Test: Opel Astra 1.4 Turbo – storbilegenskaper i kompakt format

Av David K Andersen

Testinfo: Opel Astra Premium 1.4 T 120hk 5-dørs kombi, 7 dager, 105 mil.

En ting jeg aldri har forstått er hvorfor det skal være så flott å kjøre akkurat samme bil som alle andre. For det gjør vi nordmenn. Blant hundrevis av spennende bilmodeller, velger de alle fleste mellom noen få modeller. Er det noe jeg ikke har fått med meg? Har det vært en lovendring med pålegg om Converse-sko, jakke med norsk flagg og en Golf? Med unntak i andre ledd om SUV eller i ytterste fall el-bil? Nei, det er vel bare jeg som er sær. Jeg sier ikke at for eksempel Golf er en dårlig bil, det er vel heller slik at nåværende modell er en av de beste nye bilene på markedet. Men la oss være litt crazy noen minutter, og forestille oss at vi vil prøve noe annet. Hva med Opel Astra, kan den måle seg mot nabolagets enehersker? Kan den være et fullgodt alternativ for den som vil kjøre noe litt annerledes uten å gi slipp på folkefavorittens kvaliteter? Kanskje tilbyr den noe de andre ikke har?

Design som står seg
Opel Astra i nåværende form kom i slutten av 2009 og fikk et facelift i 2012. Altså har den vært med noen år og det gjør det ikke enklere for den i den knallharde kompakt-klassen. Designmessig holder den i alle fall koken fortsatt. Jeg synes fronten ser litt for snill ut, et litt sintere og skarpere uttrykk hadde gjort seg, men ellers er det lite å utsette. 5-dørs versjonen her, er betydelig mindre ekstrem enn 3-dørs varianten som grenser til å ligne en coupe, men det finnes likevel en del detaljer som kompletterer de fine linjene. For eksempel måten taklinjen slutter ved toppen av bakruta mens linjen over sidevinduene forsvinner på skrå ned og tar igjen bakrutesidene. Jeg liker også den diskrete linjen som brekker opp bilsidene foran bakhjulene langt mer stilfullt enn mange av konkurrentenes Bangle-kopierte forsøk på det samme. Den er aldri ekstrem på utsiden, men jeg tror den holder seg desto bedre i lengden.

Interiør
Da er det mer spesielt på innsiden, og allerede nå skal vi touche inn på noe av det som gjør Astra unik i sin klasse. En ting er at designet er tatt ganske langt. Du har en linje fra dørene som går inn midt over dashbordet og over til andre siden. Under den er det gjort litt artige ting i fremre kant av dørsidene som bidrar til at det hele ser annerledes og bra ut sammenliknet med mer konvensjonelle bilinteriør. En annen og viktigere ting, er storbilfølelsen man får bak rattet. Muligens fordi mye deles med storebror Insignia. Jeg kan ikke si det føles mer premium enn alt annet i klassen, men det er noe med interiøret som tiltaler. En følelse av å sitte i en skikkelig, større bil og ikke i en kompaktbil.

Setene i testbilen er store, i skinn og med kraftige sidestøtter. De er fantastiske og får noen av konkurrentenes forsøk til å minne om sommer, sol og campingstol. Her kan du kjøre lenger enn langt uten problemer, og du sitter godt plassert da svingene ligger tett. Justeringsmulighetene for setene er gode, og alle burde finne seg til rette. Også de som er lange. Kanskje kunne det vært mulig å senke setene litt til, og også dra med seg rattet bittelitt lenger ut, men nå snakker vi en cm eller noe slikt. Det gjelder å klage litt på noe vet du. Apropos rattet: Det er godt å holde i og har greie knapper til betjening av cruisekontroll, infotainment og så videre.

