Tekst og foto: David K Andersen
Bilen som har abonnert på testseiere og beste kjøp-anbefalinger siden den kom i 2012, har fått en oppdatering med forbedringer på flere punkter. Dessuten får du den nå med Mazdas fine 2,5-liters bensinmotor med 192 hestekrefter. Den har vi testet!
CX-5 representerer starten på alt det fine som skjer med Mazda for tiden. Da den ble vist som konseptbilen Minagi på Geneve-messen i 2011, var den første bil ut med «Kodo-Soul of Motion» – Mazdas inneværende og suksessrike design-filosofi. Den var også førstemann med Skyactive-teknologi som kort fortalt går på lette og kjøreglade biler med spesiell motorteknologi. Alt sammen har vært fulltreff fra ende til annen og gjort at Mazda for tiden lager uvanlig gode biler.
På Los Angeles Auto Show i fjor, viste Mazda så en oppdatert versjon, og det er den vi har her i dag. Endringene går på litt småting med designet utvendig, bedre kvalitetsfølelse og lavere støynivå i kupeen. Nytt infotainmentsystem og LED-lys er også på plass, i likhet med sportmodus på automatkassen, og muligheten for å kjøpe den med 2,5-literen. De andre motorene er som før: Diesel med 150 eller 175 hk og bensin med 160 hk (165 med 2wd og manuelt gir).
Få men gode endringer
Den ser utvilsomt både nyere og bedre ut, 2015-modellen av CX-5. Fra enkelte sider er det ikke lett å skille denne fra fjorårets modell, men ser du fronten er det enkelt. Den brede sorte plaststripen øverst i grillen er borte og nye lykter er på plass. Endringene er små men likevel tydelige, og på merkelig vis gjør de stor forskjell. Gamle CX-5 så på sett og vis litt kjedelig ut forfra. Det er ikke lenger tilfelle.
Ellers er det gjort få endringer, men det er ok – grunndesignet er godt. Jeg synes mengden sorte detaljer er helt riktig, både hva gjelder skjermbuer, kanaler og ikke minst rundt sidevinduene. De nye felgene ser også knallbra ut, og ingen kan vel si noe galt om fargen. Den gjør seg i alle fall særdeles godt i solnedgang som her.
Rak i ryggen gir plass
Du sitter høyt og rett i denne Mazdaen, og det er ikke min favorittstilling. En ting jeg imidlertid har funnet ut, er at man venner seg til det meste. Og ganske riktig – et par dager senere syntes jeg dette var helt ok. Men det skal sies at CX-5, selv blant crossovere og SUVer, har en uvanlig rett-opp-og-ned sittestilling. Mulig har Mazda skjønt at det er nettopp derfor mange kjøper denne typen bil, og dermed latt være å gi sete og ratt særlig justeringsmonn ned og ut.
En av fordelene med det hele er selvfølgelig at plassutnyttelsen blir bedre. Det sier seg selv at jo mer rett man sitter, jo mer blir det plass til innenfor bilens lengde. I CX-5 betyr det et flott baksete med masse plass, og siden det, på samme måte som forsetene er temmelig rakt i ryggen, blir også bagasjerommet stort.
Det rommer 463 liter oppunder rullgardinen («hattehyllen»), men kan selvfølgelig fylles betydelig bedre enn det om man tar hjelp av høyden. Det er dessuten firkantet og enkelt å laste. Appropos rullegardin: Den er i motsetning til de fleste andre festet i selve bakluken. Resultatet er at den følger med opp da luken åpnes slik at du slipper å manuelt rulle den ut og inn hver gang du skal bruke bagasjerommet. Skikkelig smart. Setene er for øvrig enkle å felle og gulvet blir da tilnærmet flatt og varerommet på 1620 liter. Motorisert bakluke mangler imidlertid.
Riktig infotainment
En av tingene Mazda gjorde ved oppdateringen, var å skifte ut infotainmentsystemet. Nå er det glimrende systemet vi først ble kjent med i Mazda3 på plass. Skjermen har vokst til 7 tommer, og alt styres via en joystick i midtkonsollen bak girvelgeren. Du har også touch, men bare da bilen står stille. Jeg vet det er delte meninger både blant bilprodusentene og mannen i gata om hva som er best, men jeg er ikke i tvil om at jeg liker «fjernstyrt» system ala dette (eller BMW iDrive) absolutt best.
