Test: Opel Meriva 1.6 CDTi

Av David K Andersen

Ja, du trenger jo ikke å si det da. Jeg vet hva du mener. Og er ikke uenig: Flerbruksbiler er ikke klodens mest spennende skapninger. I alle fall ikke for bensinhoder. Men vær litt tålmodig, les litt lenger. Opel Meriva er nemlig ikke helt som andre flerbruksbiler.

Kompakte flerbruksbiler som denne er gjerne ment som et praktisk og rimelig valg for unge barnefamilier. Problemet har ofte vært at bortsett fra prisen og plassen, har det ikke vært all verden å skryte av. Magert utstyr, mye hardplast, hverken underholdene eller spesielt komfortabel på veien, halvrar sittestilling og ikke minst et temmelig ukult image.

Den siste delen, det med imaget, klarer kanskje ikke Meriva å gjøre så mye med. Resten derimot… La oss si jeg ble litt overrasket.

Nok en runde mas om sittestilling
Kanskje fikk jeg overdose av varebil og lastebil som ungdom med ekstrajobb som sjåfør. Jeg mister nemlig litt av livsgløden av kunstig høy sittestilling og bussvinkel på rattet. Mange liker det – det er helt sikkert bare jeg som er rar. Men det er nå en gang sånn. Strengt tatt burde vel imaget være årsaken til at flerbruksbiler ikke er min greie. Du vet, ungkar i MPV – det er bare ikke kult. Samtidig: Har du sett alt det rare som står i garasjen min? Image er ikke spesielt viktig for å si det sånn. Nei, det er den høye sittestillingen og det rattet som flater ut der litt for langt fremme et sted. Det kan være SUV, varebil, crossover eller hva det vil, jeg vil føle at jeg sitter «i» bilen og ikke «på» den.

Og der leverte Meriva sin første overraskelse. Hva har skjedd? Jeg sitter jo kjempefint. Jeg føler meg som en del av bilen. Denne utgaven er toppustyrt og har dermed Opels glimrende AGR-seter med mange justeringsmuligheter. Det hjelper også sikkert litt. Dessuten har rattet nok å gå på slik at avstanden blir grei da det står i sin ytterste og laveste posisjon.

Uff, tenker kanskje du. Fordelen med en flerbruksbil er jo at du sitter høyt med god oversikt og at den er lett å gå ut og inn av. Ingen fare. Utsikten fra førerplass er formidabel. En passasjer bemerker ved et tilfelle at dette må være den perfekte bilferie-skyssen, utsikten gjennom den store frontruta er panoramapreget. Og så sitter du jo høyt, det er bare det at du ikke sitter for høyt. Messing om småting? Tullball. Det er jo fra førersetet du bruker det aller meste av tiden sammen med bilen din. Å sitte fint er superviktig.

Kjører som en personbil
Sittestilling var altså første store pluss. Her er nummer to: Meriva er god å kjøre. Jeg hadde forestilt meg at den ville være som en høyreist Corsa eller noe sånt på veien. I stedet føles den mer som en Astra. Snø og isfrie veier var umulige å finne i testuken, så hvordan den er på svingete veier i god hastighet, skal jeg ikke si noe om. Men den er definitivt mer voksen og raffinert på veien enn en småbil. Samtidig føles den forholdsvis lett på tå. Den er lettkjørt og letthåndterlig samtidig som den har komforten fra en vanlig personbil i kompaktklassen.

Under skallet finnes slektskap til både Corsa og Zafira. Det er ikke alltid at en løsning hvor man plukker litt fra den ene og litt fra den andre for å skape en egen modell fungerer bra. I dette tilfellet synes jeg imidlertid Opel har truffet godt. Det er sikkert ikke verdens mest lekne bil på en svingete småvei, men god komfort veier opp.

Gode vinteregenskaper
Plusspunkt nummer tre kommer i likhet med de to første litt brått på, og har sammenheng med kjøreegenskapene fra avsnittet over. Det ble mange mil på is- og snøbelagte landeveier. På slikt føre er Meriva virkelig hjemme. Chassiset og balansen i bilen generer godt veigrep og den er utrolig stabil og lettkjørt.