Blinklys og vindusvisker-spaker er også greie å bruke. Det tar et par forsøk før jeg skjønner kjørecomputeren og displayet i rødt føles ikke helt moderne, men den er enkel å få ønsket info ut av. I midtkonsollen er det mange og ganske like knapper. Jeg blir litt overveldet da jeg først setter meg inn. Dette er veldig langt unna noen av konkurrentenes joystickstyrte eller touchbaserte infotainmentsystem. Men skjermen er stor og klar (med unntak av ryggekameraet som ikke har beste bilde), og etter noen noen mil husker jeg hva de ulike knappene gjør. Da funker det fint, og det deles ut plusspoeng for at hele midtkonsollen stikker ut av dashbordet slik at veien til knappene blir kortere. Topp moderne er det ikke, men det fungerer bra. Og det ser veldig fint ut da det er mørkt, avhjulpet av stemningslys i dørsidene og rundt girspaken.

Telefonen fungerer fint på blåtann, men testbilen har ikke 100% norsk spec, så jeg må bruke minijacken for å spille musikk. Alle Astra med facelift solgt nye i Norge, har imidlertid streaming over blåtann. Infinityanlegget spiller utrolig. Jeg synes lyden er bedre enn i mange premiumbiler om enn ikke på Lexus-nivå. Ikke finn på å kjøp bilen uten dette fantastiske stereoanlegget! Ellers er navigasjonen på IntelliLink, som Opels infotainment nå heter, meget bra, og ikke minst er Opel langt fremme på DAB-radio. Viktig å tenke over da man skal ha ny bil så man slipper å etterinstallere adaptere og rot den dagen FM-båndet legges ned. Den gir selvfølgelig også en helt annen lydopplevelse sammenliknet med FM-radio. Spesielt i kombinasjon med dette lydanlegget.

På den praktiske siden, er det godt med hyller og rom til å legge fra seg ting i. Telefonen passer både foran girspaken og i den fremste av de tre koppholderne. De to bakre koppholderne er i tillegg fleksible og kan brukes til forskjellige ting. Det er også et lite rom under armelenet. I baksetet daler oppesen-stemningen fra førsteraden noe. Plassen er grei, men utsikten er ikke den beste og ikke heller sittekomforten. Gjennomsnittlig der altså. Det samme gjelder bagasjerommet, men det har et smart gulv som kan heves og senkes.

Fantastisk komfort
Vi er altså godt på plussiden før vi begynner å snakke om kjøringen. Likevel er det først nå jeg begynner å falle for Opel Astra. Vi er tilbake på det vi nevnte lenger opp: Storbilfølelse. Komforten er rett og slett suveren. Astra er en milsluker av rang og etter hundre mil, er jeg ikke i tvil om hvilken bil i kompaktklassen den som kjører mye skal velge. Golf har kanskje mer påkostede knapper og Focus en skarpere kjøreopplevelse, men de lever ikke opp til Astra på dette området. Den har en voksen følelse i måten den oppfører seg på. Den lange akselavstanden bidrar antakelig til retningsstabilitet og det er det en kombinasjon av lavt støynivå, gode seter, høy fjæringskomfort, kultivert drivlinje og en, i mangel på bedre ord, tunghet/tyskhet, som til sammen skaper noe unikt i denne klassen. Bilen gjør at jeg får lyst til å kjøre langt, reise på tur rett og slett.