En ting er at jeg slipper å strekke meg mot skjermen for å trykke på den hver gang jeg ønsker å gjøre noe. Ennå viktigere er trafikksikkerheten. Problemet med touch-baserte systemer er at du både må ta blikket bort fra veien for å se hva du vil gjøre på skjermen, og dessuten på nytt igjen for å sjekke at du treffer riktig soft-knapp med pekefingeren. Sistnevnte er unødvendig med joystickstyring.
Menyene er dessuten logisk og enkle – veldig bra i en forvirrende infotainmentverden. I tillegg til hovedhjulet/joysticken, har du noen hurtigknapper rundt den og ikke minst et lite hjul for justering av volum. Sistnevnte er glimrende enkelt og raskt å bruke. Hvilket forsåvidt er bra siden knappene for å justere volum i rattet er av typen som trenger minst 10 klikk for at du i det hele tatt kan høre forskjell på volumet.
De andre knappene i rattet er forbilledlig utplassert og fungerer fint. Resten av betjeningsorganene gjør også jobben godt – det er i det hele tatt svært lite å utsette på ergonomien i CX-5. Skal man pirke på noe, kan kjørecomputeren, som befinner seg til høyre for speedometeret, kanskje begynne å føles litt gammeldags. De fleste kommer nå med TFT-display med farger sammen med klokkene rett foran deg, og da får du gjerne mer tilgjengelig informasjon i siktsonen. Plasseringen av infotainmentskjermen er ikke heller helt optimal – selv om den sitter høyt oppe på dashbordet, må øynene flyttes ganske langt ned for å se den. Klaging på dette er mest et resultat av å ha kjørt andre Mazdamodeller med oppstikkende skjerm på toppen av dashbordet og lavere sittestilling. Da er avstanden fra veien til skjermenen kortere. Men vi er på flisespikkerinivå nå altså.
Alt i interiøret virker solid og bygget for å vare. Kvalitetsfølelsen er litt mer blandet. Det er generelt godt nivå, men som hos de fleste drar visse ting opp og andre ned.
Den nye midtkonsollen rundt girspaken med pianolakk-aktig utseende er den ene tingen som drar mest opp, der er både utseende og følelse i knapper og materialer veldig luksusaktig. Det samme gjelder smådetaljer som følelsen og motstanden i hjulene på klimaanlegget. På den andre siden, er ikke plasten rundet infotainmentskjermen all verden. Eller det vil si, den er egentlig bra, men tydelig «fake» skinnsømmer drar ned. Klokkene for speedometer og turteller er klare og fine, men de har ikke et design som drar opp de heller.
Generelt er følelsen noe tynnere og lettere i CX-5 enn i samtidig oppdaterte Mazda6 som har blitt rene premiumvogna.
Kjøremaskin
Selv har jeg skjønt at dette er en SUV for lenge siden. Det er imidlertid verre med CX-5. Den virker ikke til å ha skjønt noen ting, og kjører rundt og tror den er en sportssedan eller noe sånt. Det er i alle fall sånn den oppfører seg.
CX-5 kan som en av ytterst få helt fint sammenlignes med en personbil hva gjelder veiegenskaper. Følelsen av høyt tyngdepunkt er fraværende, den lener seg ikke engang særlig i svingene. Styringen er på vanlig Mazda-vis glimrende presis og velavveid. Siden den er elektrisk, er det ikke voldsomt med veifølelse i rattet, men litt er det. Dessuten formidles hjulene og karosseriets aktiviteter til deg som fører svært godt gjennom bak og rygg.
Noen timer på svingete veier i indre Østfold er virkelig moro. Jeg føler meg som en del av bilen i det vi suser fra sving til sving. Sportprogrammet på automatkassen hjelper, men jeg foretrekker å gire manuelt. Det hjelper på med å få den fine flyten – jeg girer ned og finner den rette hastigheten inn mot svingen, holder den der til jeg er midtveis, og så mater på med gass og gir ut før det straks igjen er klart for en ny kurve. Gassresponsen er selvfølgelig glimrende i denne motoren. Det hele er bare veldig imponerende og ganske underholdende.
Det virker til å være mer enn nok grep og ta av. Da det endelig tar slutt, slipper den pent foran og er enkel å ta inn. Sikkert og fint.
Sugemotor
2,5-literen har 192 hk og jeg var veldig begeistret for den da jeg kjørte den i Mazda6 i fjor. Den er ikke spesielt kultivert, men det spiller ingen rolle, for det legger du bare merke til da du først starter den på morgenen. Underveis er den stille og fin.
