virker påkostet, veldig lite virker billig. Og det går ned til minste detalj – sjekk for eksempel bagasjerommet. Ikke en gang der er en kvadratcentimeter overlatt til tilfeldighetene. Det er teppekledd på alle kanter, surrekroker og festeskinner er integrert med omhu, og du har til og med egne baklys som kommer til syne når luka er åpen. Den er naturligvis også elektrisk.

Det er alle disse småtingene som sammen gir et spesielt inntrykk. Opel har tatt i. Her savner du ikke en premiumbil på samme måte som i andre folkebiler. Sammen med den komfortable, stabile og solide kjørefølelsen du får ute på veien, begynner forklaringene på hvorfor vi er så glad i den å komme.

Og det er forresten ikke bare oss. I en nylig eierundersøkelse i Europa, er Insignia-eierne de mest fornøyde med bilen sin av alle – uansett bilklasse eller type.

Heldigvis ser det ut til at nye Insignia kommer til å slå denne utgående modellen på alle punkter, så vi skal vel ikke være nervøse. Den blir større, stiligere, sportsligere og mer moderne på alt.

Samtidig tviler jeg på at den spesielle Insignia-greia hvor du merker at man virkelig har tatt i for å få til noe helt unikt – noe som vil få folk til å endre oppfatning om merket, er riktig like sterkt til stede. En sånn bil kommer nemlig ikke i flere generasjoner etter hverandre. Kanskje er det rette og slett tid for å plukke opp ett av de siste og beste eksemplarene av en moderne klassiker?

Data: