Test: Nissan Qashqai DiG-T 163 Tekna

Tekst og foto: David K Andersen

Vi har testet Qashqai tidligere på Bil og Motorbloggen, da med diesel og automat. Nå har Nissan kommet med en spennende ny bensinmotor på 163 hk. Vi tok med den populære japaneren til fjells for å finne ut om vi rett og slett har å gjøre med en GTI-crossover!

Qashqai har vært total suksess for Nissan fra dag 1. Mer trenger vi ikke si om det. Det vinnende konseptet er crossover (eller SUV som mange nok kaller den) med rimelig god plass til lite penger.

Jeg sier rimelig god plass, for med noe sånt som 20 cm kortere lengde enn biler som Toyota RAV4, Nissan X-Trail og Mitsubishi Outlander, faller Qashqai inn i klassen under. Like aktuell som transportbiler for barnefamilier med stort plassbehov er den derfor ikke. Men så er den også rimeligere å kjøpe

Design og teknikk
Dagens Qashqai er snaut 5 cm lenger enn sin forgjenger, men først og fremst er den lavere og litt bredere. Utseendemessig gjør det underverker for hvordan bilen sitter på hjulene og veien. Sammen med 19-toms hjul, er rett og slett ganske fet.

Det inntrykket forsterkes av panseret som først går skrått opp, men som fremheves ekstra ved at de ytre linjene så går ned igjen og under sidespeilene. Fronten gir et moderne inntrykk, og bakparten gis eget preg på siden ved at nedre vinduslinje forsvinner opp bak bakdøren. Baklykter som ligger rundt hjørnene og danner øverste del av det som i praksis er veldig kraftige skjermbreddere, gir også bakparten et muskuløst utseende.

Qashqai er en av de første bilene på Renault-Nissans moderne og fleksible CMA-plattform som også har gitt oss X-Trail, Pulsar og dessuten kommer til å levere flere nye biler i årene fremover. Det spesielle med denne er at den består av fem ulike moduler som gjør det mulig å kombinere ulike front, midt og bakpartier. Ganske genialt – den passer til svært ulike biltyper.

På den tekniske siden er det meste som vanlig, det er selvbærende karosseri, tverrstilt motor, MacPherson fjærbein foran og torsjonsaksling bak (Qashqai med firehjulsdrift har multilink).

Spesielt for denne versjonen er 1,6-liters motoren på hele 163 hk. Dreiemomentet er 240 Nm, og bilen skal gjøre 0-100 på 9,1 sekunder

Interiør
Qashqaien og jeg skulle en tur til Bjorli under testperioden. Ikke voldsomt langt, men da du kjører E6 fra Oslo til Dombås, får du tid til å undersøke interiøret relativt nøye – veien er jo ikke spesielt morsom å kjøre.

En ting jeg helst ikke vil være foruten på langtur, er god sittestilling. Ikke en selvfølge i crossovere for min del, i og med at jeg liker å sitte lavt – kan ikke fordra å sitte kunstig høyt og føle at jeg sitter «på» bilen og ikke i den. Den biffen er veldig grei i Qashqai. Setet kan senkes tilstrekkelig og rattet har nok justering å gå på til at det kan trekkes langt nok ut.

Delskinn-setene ser bra ut og har passe sidestøtte. De er fine å sitte i, også i lengden. Det eneste jeg har å utsette er at sidestøtten på seteputen etter hvert ble litt påtrengende. For så vidt noe jeg tidvis opplever i flere biler, og dessuten noe som til dels (eller helt, om vi skal være ærlige) skyldes min lettere usportslige kroppsform. Jeg fant også avstandene fra midtarmelet og hvilepunkter for venstrearmen i døra å være komfortable og riktige i forhold til rattet.

Interiøret er fint og forseggjort med god kvalitetsfølelse, og dermed også et bra sted å oppholde seg over tid. Kontaktflatene er utført i soft-touch materialer, og her og der opp-piffet med skinn (eller i alle fall noe som ser ut som og føles som skinn). For den som synes interiøret ligner på det i X-Trail, kan jeg opplyse om at de er temmelig like, men ikke helt. Blant annet er feltene på siden av girspaken litt annerledes og opplyst med LED stemningslys i Qashqai.

Ergonomien har få svakheter, jeg finner det jeg leter etter med en gang. Instrumentene er tydelige og gir en ekstra kvalitets-forsterker med sitt litt eksklusive inntrykk. Mellom turteller og speedometer sitter en TFT-skjerm som leverer info fra kjørecomputer og en del annet som for eksempel hva som spilles på radio/streaming.

