Av Vegar Bjørge

Jeg elsker biler med dur. Ford sine ST-modeller med det litt dype snerret, eller RSen med mer voldlig og skremmende snerr, amerikanske V8ere som brummer herlig på lavt turtall eller hysteriske turtallsmotorer som skriker for full hals hele veien til rødmarkeringa. Støy man blir avhengig av og som gjør oss bilnerder mo i knærne. El-bilens forsiktige piiiiiiiiiiip er bare irriterende og er kanskje det som faktisk kan kalles virkelig støy.

Vi i Bil og Motorbloggen har bestemt oss for å ta el-bil mer på alvor, og det har blitt undertegnedes lodd. Det blir nå en høst hvor de fleste el-biler skal testes og skrives om. Det har blitt lovet på hjemmefronten at fruen skal øke komforten i heimen betraktelig, så skribenten slipper sterke antidepressive medikamenter.

Det finnes biler som skaper ha-begjær og det finnes biler man kanskje aldri vurderer å kjøpe. El-bil ligger for meg et sted midt i mellom. Ja, jeg kan vurdere å kjøpe en el-bil, for den har mange fordeler. Tar man bort de typisk norske fordelene, så står man fortsatt igjen med det faktum at den er billig i bruk. Man trenger ikke bry seg om høye bensinpriser.

Nissan Leaf er en av Norges mest solgte el-biler, og den ligger på 4. plass totalt på salgsstatistikken. Ganske så populær altså. Er den da så bra?

Bak rattet er det ikke mye hokus pokus hos Nissan Leaf. Startknappen er som på vanlige biler, og den automatiske girkassen fungerer også som alle andre automatiske girkasser. Ihvertfall før man setter i gang å kjører. Det er likevel uvant at det ikke låter når bilen starte, men man lærer seg fort å se på instrumentene når bilen er på eller av. For det er litt inntrykk jeg har av elbiler. Bilen er enten slått på eller slått av. Man starter ikke bilen, man slår den på. Kanskje det er bare meg?

Det er gode innstillingsmuligheter for setet, og man finner en nesten bra sittestilling. Jeg slår meg ikke helt til ro bak rattet, og det er nettopp rattet som er problemet. Det har bare tiltfunksjon og ikke teleskopfunksjon. Dermed må du ta til takke med å stille rattet oppover eller nedover. Dette er ikke bra nok, og selv om jeg er ganske vanlig i kroppen, blir jeg sittende litt for langt unna rattet.

Plassen er det ikke noe å utsette på, og både for fører og passasjerer blir det ikke trangt om man da ikke er litt mer enn normalt stor. Jeg sitter godt bak meg selv, og har god plass til beina. Her i baksetet koser mine 3 barn seg godt den uka jeg kjører Leaf. Bagasjerommet er også tilstrekkelig, Bakvinduet er lite og man ser ikke så bra ut gjennom det. Heldigvis er ryggekameraet av god kvalitet.

Ute på veien overrasker Leaf mest. Her er den i sitt ess og Nissan har klart å bygge Leaf slik at den oppfattes som en normal bil å kjøre. Girkassen er trinnløs og det forventer man også i en elbil, og da er det egentlig ikke så negativt. Om man kjører i ecomodus oppfører bilen seg eksemplarisk. Kjører man uten ecoknappen inne, blir det fort litt mer slitsomt. Da er det mye av og på, og bilen reagerer med en gang man er av eller på gassen. Ganske slitsomt og ikke veldig mye mer sportslig enn om ecoknappen er trykt inn.

Sport får aldri Nissan Leaf blitt, men det går helt klart å kjøre aktivt med den. Det er ikke like enkelt å bruke gassen for å ta svingene effektivt, men den er likevel mer presis enn jeg hadde forventet. Styringen kan ta litt av æren for dette, for den er fin,fast og ganske presis.

Lyden som kommer fra Leaf er en irriterende piiiiip som forsvinner når man kommer opp i fart. Heldigvis. Anbefalingen blir å kjøpe Leaf med Bose stereo så man kan skru opp lyden en tanke når man kjører i tettbebygd strøk. Lyden fra Bose-anlegget er at god kvalitet og verdt hver eneste krone. Minuset er at det gjøre bagasjeplassen 15 liter mindre.

Hva så med det aller viktigste med elbil. Rekkevidde. Etter en uke med rekkevidde angst både på dagtid og natterstid, vil jeg påstå at de aller fleste av oss kan bruke Leaf som eneste kjøretøy i husstanden. Nissan lover 250 km rekkevidde, og om man kjører meget pent er dette mulig. Min sparekjøring ressulterte i en rekkevidde på 255 km, men da kjørte jeg aldri over fartsgrensen, holdt meg unna bakker og berg men kostet på meg aircondition og musikk. Ganske imponerende, men likevel er nok rundt 200 km mellom hver lading mer realistisk.

Jeg ble positiv til elbiler etter en uke med Nissan Leaf, og kanskje Leaf faktisk er en av de beste bilene på markedet for tiden. Man får en billig bil som koster lite å bruke, og som har plass til familien på fem i tillegg til bra med bagasje. Leaf er også fin å kjøre, selv om morofaktoren er noe lav. Komforten står i høysetet, og her står den ikke langt tilbake for bensin- og dieselbiler. Det som irriterer er at rattet ikke kan trekkes ut eller inn, og piiiiiiiiiiip i lav fart. Ladetid er ikke lang ved hurtigladere, og lader man batteriet hjemme i vanlig kontakt er den fulladet i løpet av en natt. Nissan kan levere hjemmeladeenhet, og da lader man batteriet i løpet av 5,5 time. Den innebygde laderen er på 6,6 kw.

Nissan Leaf:
Data: Motor: Batteri 30 KWh, 109 hk v/3008 – 10000 omdr. 254 nm v/3008 omdr, Lengde: 444,5 cm, Bredde: 177 cm, Høyde: 155 cm, Akselavstand: 270 cm, Bagasjerom: 370 (355) liter, Vekt: 1516 kg, 
Pris fra kr 254 990,- 
Testbil: kr 274 990,-


Nissan Leaf leveres med garanti på 5 år / 100 000 km
Elbil-komponenter har også 5 år / 100 000 km
Batterikapasiteten garanteres å holde 9 streker av 12 innenfor 8 år / 160 000 km.