Teskt og foto: David K Andersen

Ingen biler i 2016 har jeg gledet meg mer til å teste enn denne. Mazda MX-5 skal i prinsippet møte alle mine kriterier for en ekte kjøremaskin: Liten, lett og velbalansert, sugemotor og bakhjulsdrift.

For å være presis: For meg har oppladingen til denne testen pågått et helt år. Det var i juni i fjor at Mazda hadde lansering. Omtalene var oppsiktsvekkende gode. Til Norge kom den i fjor høst, og da kunne jeg testet den, men jeg ville ha sommerføre. At jeg deltok på verdenspremieren for den råe hardtopversjonen RF i New York i vår, la ikke akkurat en demper på det hele. Men endelig – nå var det klart.

Tur på gang
Når vi tester biler her på Bil og Motorbloggen gjør vi det alltid noenlunde grundig, vi kjører som regel rundt 100 mil over flere dager. Noen ganger får vi imidlertid tid til å gjøre noe ekstra. Dette er en sånn gang.

For når det er sommer og du har en roadster om hendene en ukes tid, bruker du den til litt mer enn søvnige morgener i kø på vei til jobb eller handling på Kiwi. Du bruker den også til noe mer enn flate veier gjennom skog og mellom åker i Hedmark. Du kjører vestover, sånn er det bare.

Jeg startet en torsdag ettermiddag og tenkte Beitostølen måtte være et passende sted å ligge over. Før jeg kunne reise, måtte jeg imidlertid pakke.

Med et bagasjerom oppgitt til 130 liter, var forventningene beskjedne, men jeg håpet all bagasjen ville få plass. Å ha løse ting i kupéen er ikke ideelt når du planlegger vestlandstur i godt tempo. Det viste seg raskt å holde fint.

Jeg fikk plass til en koffert av typen maksimal størrelse for håndbagasje på fly, en nokså stor fotoryggsekk og jobbkofferten min – den med plass til PC, papirer og sånt. Og skulle ikke det være bilde godt nok, kan jeg informere om at bagasjerommet er på størrelse med en mann på 175 cm og litt for mange pølser innabords. Med kun åpning på toppen, er det imidlertid ikke særlig lettlastet.

Det finnes forresten greit med plass til diverse småting inne i bilen. Du har et rom i bakveggen mellom setene som er låsbart og har plass til en hel del. For eksempel et nokså stort kamera og en del andre ting. Videre har du to koppholdere og et lite rom bak girspaken, mens mobiltelefonen kan ligge foran den. Dørlommer mangler imidlertid – vi er ikke akkurat på flerbruksbil-nivå.

Mye plass er det altså ikke, men ganske bra til å være en sånn type bil. Om to skal på tur, må du pakke med omhu og tenke litt annerledes. Men nettopp det er litt kult – det blir på en måte en greie av det.

Plassen bak rattet holder fint til meg på 1,75. Hvordan det er for deg som er lenger, er vanskelig å si, men jeg tror du også overlever fint. Egentlig er det med plass, noe helt annet i denne enn i vanlige biler. Her setter du deg inn og der sitter du. Døra og midtkonsollen avgrenser plassen din temmelig bestemt – det er nesten så sidestøtte i setene ikke er nødvendig. Men sånn skal det være i en roadster. Har noe med bilfølelsen å gjøre.

I denne Sport-versjonen er det Recaro som leverer setene. De er relativt små og i lengden blir sidestøtten i seteputen litt hard mot lårene. Ellers er de gode å sitte i, og de er utført i flotte materialer. Justeringsmulighetene er greie med tanke på det lille spillerommet cockpiten stiller tilgjengelig.

I nakkestøttene befinner dessuten noen av de totalt 9 høyttalerne som kommer med lydanlegget fra Bose seg. På transportetappen fra sør i Hedmark til første morsomme veistrekning starter etter Mjøsbrua, kommer de godt med. Jeg kjører naturligvis med taket nede, men lyden er likevel på topp. Jeg kan til og med fint snakke i telefonen via håndfrisystemet.

Men så var det den første morsomme veistrekningen da. 
Når jeg skal vestover hjemmefra, kjører jeg alltid Fylkesvei 249 via Snertingdal til Dokka før jeg tar RV33 over til E16. Dessverre blir jeg liggende i trafikk mye av 249, men jeg merker jo at jeg sitter i noe helt spesielt.

