Av David K Andersen
Da du har vokst opp sidelengs på en grusvei langs Glomma, med Finnskogen på ene siden og milevis med potetåkere på andre, er veien til asfaltracing og kontinentale racerbaner temmelig lang. Med et barndomsminne merket av rødglødende Lancia Integrale bremseskiver flyvende over bekkmørke skogsbilveier, lukten av brent olje rundt rallycrossbaner og skrekkblandet fryd fra barneputen på passasjersiden i fatterns BMW E30 på en frossen innsjø, så ender man opp som rallymann. Det er nesten så det sitter i blodet, og da man er ung, er det ikke til å legge skjul på at biler på tverken med grus-spruten til himmels er skikkelig tøft.
Men nå er dessverre ikke jeg så ung lenger, og etter å ha kjørt både det ene og det andre på ulike underlag og fartet litt rundt og sett hva som skjer andre steder i verden, har asfaltbanekjøring og asfaltracing blitt stadig mer spennende for meg. For mens du i rally og rallycross, mye av tiden har en viss mulighet til å hente inn bilen ved små feiltakelser, er det å kjøre runde på runde med eksakte bremsepunkter og null margin på en asfaltbane noe ganske annet. Ikke for å disse rally altså, det vil alltid være min favoritt og jeg vil alltid mene at toppførerne i rally er verdens beste sjåfører, men det hindrer ikke fascinasjonen for asfaltracing i stadig å vokse. Spesielt for langdistanseracing på krevende baner. Selv synes jeg ikke alltid det er like lett å kjøre perfekte runder om og om igjen på en asfaltbane, det er som regel et eller annet sted man kan kjøre litt raskere. Jo mer jeg kjører, jo mer øker respekten for de som setter samme optimale rundetid om og om igjen i time etter time. Og ikke bare det, du har konkurrenter bak som vil forbi samtidig som du selv helst skal komme deg forbi bilen foran, et beist med flere hundre hestekrefter å ha kontrollen på, dekktemperatur og slitasje og mange flere faktorer. Og så er det banene da. LeMans (la Sarthe) med de vanvittige hastighetene, Spa med Eau Rouge, Monaco, Suzuka, Magny-Cours, Laguna Seca, Monza, Kyalami, Montreal, Hockenheim og mange fler med navn som får motorsporthjerter til å dunke dobbelt ved tanken på alt som har skjedd på disse legendariske plassene opp gjennom årene.
Helt på toppen blant tusenvis av bensinhoder ruver Nürburgring med Nordsløyfa. Verdens lengste og mest krevende bane. Hit valfarter bilgale mennesker fra hele verden for å se og kjøre, og for bilfabrikantene er mestring av banen et hovedmål for alle nye modeller med sportslige ambisjoner. Folk som har vært der vender alltid tilbake og de stopper aldri utleggingen om hvor fantastisk det hele er.
Selv har jeg aldri kommet meg dit, uten at jeg helt vet hvorfor. Kompiser har snakket om den til det kjedsommelige, jeg har sikkert kjørt 1000 runder på Playstation, og innerst inne har jeg visst at en gang må jeg bare komme meg dit. Da er det kanskje ikke så rart at når Michelin, på mange måter kongen av motorsport, ringer og lurer på om jeg vil være med til Nürburgring og se 24-timersløpet, så svarer jeg ja før personen i andre enden klarer å gjøre ferdig setningen sin.
Jeg sjekker opp litt før avreise. Nürburgring er jo en Grand Prix-bane hvor det kjøres årlig runde i Formel 1 og mye mer. I tillegg er det Nordsløyfa, den gamle delen. Den som går gjennom skogen og som det ikke har blitt kjørt Formel 1 på siden 1976 fordi den er for farlig. Grand Prix-banen er på 5,1 km, mens Nordsløyfa er på 20,8 km. På 24-timersløpet kobles de to sammen og blir altså på sinnsyke 25,9 km. Min hjemmebane, Vålerbanen, er til sammenlikning på 2,3 km, mens nye Rudskogen er på 3,2.
Vi bor i en koselig landsby noen mil nedenfor banen, og på vei opp i Eifel-fjellene skjønner jeg fort at det er flere steder enn Norge som har svingete veier for den bilgale. De er fantastiske og det klør etter å sitte bak rattet på noe sportslig. Reisefølget har vært der mange ganger før og bekrefter at det finnes milevis med utrolige strekninger vanlig vei i nærheten av banen. Jeg blir anbefalt på det sterkeste å nyte både banen og tilhørende veier rundt den, gjerne i en Porsche 911 GT3. Tviler ikke, lucky bastards, tenker jeg for meg selv.
