Tekst og foto: David K Andersen
Det er liten tvil om at hydrogenbilen blir en del av fremtiden – de neste fem årene vil alle de store introdusere brenselcelle-biler. Hyundai er først ut, og har bil i salg her i Norge allerede i dag. Vi har testet – hva er dette, og fungerer det?
Ja til miljøbil
For ikke så lenge siden tullet vi litt med dieselforbudet i Oslo og foreslo 10 alternative bruktbiler for å fortsatt kunne kjøre i byen. Men om vi ikke er enige i hvordan et dieselforbud plutselig skal tvinges ned over folk og gjøre hverdagen umulig, betyr ikke det at vi er mot lav- og nullutslippsbiler.
Overraskende mange bilentusiaster lukker øynene for nye og alternative miljøvennlige mobilitetsløsninger. Alt annet enn biler som går på bensin eller diesel er bare tull og skal bekjempes. Den holdningen forstår jeg ikke.
For såpass må man bare skjønne om man vil eller ikke: Skal vi som elsker fossilbiler, gjerne gamle med store motorer, få lov til å fortsette å nyte dem i fremtiden, må de fleste andre over på nullutslippsbiler. Hvis ikke blir det stopp for alle mann. Kanskje til og med vi bilidioter må regne med å kjøre nullutslippsbil til og fra jobb. Men hva spiller det egentlig for rolle? Så lenge vi fortsatt kan få ut Amazonen, Cadillacen, GTVen, 911en eller Evoen i helgene eller på fine sommerkvelder? Nei – jeg heier på miljøbilen: At den tar over, betyr bare at jeg kan være helt sikker på å få lov til å kjøre entusiastbilene mine. Også i fremtiden.
El vs hydrogen
Derfor er det med stor spenning jeg plukker opp Hyundai ix35 Fuel Cell for en ukes bruk. Elbil er fint, jeg har ikke noe mot dem. Og de er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer brukbart enn hva de er i dag. Snart kommer for eksempel en Opel Ampera-e som går 32 mil på ladingen og ikke koster all verden. Den kan endre mye.
Samtidig har elbilen uansett et problem: Den må lades, og det tar tid. Jeg har brukt elbil en del, og det er ikke til å komme bort fra at det er styr med ladingen. Ikke egentlig rekkevidden, men at tid må settes av til lading, og tilgangen til lading må være god. I en hverdag hvor alt gjøres på rutine og det samme gjøres hver dag, er ikke problemet betydelig. For meg, som ikke lever på den måten og heller ikke bor i byen, funker rett og slett ikke elbil.
Men hva med hydrogenbil? Kan det være noe?
Mange av de store har i alle fall troen. At eksempelvis Toyota, verdens største bilprodusent, satser på hydrogen fremfor elbil, sier noe. I løpet av året vil både Toyota og Honda stille med hydrogenbiler.
Men enn så lenge er det altså Hyundai det dreier seg om. De har bygget om ix35 (forløperen til dagens Tucson) til brenselcelledrift.
En hydrogenbil er egentlig en elbil. Forskjellen er at istedet for å lagre strømmen i et batteri, produseres elektrisitet i en brenselcelle i bilen. Fra hydrogen i gassform.
ix35 har også et batteri, det får lading ved bremsing eller gassoppslipp. I vanlig kjøring får elmotoren som driver bilen strøm direkte fra brenselcellen, men gir du full gass, hjelper batteriet på.
 |
| Tanken ligger under bagasjerommet og er ikke spesielt stor. Utformingen av den krever imidlertid noen bagasjoromsliter. 465 liter duger imidlertid fint. |
Topp i byen
De første par dagene bruker jeg bilen rundt omkring i Oslo. Den er akkurat å kjøre som en elbil. Trykk på startknapppen, sett girpaken i D og kjør. Like lydløs og med samme moment fra første omdreining.
Med SUVens høye sittestilling er den enkel å gå ut og inn av, og sikten er glimrende. Plassmessig er bagasjerommet litt mindre enn normalt, men ellers er dette en helt vanlig kompakt-SUV. Som til og fra jobben-bil, og rundt omkring i byen, er derfor Hyundaien tilnærmet optimal.
 |
| Interiøret holder seg greit, men det er en del hardplast. Setene er imidlertid svært komfortable. Fin sittestilling med god sikt. |
Bra på landet
Når helgen kommer har jeg tenkt meg en tur hjem til Hedmark. Det byr på litt bekymringer. Fyllestasjoner for hydrogen vokser nemlig ikke på trær. Faktisk finnes det foreløpig bare en håndfull av dem. Nå har endelig noen satt i gang et prosjekt som gir oss 20 nye stasjoner innen 2020. Det er bra.