Golfen foran holder godt tempo, i alle fall tror jeg han synes det selv der han kutter svingene i 80-90 km/t. MX-5en på sin side gir tydelig inntrykk av at dette er noe den nærmest regner for tomgangskjøring – vi holder enkelt vår side av veien og føler oss avslappet mens vi følger med på at bilen foran stresser i vei.

33 bort til Dokka byr heldigvis på mindre trafikk. Det er også en bedre vei med tidvis lange slake svinger som går i hverandre. Nå kan vi endelig klemme på, og jeg begynner å skjønne hvor fantastisk presis og dynamisk MX-5 er. Jeg girer mellom tredje og fjerde, og plasserer bilen i perfekte linjer fra sving til sving. Følelsen er mildt sagt tilfredsstillende.

Turen videre opp til Beitostølen er ikke fullt så moro. Trafikk, fartsgrenser og mindre kule veier setter en stopper for det. Dessuten får jeg regn. Planen om å gjøre samtlige kilometer av turen under åpen himmel går i vasken.

MX-5 har ikke elektrisk tak, så den kan ikke skryte av at det kommer av eller på av seg selv i løpet av 18,2 sekunder eller at du kan gjøre det i hastigheter opp til 30 km/t. Flaks, for når himmelen åpner seg er jeg hverken interessert i å vente 18,2 sekunder på et tak som smyger seg på, eller å kunne gjøre det mens jeg kjører kjempesakte.

Slik gjør du det i MX-5: Sving av veien og stopp, dra i et håndtak, dra på taket og fest med et håndtak. Totalt tidsforbruk: Veldig mye mindre enn 18 sekunder.

Det rare med å kjøre med taket på, er at det bråker mer enn med taket av. I alle fall føles det sånn i lovlige hastigheter med sidevinduene oppe.

Generelt ligger støynivået noe høyere i MX-5 enn i en gjennomsnittlig personbil, men det er ikke plagsomt.

På fjellet
Dagen etter er været bra igjen og jeg er klar for Valdresflya. Det er muligens litt flaut, men jeg har aldri kjørt den veien før. Men jeg skal nok gjøre det igjen, for den leverer på godt norsk fjell-vis.

Når jeg sitter hjemme i paddeflate Hedmark og drømmer om svingete vestlandsveier, tenker jeg ofte på Trollstigen med hårnåler og smale svingete veier langs fjorder. Det er lett å glemme at de aller beste kjøreveiene alltid ligger på toppen av fjellet og ikke på vei opp eller ned.

For det første er sikten gjennom svingene mye bedre over tregrensa, og for det andre er flytende svinger som gir god rytme strengt tatt morsommere enn hårnålssvinger i bratte bakker. I alle fall i lengden.

Her oppe er den lille Mazdaen i sitt ess. Faktisk er jeg helt sikker på at det er nettopp slike veier den er bygget for. Jeg opplever det her, og det samme litt senere samme dag på RV63 forbi Langvatnet og Djupvatnet bort til nedstigningen mot Geiranger.

En sportsvogn som dette kan ikke sammenlignes med noen bil egentlig. Glem hundrevis av hestekrefter fra enorme motorer. Her er det andre ting som teller. MX-5 er noe midt i mellom bil og motorsykkel. Du er så mye nærmere asfalten og omgivelsene – avstanden mellom deg og kontaktpunktene dine i form av ratt og sete, og det bilen faktisk gjør, er så utrolig kort.

Jeg trenger ikke tenke at nå burde jeg styre inn i svingen, nå burde jeg bremse eller nå må jeg gi på, jeg bare gjør det og så skjer det akkurat samtidig. Den direkte styringen, vektfordelingen og det utrolige oppsettet av fjærer og dempere er hovedårsaken, men at det sitter en sugemotor med helt fantastisk gassrespons under panseret bidrar også. Alt du gjør i denne bilen har lynrask respons.

Og kjøregleden er massiv. Istedet for å bruke mange ord, skal jeg vært kort og konsis, for med alle faktorene nevnt over medtatt, er det bare én ting å si: Mazda MX-5 er dritkul å kjøre.

Leken
Skulle du ønske å ta kjøringen enda et hakk videre, er det mulig å slå antisladd-systemet helt av. Rumpa kommer da raskt, selv om ikke denne 1,5-literen har sperre. Du skal faktisk passe på litt i rundkjøringer når det er vått og systemet er deaktivert.