Etter hvert tykner trafikken til. Det er ventet over 200 000 tilskuere og som jeg nevnte er Nürburgring et sted bilfolk valfarter til som om det skulle vært Mekka. Alex fra Motorpressen.dk sitter ved siden av i bilen og har forklart at jeg kan vente meg mye grom bil utenfor og rundt banen. Det viser seg å være en underdrift. Mengden råe biler er ikke lett å ta inn over seg. Ferrari, Lamborghini og Bentley er greit, men en stund ligger vi bak en McLaren MP4-12c mens vi passerer en Porsche Carrera GT og ser en Ferrari F40 parkere ved siden av veien. Aller mest imponerende for en bondetamp fra Hedmark, er mengden kjøremaskiner. Det er BMW M-biler i hopetall, alt fra E28 og E30 til nye M5 og ikke minst sprett nye M3 og M4. Jeg teller til 13 nye M4 på under tre minutter. Milde himmel.
På forhånd hadde jeg forestilt meg rimelig enkle forhold på Nürburgring. Noen ganger kobler bare ikke hjernecellene mine all informasjon sammen så jeg tenker at vi skal bivåne løpet et eller annet sted i skogen langs Nordsløyfa, kanskje med litt grilling og slikt. Da vi svinger inn foran hovedinngangen på Grand Prix-banen, sier det endelig pling i topplokket og jeg skjønner at vi selvfølgelig skal ha dette som utgangspunkt for helgen. Og for en som er vant til blå leietoaletter på bilcrossbaner og synes det er kult at Vålerbanen har en kafeteria med ost og skinke-baguetter, blir overgangen til Grand Prix-anlegget rundt banen av de større. En ganske absurd følelse å kjøre opp til banen på svingene småveier, og så plutselig, og ut av ingenting, åpenbarer denne voldsomme kolossen seg med arkitektur fra fremtiden og greier. Etter å ha gått ut av bilen og opp noen trapper, kommer vi først til et slags torg med butikker, salgsboder og Bratwürst-establissementer. Så fortsetter vi inn i hovedbygget som har en enorm gågate tvers gjennom. På den ene siden er det butikker av alle slag hvor man kan kjøpe alt fra en caps med banenavnet til en Nissan GTR. På den andre siden diverse utsillinger og utsalg, inkludert egne stands fra BMW M, Audi Quattro (RS), Mercedes AMG og Michelin. I taket går en fullsize berg og dalbane som dog visstnok aldri har blitt tatt i bruk. Her kan du spise pølse, drikke øl, kjøre racingsimulator, se motorsport på gigantiske storskjermer og kjøpe en race-ready AMG Mercedes. Nesten litt opphissende for en bilidiot.
Vi installerer oss i Michelins lounge som befinner seg mot slutten av start/mål-strekken og har flott utsikt mot både bane og pitbokser, og fortsetter videre ned i depot. Vi stikker ut på selve banen samtidig som bilene ruller frem til start. I Formel 1 er det bare teamene som følger med ut på banen før start. På Nürburgring 24-timers, er det temmelig åpent ser det ut til. Langstrekken det startes på må minst være 6-700 meter lang, og med 175 biler til start trengs mye plass, men folkehavet er likevel enormt, fullstendig stappfullt er det der nede. Etter litt om og men tar vi oss frem til Rowe Mercedes SLSen som vår svenske venn Richard Göransson skal være en av pilotene på.
Dette er første året i Mercedes-Benz SLS AMG GT3 for Richard. Han har i mange år vært BMW-fører og jeg spør om overgangen er stor. «Nei, ikke veldig. SLSen har en 6,2 liters suge-V8 på 550hk og har noe mer moment på lave turtall. Det passer bra og bilen er kanskje litt mer lettkjørt enn BMWen på grunn av det. Da er dekkene viktigere. Vi er så heldige å ikke bare kjøre Michelin, men vi kjører i tillegg på utviklingsdekk. Det finnes ikke bedre, de tas for øvrig tilbake til Michelins Motorsportsenter etter løpet for analyse. Dekkene har mer å si enn bilen i denne settingen.»
Idet jeg skaller i fotolinser da jeg snur på hodet og merker på ånden til tyskeren bak meg at han nok ikke bare har spist Wasa knekkebrød til frokost, skjønner jeg det er på tide å slippe til andre. Vi ønsker lykke til og trekker oss unna.
Jeg tar meg tilbake og opp til loungen og ut på tribunen over banen. Løpet har rullende start og ettersom de ulike puljene ruller i gang med oppvarmingsrunden, stiger spenningen. Hjemme i Norge er det strenge støybegrensninger i nesten all motorsport og dessverre går vi på grunn av det glipp av en viktig del av racing. Lyden jeg opplever da starten går er ubeskrivelig og hadde fått samtlige norske fylkesleger til å sprekke som lemmen. Har du hørt en Porsche sugesekser på nærmere 500hk uten lyddemping i 270 km/t noen gang? Eller en 6,2-liters Mercedes-åtter med side-eksos på 7000 omdreininger og full belastning? Hver for seg eksepsjonelt. Her, i kor med hverandre, blir drønnet et av de øyeblikkene man med en gang vet man aldri vil glemme. Kombinasjonen av fart og lyd er en slik ting man bare må oppleve i virkeligheten for å forstå det. Jada, jeg har hørt en Formel 1 bil, og det er like magisk. Samtidig er det noe med kombinasjonen av de forskjellige motortypene. Helt utrolig, og plutselig er jeg også blodfan av alt. Asfaltracing, langløp, Nürburgring.