Men det hjelper ikke meg nå. Jeg må 15 mil fra Oslo til Åsnes. Så må jeg bruke bilen rundt omkring på bygda i helgen, og mandag må jeg ta meg inn til byen igjen. Rekkevidden skal være rundt 50 mil, men er den som en elbil, hvor gjenstående mil på kjørecomputeren har lite til felles med normal metrisk standard, vil ikke dette gå bra.
For å være på den sikre siden, kjører jeg først til Gardermoen for å fylle opp. Det ligger noen mil lenger nord og burde gi meg et par tre mil ekstra i løpet av helgen.
Fyllingen går lett. Fordi hydrogenen er i gassform, må den fylles under trykk og ikke bare helles i som diesel eller bensin. Fyllehendelen ser normal ut, men må først skyves på, så må den slås på og skyves enda et hakk inn. Da låser den seg, og fyllingen kan starte. Det hele tar bare et par minutter og er like enkelt som å fylle bensin.
Med full tank, viser kjørecomputeren 39 mil rekkevidde. Ikke akkurat 50, men ok, nok til tur retur og litt til.
 |
| Ikke det mest moderne infotainmentsystemet, men du har alt. Dessuten er det forbilledlig enkelt å bruke. Et eget skjermbilde viser om ønskelig kontinuerlig oversikt over hvor kreftene tas fra og hvor lading går. |
På landeveien er inntrykket litt delt. Den er lettkjørt, stillegående, stabil og har normalt gode kjøreegenskaper. Fjæringskomforten imponerer imidlertid ikke – bilen er rett og slett ganske stiv. Kanskje har det noe med vekten å gjøre. ix35 Fuel Cell veier hele 1921 kg. Antakelig har stivere fjærer og kraftigere dempere blitt montert for å takle vekten. Kanskje er de litt for stive og kraftige.
Vekten har sikkert også skylden for at fartsressursene er i grenseland ved forbikjøringer. I lavere hastigheter føles bilen kraftfull og kvikk. Oppe i fart er det ikke slik, men det holder.
På vei hjem misser jeg et skilt om stengt vei. Det medfører at jeg kjører to mil ekstra bare for å finne ut at veien er stengt og jeg må snu. Med den bommerten og omkjøringsvei, har jeg plutselig kjørt fem mil lenger enn jeg hadde regnet med.
Når jeg kommer frem har jeg kjørt ca 16 mil. Men ifølge kjørecomputeren er det fortsatt 30 mil igjen. Omtrent som elbil da, bare motsatt – du får mer rekkevidde mens du kjører… Mandag er jeg tilbake i Oslo. Da har jeg kjørt 40 mil og har fortsatt 10 mil rekkevidde igjen. Utvilsomt imponerende.
Jeg fyller opp med hydrogen – det måles i antall kg. Kostnaden pr mil tilsvarer en dieselbil som bruker 0,5 – 0,6 liter pr mil. Like rimelig som å kjøre elbil er det ikke. Men utslippet er null. Etter at bilen slås av, murrer den litt og slipper ut rent vann.
Konklusjon
ix35 er ikke lenger en generelt moderne bil, og det merkes litt her og der. Men den er lettkjørt, oversiktlig, trygg, sikker, enkel og grei.
Enkelt og greit beskriver også det å bruke hydrogenbil i praksis. Jeg slipper å tenke på hvor og når jeg skal lade for å få hverdagen til å gli enklest mulig. Samtidig har jeg elbilens fordeler. Både i form av komfort, moment og lettkjørthet, men naturligvis også i form av null utslipp. Eneste skår i gleden er mangelen på fyllestasjoner. Men det vil løses.
Først og fremst har hydrogenbilen fra Hyundai gitt meg troen på at dette er fremtiden. Ikke istedet for elbil, men sammen med den. Om vi skal kjøre nullutslippsbiler, vil manges behov kunne dekkes med elbil. Mitt vil kunne dekkes av hydrogenbil.
 |
| Ganske likt et vanlig motorrom. Men det er bare på overflaten. |
Data:
Elektrisk motor med 136 hk og 300 Nm. Brenselcelle og batteri. Drivstoff hydrogen. Lengde 4410 mm, bredde 1820 mm, høyde 1660 mm. Egenvekt 1921 kg, nyttelast 329 kg, tilhengervekt 0. Bagasjerom 465 liter, 1436 med nedslått baksete. Funfact: Vadedybde: 50 cm!
Pris: Kr. 499 950