Infotainmentsystemet i midten av dashbordet er rett frem og enkelt å bruke. Det styres via touch og har i tillegg hurtigknapper på siden av skjermen, samt to hjul under. Det kunne vært plassert nærmere slik at jeg ikke behøvde å strekke meg så mye, og dessuten er noen av touch-knappene, for eksempel for valg av radiokanal, litt små. Men i det store og det hele regner jeg systemet som et plusspunkt blant mye hummer og kanari hos diverse andre bilmerker. Like bra som et system styrt via joystick i midtkonsollen er det imidlertid ikke.

Alt som har med blåtann å gjøre fungerer plettfritt – det er lett å koble opp telefonen, bruke den, og ikke minst spille av musikk fra Spotify eller lytte til Podcast. Mulighet til et mer påkostet lydanlegg hadde vært fint, men det låter helt greit fra det som sitter der. Tilleggspoeng utdeles for at lydvolumet endres forholdsvis mye per trykk på volumknappene i rattet – man slipper å trykke ti tusen ganger for å endre lydstyrken. Småtteri man setter pris på i hverdagen.

Plass og praktisk bruk
At Nissan som en av få blant vanlige merker utstyrer bilene som har Tekna-nivå med kameraer rundt hele som så setter sammen et fugleperspektiv på infotainmentskjermen, letter manøvrering på trange plasser betydelig. Jeg liker også, i tillegg til ryggekameraet, frontkameraet ved trange lukeparkeringer.

Takket være passe høyde er det superenkelt å hoppe ut og inn av bilen. Bra åpningsvinkel på bakdørene letter dessuten inn og utlasting av småtasser i barneseter.

Plassen er god både i for- og baksete, og med 430-liters bagasjerom, burde du få med det meste. Spesielt om du sammenlikner med andre små crossovere. Som nevnt er det nok i minste laget for barnefamilier med vogner og stæsj – de bør opp et hakk i størrelse.

Bagasjerommet har for øvrig fleksibelt gulv bestående av to plater som til vanlig ligger flatt etter hverandre. På genialt enkel måte, kan eksempelvis den bakre platen løftes opp og slippes ned i to spor på høykant midt i bagasjerommet. Den lager da et perfekt rom til min reisekoffert, type håndbagasje på fly, som for en gangs skyld ligger rolig og ikke sklir frem og tilbake. Så enkelt og smart kan det gjøres.

Nivået på smarte løsninger er ellers greit, enten det er snakk om smårom å legge fra seg ting og tang i, eller måten baksetet felles ned på.

Motor, gir og ytelser
1,6-literen er en vinner på samtlige områder i mine øyne. Den krever riktignok litt turtall før turboen virkelig spoler opp, men har likevel nok krefter før den tid til å gjøre igangsetting og manøvrering enkelt. Da den først får trykk, går det som et uvær. 0-100-tiden på 9,1 sekunder bør tas med en klype salt, den føles faktisk betydelig raskere i virkeligheten. Effektkurven oppleves som veldig fin – den går bedre og bedre jo høyere opp turtelleren går.

Kreftene sørger for at forbikjøringer kan foretas betydelig raskere og sikrere enn med mange andre biler. Smell inn tredje- eller fjerdegir, trykk gassen i bunn og svisj; du er forbi. Rett og slett morsomt. Og så i en crossover da gitt!

Giroverføringen er grei, den går lett og ledig. Bilens sportslige ambisjoner hadde ikke tatt skade av kortere girspak med kortere slag, men den er mer presis i overføringen enn X-Trail med diesel.

Ikke bare går det unna, det går også veldig stille og vibrasjonsfritt. Glem diesel – dette er en annen planet. Komfortnivået øker betraktelig og er grunn nok i seg selv til å velge bensin foran diesel, spør du meg.

163-hesteren slutter imidlertid ikke å imponere der. Forbruket under Bjorli-turen var nesten ikke til å tro. Jeg kjørte fra Oslo til Bjorli, litt rundt der oppe og ned til Hedmark der jeg bor på 0,53 liter pr mil. Helt utrolig for en crossover med slike fartsressurser og bensinmotor. Og da prøvde jeg ikke – dette var helt normal og ofte noe over snittet kjøring, med godt tempo der det var mulig og et antall forbikjøringer.

Veiegenskaper, komfort og kjøreglede
I tillegg til Bjorli-turen, ble Qashqai med på Østfoldske bakveier en kveld. Der gjorde den godt fra seg.