Hvordan selve løpet gikk for seg har vi dekket i en egen sak. Du kan lese den her.
Resten av dagen følger jeg løpet fra tribunen, på TV inne i loungen, vi går litt rundt og kikker, og jeg snakker mye motorsport med Michelin-folk. Appropos Michelin og motorsport, er det et område hvor jeg lærte mye nytt og interessant. Kommer tilbake i en senere artikkel, blant annet med spennende info etter å ha snakket med Michelins motorsportsjef Pascal Couasnon.
På kvelden reiser vi ut på Nordsløyfa. Timer foran skjermen med billøp på TV og bilspill på Xbox, er ikke i nærheten av å gi et rettferdig bilde av banen og forholdene. Det er spesielt en ting som trekker til seg oppmerksomheten og vekker akutt kjørebegjær: Høydeforskjellene. Dette er jo rene berg og dalbanen. Med en gang skjønner jeg hvorfor alle skal hit å kjøre. Dette er en racerbane på sterioder. Et rally Finland på asfaltsk. Innen helgen er omme, har jeg allerede lokalisert firmaer som leier ut biler for banekjøring. Jeg skal kjøre her, må kjøre her!
Vi stikker innom ulike steder langs banen og jeg føler det nesten som hjemmekoselig. Tilstandene kan best beskrives som en kombinasjon av after-track på Gatebil og en god gammeldags bygdefest. Det er campingvogner og telt over alt. Folk har bygd opp stillaser og trehytter i skogen for å se best mulig. Det er grilling og jeg tror kanskje det går med en ølboks eller to. På en hjemmelaget krakk under et tre, sitter en tysk entusiast med merkverdig evne til å være både glad og sint samtidig. Hver gang en Audi kjører forbi på banen, viser han fingeren på den måten bare en sint mann kan, mens han brøler banneord jeg kjenner igjen fra praten før og etter tysktimene på ungdomsskolen. Da det kommer en BMW derimot, jubler han vilt. De andre merkene bryr ham ikke. Med 175 biler eller så ute på banen har han en tøff jobb, men holder jammen godt ut. Da jeg passerer ham en time senere holder han fortsatt på med det samme. Racing er store greier på disse kanter.
Et annet sted kommer jeg i prat med en noe mindre fundamentalistisk racingfan. Han er litt oppe i årene og lyser opp da han hører jeg er fra Norge. Der har han vært med campingbilen sin mange ganger og siden han er så glad, klarer jeg å holde meg unna kommentarer vedrørende tyske campingbiler på norske veier om sommeren. I stedet snakker vi om banen og løpet. Han kan nesten alle førerne og hva slags biler de kjører. Det samme gjelder de fleste andre vi treffer på. Det er egentlig omtrent det samme som da vi hvert år reiser på rally-VM i Sverige. Man lager seg en plass langs banen, griller, diskuterer, følger med på radioen og drar en røverhistorie eller tre. Dette er motorsport live og på sitt beste.
 |
| Ser du dette rotorfluget, gjør en kjapp bønn til høyere makter og hold deg fast |
Søndagen tilbringes både i depot, langs GP-banen og på Nordsløyfa. En fullstendig kokko helikopterpilot tar oss rundt banen. Han er tydelig Nüburgring-entusiast og fast bestemt på å kjøre banen så nøyaktig som mulig. Bare at det er i lufta. Ånei. På strekkene mater han på absolutt alt den stakkars flaksemaskinen makter og orker, for så, da banen under brått svinger, å vrenge over til siden så vi omtrent er opp-ned og både maskin og mannskap snapper etter pusten. Allerede etter et par svinger begynte jeg å tvile på om overlevelse virkelig var en option, men heldigvis tar flysyken såpass tak med en gang at all topplokksaktivitet konsentreres rundt å unngå mottakelse av innvendig heliktoptervask-faktura. Det blir dårlig med frivillig helikopterkjøring på meg den nærmeste fremtid.
Så er det hele plutselig over. Bilene er i mål, premier delt ut, og folk reiser hjem. Enten man er fotballentusiast, bilgal eller for den delen unormalt interessert filatelist, samler man visse høydepunkter innen sin egen interesse gjennom årene. Hendelser som gav så stort inntrykk at man husker følelsen av å oppleve det. For meg er det mange slike biløyeblikk. Som for eksempel første gangen jeg så Colin McRae kjøre rally i 96, og han var den eneste som la på ett gir til der alle andre bremset. Eller den gangen i 2000, da vi kjørte på måfå rundt i California og tilfeldigvis svingte inn på en sidevei som gikk rett til Sonoma Raceway hvor BMW testet LeMans-raceren sin. Nürburgring 24h 2014 er siste tilskudd på min liste, må bare si som alle andre som har vært der: Reis dit!