Styringen er presis og riktig vektet for min smak, men gir ikke så mange tilbakemeldinger om hvordan det står til med forhjulenes veigrep. Det er selvfølgelig et minus i forhold til kjøreglede på svingete småveier om sommeren, men virker ikke negativt inn på vinterføre. Da det er slutt på veigrepet i svinger, får du gode tilbakemeldinger om det gjennom bak og rygg – kjørefølelsen i så måte er meget bra. Dessuten slipper den riktig; først litt foran, men ganske kjapt på alle fire. Antisladdsystemet trenger ikke trå til, for du slipper opp litt automatisk med en gang.

Den styrer også veldig godt inn i svinger, du slipper å sitte å lure på om du kommer for fort eller ikke. Dermed blir det komfortabel å kjøre på glatta også, og du kan holde fin fart på landeveien selv om grepet er begrenset.

For øvrig kommer varmen ganske fort (bra for en dieselbil), den har varme i ratt og seter, holder rutene duggfrie, og gir varme til vinduspusserne slik at de også fungerer bra i snøvær. Jeg hadde heller ikke noe å si på fremkommeligheten.

Plass og fleksibilitet
Er det noe Meriva må være god på, er det dette. Opel har historie å leve opp til hva gjelder plassutnyttelse og fleksibilitet. Første generasjon Zafira satte i sin tid en ny standard for slike ting.

Det første jeg legger merke til, og som er den kuleste detaljen på bilen, er hvordan baksetet kan spille to forskjellige roller. Standardinstillingen er en vanlig tre-seters benk med grei plass. Partytrikset er at du kan vippe ned midtseksjonen, dra i en hendel og skyve de to yttersetene bakover. De flytter seg da samtidig inn mot midten av bilen. Vips har du en formidabel turvogn for fire voksne med egne seter og god plass til alle mann.

Selvmordsdørene bak konkurrerer også om tittelen «Smarteste greie på Meriva». Inngangstaktikken for voksne bør endres noe mot den som til vanlig brukes ved innsteg i bil – muligheten for å gå på trynet er tilstede om du griper etter døra som ikke er der. Men går man på snørra, lærer man gjerne og gjør dermed ikke det samme igjen. Den store fordelen er imidlertid løfting av barn ut og inn, samt arbeid tilknyttet festing av setebelter i barnestol med utålmodig kid allerede på plass i setet. Den prosessen lettes voldsomt av dørene.

Vel på plass bak og med tidligere omtalt glimrende utsikt, for øvrig forsterket for baksetepassasjerene takket være den buede nedre vinduslinjen, vil både voksne og barn finne seg særdeles godt til rette. Glasstaket på testbilen hjelper til, særlig de minste pleier å være fans av lys og himmelutsikt.

Det er ikke før du kommer til bagasjerommet du skjønner at dette tross alt er en kompakt bil. Det er romslig nok, med sine 400 – 1500 liter, men det mangler litt på å være et komplett barnevogn-sluk slik noen av bilene i Golf-klassen plutselig har blitt det siste året. Det er imidlertid lettlastet med mange smarte løsninger.

Småsmart i overkant
En ting flerbruksbilene virkelig har tatt seriøst siden de kom på 80-tallet, er smarte løsninger for oppbevaring av småtteri. Renault har vært spesialisten fremfor noen på lommer, hyller, smårom og bokser til å legge fra seg tyggegummipakker, lommebøker, servietter og det som måtte være. Opel har også gjort en jobb her, Meriva innehar en heller uvanlig midtseksjon mellom forsetene.

Her er det et gigantisk avlangt rom med oppbevaringsbokser over flere etasjer. Det hele er opphengt i et skinnesystem som gjør at hver etasje kan skyves forover og bakover, deler av plassen i konsollen kan også benyttes av baksetepassasjerene. Tanken er god og oppbevaringsmuligheten store. Selv synes jeg nesten det blir litt i meste laget og jeg har vanskelig for å bestemme meg for hvor jeg skal legge forskjellige ting. Dessuten fikk jeg tidvis problemer med å finne igjen ting. Eier du bilen blir du sikkert vant til det og dedikerer hvert enkelt rom til faste ting.

Jeg savner imidlertid litt bedre kopp/flaskeholder-muligheter. Dessuten kunne det vært en bedre fungerende lomme tilegnet mobiltelefonen

Standard Opel
Resten av interiøret er standard Opel og tilhører Astra, Zafira og Insignia-skolen. I praksis betyr det høy kvalitetsfølelse, og da spesielt med tanke på biltypen i dette tilfellet. Det hele virker godt sammenskrudd og her fritt for knirk og skrammel. Instrumenter og de viktigste funksjonene du bruker i kjøringen har god ergonomi og gjør jobben plettfritt.