Med store hjul og ganske stiv fjæring, skal du kjøre ordentlig fort i svingene før Qashqaien sier stopp. Balansen er god og styringen presis og har passe motstand. Da man i tillegg har godt med krefter under panseret, er det absolutt mulig å ta denne bilen ut på tur hvor eneste formål er å ha det morsomt på en svingete vei.

Jeg har helt nylig kjørt både den litt mindre Mazda CX-3, den litt større CX-5, og også nye Honda HR-V. De tre gir Qashqai kamp om kjøremaskintittelen, og jeg synes nok Mazdaene er et hakk over på den dynamiske biten med noe bedre kontrollerte fjæringsbevegelser og mer tilbakemeldinger til sjåføren. Ingen av dem kan imidlertid tilby helt den samme kombinasjonen av kraftutvikling og kjøreegenskaper. Turbomotorens gassrespons er riktignok ikke i samme liga som en sugemotors, men den reagerer raskt så lenge turtallet er oppe, og så kan du skyves fra sving til sving på det flotte momentet.

Fjæringskomforten lider litt under det hele, antakelig en kombinasjon av testbilens store hjul og en forholdsvis enkel bakstilling. På middels og gode veier, ruller Qashqai mer enn komfortabelt nok, mens den på skikkelig dårlig vei faller litt gjennom.

På støy er den imidlertid meget bra. Ikke bare på grunn av motoren, her er også dekk- og vindstøy godt dempet. Jeg kjørte Nissan X-Trail med diesel uken før, og skal ikke sammenligne for mye med den siden dette er to ulike størrelser bil. Må likevel si at Qashqai var betydelig bedre på dette punktet.

Konklusjon
Mange produsenter tilbyr nå små bensinmotorer med turbo og middels til god effekt. Det er imidlertid en motortype som fortsatt er fersk og kanskje ikke helt optimalisert ennå. Få klarer å kombinere mye effekt og moment med lavt forbruk. I alle fall i praksis.

Nissans 1,6-liters 163-hester er en av få som virkelig får det til å stemme på samtlige punkter. Den drar meget bra, er særdeles raffinert og går uforskammet rimelig. Skal jeg pirke, kunne jeg ønsket bedre gassrespons, men sånn er det med turbo. Har vanskelig for å forestille meg hvorfor noen vil velge Qashqai med diesel fremfor denne. Unntaket er om man kjører fryktelig mye.

Ellers er denne Nissanen en fin bil på de fleste punkter, det er ikke vanskelig å forstå suksessen. Høydepunkter for meg ved siden av motor er utseende, interiør og sittestilling. Litt stiv fjæring (store hjul) stjeler noe på komfortsiden som ellers er veldig bra. Med den kraftige motoren og solide kjøreegenskaper, føles den litt som en slags GTI-light crossover, samtidig er det fortsatt noe å hente på den dynamiske biten før tittelen er fullt fortjent.

Med attraktive priser, er det vanskelig å trå feil med Qashqai. Men sjekk ut dette motoralternativet før du automatisk tar dieselen!

Versjoner, priser og utstyr
Qashqai kommer i fire utstyrsnivå. Visia, Acenta, N-Tec og Tekna. Av disse, mangler Visia for mye til å være et bra alternativ. Acenta er imidlertid bra utstyrt, den koster med denne motoren 314 900. Jeg ville imidlertid gått opp til N-Tec for 342 900. Da får du (ut over Acenta) Bi-LED hovedlys, oppvarmet frontrute, auto-fjernlys, elektrisk innfellbare sidespeil, keyless, automatisk dimming av innvendig speil, elektrisk justering av førersete, delskinn, ryggesensor foran og bak, kameraer rundt hele, skiltleser, filskiftvarsler, autobrems, det store infotainmentsystemet med DAB+ og mer. Det er mye for pengene. Tekna koster 357 900 og tilfører panorama glasstak, bevegelsesdetektor, parkeringshjelp, blindsonevarsling og førertretthetsvarsling. Jeg klarer meg imidlertid uten det utstyret. For øvrig er 115-hesters bensinmotor også en glimrende maskin, men mangler kruttet i denne. Skal du ha firehjulsdrift, kan du bare velge 130 hk diesel, og kombinasjonen firehjulsdrift og automat får du ikke. Xtronic automat får du på 115 hk bensin og 130 hk diesel. For min del er dette veldig lett – jeg tar en 163 hk N-Tec!

Data