Så lenge du er på allerten, er det imidlertid ingen fare. For å rette opp en sladd, eller til og med å ligge i en lengre drift, er lekende lett. Chassiset oppfører seg rydding og med den gode styringen og topp gassrespons blir det hele en svært underholdende lek. Som naturligvis, for ordens skyld, helst bør skje på lukket bane.

Opp fra Valldal og på vei mot Trollstigen, er det lite trafikk og på enkelte strekninger kan jeg klemme på skikkelig. Denne 1,5-literen har 131 hestekrefter, og de leveres på hele 7 000 omdreininger. Med 150 Nm i dreiemoment, er det lett å forvente en bil som føles momentsvak, men her blir jeg overrasket.

Joda, du skal dra den skikkelig ut for å hente ut alt, men med 975 kg i egenvekt og lav og tett giring, føles den faktisk rimelig sprek også på lave turtall. Du trenger aldri å dra den opp på turtall for å øke farta kjapt i vanlige norske hastigheter.

Raske forbikjøringer i høyere hastigheter, krever imidlertid turtallsbruk. Men da går det jammen godt også. 0-100 km/t går unna på 8,3 sekunder, og mer enn det trenger du sjeldent.

Om jeg skulle ønske meg noe fra motoren, er det bitte litt mer trøkk på topp. Og kanskje et litt mer markant skille mellom lavt og høyt turtall når den dras helt ut. Sånn den er, øker effekten såpass flatt i takt med turtallsøkningen, at akselerasjonen under enkelte omstendigheter er mindre merkbar enn hva den reelt er.

Det blir mye giring på en sånn tur. Ned trollstigen for eksempel. Likevel får jeg aldri nok, og skulle ønske det var behov for å gire enda oftere enn det er.

Girspaken har en herlig enkel kule på toppen og ikke en eller annen form for designøvelse, slik enkelte andre biler har. Dermed passer den perfekt i hånda. Vandringen i spaken er kort og presisjonen stor. Når den mekaniske følelsen er perfekt, du kjenner liksom at tannhjulene faller på plass der nede, og clutchpedalen velkalibrert, sitter du igjen med en av verdens fineste giroverføringer. Jeg rater den til og med over Honda Civic Type R.

Ulempen
Etter en overnatting i Molde, setter jeg kursen hjemover. Med litt dårlig tid og et ønske om å unngå samme vei som jeg kom, tar jeg nå RV70 over til Oppdal – en ganske kjedelig vei. Faktisk så kjedelig at jeg holder på å sovne. Dermed stopper jeg på en rasteplass og sover i 20 minutter. Så vet du det – du kan fint sove også i MX-5.

Kanskje er kjedelig vei MX-5s svakeste side. Bortsett fra støynivå i overkant sammenlignet med en vanlig bil, er den mer enn komfortabel nok, det er ikke det. Problemet er at når du vet hvor kul den er på svingete veier, blir kjedelige veier desto mindre spennende.

Heldigvis får jeg enda noen mil til med morsom vei. Jeg tar av E6 ved Hjerkinn og kjører FV29 til Folldal. Den er tidvis fin. Og så kjører jeg FV27 til Ringebu og deretter 219 til RV3. Den strekningen er overraskende morsom. Ikke som en fjellvei, men mer enn god nok til en siste nytelse av bil, vei og natur med taket av i strålende solskinn. Dessuten er jeg nesten alene på veien.

Konklusjon
Så er jeg hjemme igjen og moroa er over. Men turen vil huskes, den vil faktisk huskes som den beste kjøreturen i 2016. Tar du med i betraktningen at jeg så langt i år har vært på noe sånt som 20 bil-lanseringer rundt om i Europa, og kjørt noen av de beste veiene bilprodusentene klarer å oppdrive, sier ikke det så lite.

Norge er et fantastisk land å reise på tur i om du liker å kjøre bil. Og med Mazda MX-5, maksimerer du kjøregleden til uante høyder. Ikke bare har du problemer med å finne en bil med mer kjøreglede for pengene. Du finner nesten ikke kulere biler. Punktum.

Data:
Pris fra 306 900 kroner. Testbil, 326 900
R4 bensin uten turbo, 1 496 ccm. 131 hk v/7 000 o/min, 150 Nm v/4 800 o/min. Lengde 3 915 mm, bredde 1 735 mm, høyde 1 225 mm. Akselavstand 2 310 mm. Egenvekt 975 kg. 0-100 km/t 8,3 sekunder, topphastighet 204 km/t, utslipp CO2 139 g/km, forbruk blandet 0,6 l/mil.