Aller best liker den seg på høyt turtall. Der leverer den kraft og respons så det holder. Dessuten gir den fra seg en lyd som minner om en rallybil med sugemotor på full fres. Den føles veldig potent fra 3-4000 og oppover.
På lavt turtall har du selvfølgelig ikke samme moment som i en turbobensinmotor, samtidig som det fine med den er at det faktisk er en 2,5-liter. Forskjellen i kraft fra en 2-liters motor med samme effekt, er betydelig og gjør at jeg aldri savner krefter. Og jeg savner i alle fall ikke den alt mer vanlige ventinga på en sultefora turbo.
Automatkassen er av den konvensjonelle typen. Ikke noe dobbeltclutch eller CVT-opplegg her. Ikke heller er den med på 8- og 9-trinnsbaletten, men klarer seg med 6. Det er helt i orden for meg, for dette er en meget bra automatkasse som girer mykt og effektivt på riktig sted. Det eneste jeg savner er girhendler bak rattet. Heldigvis er den manuelle giringen riktig vei på spaken: Tilbake for opp og forover for ned.
Forbruket er det ikke så mye å si på selv om dieselversjonen nok er et par hakk rimeligere i drift. På pen langkjøring så jeg 0,5-tallet, men den lå for det meste rundt 0,8 og drøyt det. En kontrollmåling viste forresten at kjørecomputeren viste 0,2 liter pr mil høyere forbruk enn min egen beregning.
Litt stiv
Komforten er for det meste fin, men du må betale litt for de sportslige egenskapene. Da veien er ujevn, blir det litt ujevnt inne i bilen også. Men den er ikke så stiv at du hele tiden sitter å rister litt. Og på fin vei har den grei flyt.
Støynivået er lavt for klassen og føles behagelig, men setter ingen rekorder i stillhet. Setene er forseggjort og jeg har ingen problemer med å sitte i dem i mange timer om gangen. Sidestøtten oppleves som passe. Det er litt mer av den enn hos de fleste konkurrentene, og det er greit – ingen andre kjører som CX-5.
Konklusjon
CX-5 har på en måte splittet personlighet. På den ene siden er den veldig SUV, du sitter høyt og rett opp og ned. På den andre siden kjører den som en sportslig personbil. Uvanlig kombinasjon igrunn, men norske kjøpere ser ut til å like det.
Det gjør jeg også. CX-5 klarer å tiltale den økonomiske og praktiske siden samtidig som kjørefølelsen pirrer bilentusiasten.
Priser, versjoner og data
CX-5 starter på 337 400. Da har den forhjulsdrift, toliters bensinmotor på 165 hk og manuell girkasse. Rimeligste versjon med firehjulsdrift koster 386 000 kroner. Diesel starter på 360 400 med forhjulsdrift og 409 000 med trekk på alle fire. 20 000 til omtrent for automat. Testbilen med 2,5 bensin, firehjulsdrift og automat koster 464 400.
Da er den også fullutstyrt med toppnivået som heter Optimum. Inkludert da er autobrems både forover og bakover, Bose lydanlegg, adaptiv cruise, adaptive LED-lys, trøtthetsvarsler, skinn, nøkkelfri tilgang og start samt ryggekamera. Nivået under heter Vision og er også greit utstyrt med blant annet navi, filholder, blindsonevarsler, LED-lys og rear cross traffic alert. Litt synd ikke autobrems er inkludert på dette nivået. Rimeligst er Core, og på dette nivået får du bare forhjulsdrift og manuell på både diesel og bensin. Toppmodellene 175 hk diesel og 192 hk bensin, kommer bare med alt.
Testbilen, altså 2,5 bensin med alt, er etter min mening det beste valget (om man ikke kjører fryktelig mye og derfor bør ha diesel). Den koster drøyt 100 000 mer enn billigste CX-5, men for de pengene får du mye. Både effekt og utstyr.
Tekniske data:
2,5-liters bensin rekkefirer uten overlading. 192 hk ved 5700 o/min og 256 Nm bed 3250 o/min. 0-100 km/t 8 sekunder, toppfart 194 km/t, utslipp 165 g/km, forbruk blandet (oppgitt) 0,72 liter pr mil. Egentvekt 1440 kg, tilhengervekt 1800 kg. Bakkeklaring 21 cm.