I svingene
Men hva gjør dette med den type kjøreglede man ønsker å finne på svingete vei? Blir det for tungt, tregt og mykt? Som vanlig er ikke svaret på de spørsmålene ja eller nei. Jeg står opp grytidlig på Kristi Himmelfarts-dag og kjører hjemmefra (nord for Kongsvinger), inn på Finnskogen, over til Eidskog og videre til Bjørkelangen og tilbake igjen. Bare svinger. På noe av strekningen er dekket dårlig og svingene brå, mens andre deler har bredere vei med fin asfalt og slakere svinger. Helt på grensen blir bilen myk. Den krenger og understyrer litt mer enn de i klassen som er best under slike forhold. Da jeg backer off litt og lar det være igjen en stubb til punktet hvor dekkene slipper, er bilen imidlertid veldig tilfredsstillende å kjøre. Det går fortsatt skikkelig unna, betydelig raskere enn du ville funnet på å kjøre til vanlig, og nå har chassiset fått tilbake selvkontrollen og spiller på lag med meg. Opel har nok brukt mye tid på å samkjøre motor, gir, styring og understell, for alt jobber sammen og gir den fine rytmen og tilfredsstillende følelsen jeg er ute etter på svingete veier. Jeg får fin flyt fra sving til sving og håper veien varer mange mil og er bilfri lengst mulig. Elektrisk servostyring er sjelden en bidragsyter under slike forhold, og den mangler som vanlig en naturlig feedback fra fordekkene, men på Astra føler jeg iallfall at den ikke jobber mot meg og ødelegger kjøreopplevelsen. Den er passe presis og har ikke den falske innprogrammerte motstanden som mange andre har. Fjærer og dempere jobber diskrè og samstemt. Tross enkel bakstilling skal det mye til før bilen settes ut av balanse eller hopper litt sideveis da jeg treffer ujevnheter midtsvings. Den styrer inn og skifter retning kontant og uten den følelsen av at forhjulene først skifter retning, mens bakhjulene gjør det samme like etterpå.

Bensinmotor
Motoren hjelper til, først og fremst ved at det er en bensin-turbo og ikke en diesel. Gassresponsen er mye bedre enn på en gjennomsnittsdiesel, og selv om den ikke kan sammenliknes med en kraftig sugemotor, veier turbomotorens moment og brede register opp. 1,4-literen er også en viktig bidragsyter på komfortsiden. Den er vibrasjonsfri og nesten lydløs. Det lille man hører fra den under kraftig pådrag, er faktisk en ganske sportslig og skarp tone. Småkult uten å være plagsomt. Giroverføringen er presis, lett og bruke og har fin følelse. Utforming og plassering av girspak er veldig bra med unntak av revers-sperren som er en stor knapp under spaken og ødelegger litt av det perfekte grepet. I denne bilen har motoren 120 hk. Det er for så vidt nok, jeg opplever bilen som noe sprekere enn en gjennomsnittlig 1,6-diesel på ca 110hk (som mange kanskje er vant til og derfor gir en grei referanse). Jeg kunne imidlertid ønsket meg samme motor i 140hk-versjon. Den tror jeg passer bilen helt utmerket, men da må jeg i Norge også kjøpe automat. Det er for så vidt greit, men sære meg vil helst ha manuell med slik type motor i denne bilklassen. Forbruket er oppgitt til 0,55 i gjennomsnitt. Jeg tar tre svært lite vitenskapelige målinger, og havner fra 0,56 til 0,64 avhengig av kjøring. I praksis for en bensinmotor i en såpass tung bil som dette synes jeg det er veldig bra.

Konklusjon
At ikke denne bilen selger mer enn den gjør, er veldig rart. Den er hverken spesielt bra eller spesielt dårlig på innvendig plass, og den er ikke über-sportslig å kjøre. Derimot er den alene om å levere en fullvoksen kjøreopplevelse i kompakt-klassen. Det er iallfall min mer eller mindre kvalifiserte bedømmelse. Komfort og tur-egenskaper er suverene og minner mye om biler i klassen over. Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen Opel-mann, men jammen tror jeg ikke jeg har fått en ny favoritt i prisklassen 300 000.

Kommentar til valg av modell
Opel Astra i 5-dørs kombi-utgave er ingen plassmester. Trenger du plass, må du kikke på stasjonsvogna. Opel kommer for øvrig i disse dager med en splitter ny diesel-motor på 1,6 liter. Jeg har kjørt den så vidt i Zafira hvor den har 136hk. Den er kraftfull og usedvanlig kultivert. I Astra får du den med 110hk og en attraktiv prislapp. For den som vil ha mer ut av designet, kan OPC-pakke kjøpes til. Som den bensin-forkjemperen jeg er, velger jeg imidlertid uansett 1,4 turbomotoren. Helst med 140hk, men 120-hesteren duger fint.  Bilen koster 293 300, proppfull av utstyr – et meget attraktivt alternativ.