Siste Opel Insignias knapperyddingsaksjon er imidlertid ikke gjennomført i Meriva ennå. Dermed er det litt av hvert å velge på for den som liker å bruke pekefingeren flitting i midtkonsollen. Ved første øyekast blir det litt i overkant siden mange av knappene er ganske like. Du lærer det imidlertid rimelig raskt. Og noen ganger kan det jo tross alt være like greit å bare trykke på en knapp i stedet for å bla gjennom et par menyer for justere litt på noe.

Infotainmentsystemet fungerer fint, skjermen har bra plassering. DAB-radio er på plass og lydanlegget gir greit trykk med tanke på at det er et standardsystem uten logoer fra kjente høytallermerker i dørene.

Imponerende ny dieselmotor og girkasse
Meriva har vært på markedet noen år. Grunnen til at vi tester den nå, er at den har fått et facelift og Opels glimrende nye 1,6-liters dieselmotor. Vi på Bil og Motorbloggen har kjørt den mye før, blant annet da vi deltok i Opel Economy Challenge i fjor.

Uten å ha kjørt Meriva med tidligere motoralternativer, er det naturlig å tenke at den nye maskinen gjør mye for kjøreopplevelsen og komforten. Lavt forbruk er en ting, men for meg er kraftlevering og støy/vibrasjoner viktigere enn en krone til eller fra på mila. Ja, forbruket er lavt, men det er måten motoren går og jobber på som skiller den ut.

110 hk er ikke uvanlig fra en 1,6-liter. 300 Nm levert slik de blir her derimot, har noe å si. Den er riktignok helt død akkurat fra tomgang, og jeg opplevde faktisk å kvele bilen ved en anledning da jeg skulle ta i gang i et kryss på andre gir og trodde det ville gå siden jeg hadde litt fart på bilen. Men turboen slår inn tidlig, og med en gang det skjer, er det masse kraft hele veien oppover.

Dessuten responderer den godt på gasspedalen fra stillestående. Bilen er veldig lett å ta i gang med uten at den kveles. Det har for så vidt også noe å gjøre med at den selv gir gass da du slipper clutchen; med mindre du bråslipper, klarer du ikke kvele den. Superlettkjørt er ordet.

Girkassen er også ny. I Meriva har den ikke verdens korteste slag, men den er presis. Dessuten gir den en kjempefin og akkurat passe mekanisk motstand og blir derfor usedvanlig tilfredsstillende å bruke. Nesten synd motoren leverer så jevnt og godt drag, jeg hadde ikke hatt noe i mot å gire litt mer. Automat savnes ikke.

Skal vi finne et minus, må det være at det finnes 1,6-dieseler man kan kjøre rimeligere med. Bilen var riktignok helt ny og ikke innkjørt da jeg fikk den, og dessuten tar sikkert relativt høy vekt og luftmotstand sitt. Og det er fullt mulig å kjøre superrimelig med den. Det kunne imidlertid vært noe lavere forbruk da man ikke prøver å kjøre fornuftig. Jeg havnet på rundt 0,6 i testperioden totalt. Greit med tanke på vær og føre.

Konklusjon
Jeg er så langt unna Merivas målgruppe du kan komme. Men jeg likte den overraskende godt. Det som skal være på plass, er der og vel så det: Romslig, smart, fleksibel, lettanvendelig, lettkjørt, økonomisk og så videre. Forskjellen er kjørekomforten, der er Meriva rå. Her har du muligheten til å kombinere ord som klok, smart og fornuftig med den i sammenhengen sjeldne setningen «utrolig fin å kjøre».

Kommentar til utstyr og versjon
Motorvalget er lett her, det er denne dieselen som gjelder. Men du får også 1,4 turbo bensin med 120 hk. Den kommer enten med 5-trinns manuell eller 6-trinns automat. Videre er det Premium-versjonen som gjelder. Da har du praktisk talt alt utstyr inkludert ting som AGR-setene, navi, 7 høyttalere, parkeringsassistent, ryggekamera, LED kjørelys, adaptive frontlys og mye mer. Testbilen hadde også skinnseter, panorama soltak og OPC eksteriørpakke. Sistnevnte er muligens ikke så relevant. Resten ville jeg tatt med – det er mye utstyr for lite penger.

Data