Av David K Andersen
 |
| Foto: Glenn Røkeberg |
Ford Mustang med firesylindret motor på norske fjellveier. Der har du i utgangspunktet to ting som skurrer. For det første er dette en bil som tidligere har gjort seg absolutt best med åtte sylindre, og for det andre har det ikke alltid vært en bil som elsker smale svingete veier. Men i fjor kom en helt ny generasjon Mustang – nå er det andre boller.
Mitt første møte med den nye Mustangen (kodenavn S-550) var ikke i den norske fjellheimen, men på hjemmebane. Jeg var på ferie i USA og hadde booket Mustang Convertible som leiebil. Den nye generasjonen Mustang var så fersk i cabrioletversjon da, at jeg var redd for å få den gamle.
Heldigvis var det en splitter ny bil som blinket i lysene da jeg trykket på fjernkontrollen. Grunnen til at jeg forteller om dette, er at jeg husker akkurat det å sette meg inn i den bilen fryktelig godt. Det kommer nemlig du også til å gjøre den første gangen – dette er essensielt med Mustang. Sittestillingen og det enorme panseret foran deg er såpass rått at om du liker biler, må det bare gjøre inntrykk.
Du setter deg ned som i en skikkelig sportsbil. Setet er montert superlavt og det temmelig store rattet står nesten helt vertikalt foran deg. Dashbordet er stort og dominerende med akkurat passe miks av retro og moderne. Og så er det panseret. Helt flatt nesten hele veien og enormt langt. Følelsen du får bare av å sitte i Mustang er herlig – alt oser muskler.
Spol fremover til i fjor høst. Jeg er på tur hjemme i Norge. Vi er flere journalister og Ford har stilt med alle nyhetene sine. Etter første stint ut av byen i ultrakomfortable S-Max, passer det meg utmerket å bytte over til Mustangen i Hol. Jeg merker jeg gleder meg til å ratte den over til Aurland.
Dette er første gang jeg prøver Mustang med manuelt gir og den nye 2,3-liters Ecoboostmotoren. Såpass lavt motorvolum høres litt stusselig ut i en slik bil, men bare frem til man tar en nærmere kikk på tekniske data. 317 hestekrefter og 432 Nm sørger for 0-100 på 5,8 sekunder.
Jeg får rikelig mulighet til å teste akselerasjon i praksis. Fotograf Glenn Røkeberg har nemlig bestemt seg for å ta bilder av Mustangen ved Vestradalsvatnet. Han stiller seg på en knaus og min oppgave er å kjøre sakte og pent forbi et antall ganger mens han fotograferer i flotte omgivelser. Vanligvis en litt kjedelig oppgave, men ikke denne gangen. Jeg må nemlig kjøre ganske langt for å snu, og ute av kameraets rekkevidde er det ikke nødvendig å kjøre sakte og pent… Det blir mange turer frem og tilbake og Mustangen leverer herlig drag. Det er slett ikke nødvendig å tvile på tallene – dette er en seriøst rask bil.
 |
| Foto: Glenn Røkeberg |
Motoren har flott karakteristikk med masse punch lavt i registeret og ekstra skyv på topp. Her blir du virkelig trykket tilbake i setet slik du skal i en sånn bil. Til å være en turbomotor er dessuten responsen fin. Den manuelle girkassen er en ren drøm – en av de beste på markedet. Ikke for deg som er ute etter den bilen som er enklest å gire uten at det rykker, men for oss som setter korte distinkte slag, og ikke minst presis mekanisk følelse, høyt.
Vel nede i Aurland er det tid for lunjpause – jeg regner med det blir bilbytte og at min tid med Mustang er forbi. Av en eller annen grunn er alle S-Max, Galaxy og Vignale-Mondeoer opptatt da det er tid for å begi seg videre. Et pass til med Mustang? – Uff, det var da synd. Not.
Og ikke et hvilket som helst pass. Nå står «snøveien» fra Aurlandsvangen til Lærdal på programmet. I korte trekk en hel del hårnåler opp og ned, og en masse flotte svinger oppe på fjellet.
En ting er helt sikkert. Denne Mustangen kjører ikke som en Mustang. Den kjører mer som en sportsbil. Det tar kanskje litt tid å legge fra seg muskelbiltankene bilen ufrivillig genererer, men det går over etter noen hårnålssvinger, jeg lover. Det er ikke sånn at den mister følelsen av Mustang, USA, stor motor og alt det der, den bare tar vekk de tvilsomme kjøreegenskapene tidligere versjoner med stiv bakaksling og enkelt chassis hadde, og erstatter de med presise kjøreferdigheter.
Vi snakker ikke Porsche. Forden er ikke i nærheten på presisjon og dybde i hverken avfjæring, demping eller styring til at vi er der. Sistnevnte har imidlertid greie 2,6 runder fra side til side, så den er presis nok om enn ikke overfylt av tilbakemeldinger.
Poenget er at Ford har klart å la forstillingen holde unna i svingene uansett provokasjon. Og det er da – når du stoler på at forhjulene gjør det de skal og ikke går ut i understyring – at du kan begynne å utnytte Mustangen via gasspedalen. Masse pådrag ut av svingen bistår frontens innstyring med rotasjon bakfra. Du kan enten nyte balansen gjennom svingene med trygt grep på alle fire, eller du kan skru av antisladdsystemet og la bakhjulene dominere. En liten sladd gjennom hårnålssvinger på andregir er problemfritt å rette opp. Begge tilnærminger til temaet sving i stor fart kvitterer mer store smil.
Joda, den er stor nok på disse ultrasmale veiene – det merkes når man møter campingbiler med grøfteskrekk. Samtidig er den overraskende enkel å plassere nøyaktig i veibanen. Mustang har dessuten mer enn nok komfort til å fungere finfint som hverdagstransport eller langtursbil.
Noe negativt? Japp – motorlyden. Eller rettere sagt hvordan den gjenskapes gjennom høyttaleranlegget. Det skal nok forestille eller ligne på lyden av en V8, men i lengden hadde jeg foretrukket suset fra turbofireren. Nye Ford Focus RS har forresten samme 2,3-liters motor og gir fra seg et herlig lydbilde i kupeen. Ta det gjerne med over til Mustang, Ford!
Vel nede på bygda igjen, er snart min Mustang-tid over – det har blitt mange mil og jeg er særdeles godt fornøyd med dagen. Et par kilometer før jeg skal bytte bort den røde fare, ser jeg tre gutter i 10-årsalderen komme gående på gangstien ved siden av veien. De har oppdaget Mustangen på flere hundre meters avtsand og jeg ser mobiltelefonene er på vei ut av lomma. Med rett vei, null trafikk og 80 km/t fartsgrense, må jeg bare. Jeg stopper helt opp ved siden av dem, ruser opp og drar i vei alt det går. Det hyler i dekkene, jeg smeller inn andregir, og i et lettere røyklagt speil, skimter jeg de tre guttene hoppe og veive i ekstase.
Kult – det er omtrent den følelsen jeg også har.
 |
| Foto: Glenn Røkeberg |
