Test: Kia Pro_cee’d GT – ramp på fjelltur

Av David K Andersen

Testbil: Kia Pro_cee’d GT, april 2014, 6 dager, 140 mil.

Du har en favorittvei eller? En strekning du liker å kjøre? Jeg har mange. Noen fordi naturen er fin, noen fordi veien tar meg til et sted jeg liker, noen fordi de gir positive assosiasjoner, og noen fordi de har mange svinger og er kule å kjøre. Ikke så mange veier leverer på alle punkter, men det finnes en og annen. For eksempel riksvei 7 fra øst til vest. Jeg kjørte den første gang i 1996, og det fakturm at jeg husker det var en fredag i juni, bekrefter at dagen var uvanlig. Jeg var 18 år og hadde oppkjøring på tung motorsykkel kl 8 på morgenen, etterfulgt av avreise vestlandet samme dag sammen med onkelen min som hadde kommet helt fra USA for å reise på motorsykkeltur med meg. En nervøs start på dagen ble avløst av en fantastisk kjørtur. Det var lett tåke over Hardangervidda, men ikke nok til ødelegge det beste med kjøring over tregrensa: Sikt gjennom svingene som gjør at du virkelig kan klemme på og få den herlige følelsen av å koble alle svingene sammen og få perfekt flyt. I det vi nådde Vøringsfossen sprakk skydekket opp, og svingene ned til Eidfjord kunne nytes i strålende sol med verdens flotteste natur i bakgrunnen, varm luft mot kroppen og lukt av blomster og eng. Man kan få favorittveier av mindre.

Pro_cee’d GT er Kias første forsøk i GTI-klassen. Og den er Kias første morobil, første entusiastbil. Det er spesielt. Derfor tenkte jeg den burde få være med på noe spesielt også. Noe som kan sette både bil og fører i sitt rette element, bringe oss sammen og gi den spesielle opplevelsen man husker. Å ta med bilen på denne favorittveien er også den ultimate testen. Ikke bare skal den levere i forhold til biltypen over en lang strekning med krevende vei, den skal leve opp til mine tidligere opplevelser. Pro_cee’d GT må på jobb!

Da jeg kommer til Lørenskog for å hente bilen, er en yngre kar i ferd med å snu en Pro_Cee’d GT på parkeringsplassen. Han ser ut til å ha litt dårlig tid, det rygges og snus og ruses før han drar avgårde i en fei. Det suser og fisler i turbo og motoren låter kraftig. Tøft! Et lite sekund er jeg redd det er noe feil med bookingen, men da han har forsvunnet, ser jeg «min» står der foran inngangen til bygget. Bilen er eksepsjonelt blank og fin, den gjør virkelig inntrykk. Designet på Cee’d har vi skrevet om tidligere på Bil og Motorbloggen og det er godt, en av favorittene mine i klassen. Stylingen på GT med senking, store hjul med tøffe felger, røde detaljer og ekstra plast her og der, fremhever linjene som kan være vanskelig å se med vinterhjul og anonyme farger på mer hverdagslige versjoner. GT-stylingen kompletterer Cee’ds utseende, og Pro_cee’d som da er tre-dørs versjonen, eller coupeen om du vil, tar steget videre. En GTI-bil som dette, skal ha styling, den skal ha elementer som fremhever at det er en ramp. Kryss i boksen for GT der, og i tillegg bonus fordi grunndesignet er så godt, det gjør totalen ekstra bra.

En god start med andre ord. Og bedre skal det bli. Først i form av seter fra Recaro. Om de holder i lengden, finner vi ut av lenger ned i artikkelen, men Milde Moses så råe de er da du først setter deg inn. Det er litt så jeg lurer på om de kan ha brukt en matglad småtjukkas som ikke engang er støttemedlem på treningssenter som modell. Ville for øvrig vært eneste modelljobben han noen gang fikk, men likefullt betydelig mer nyttig enn å vise en Cubus-shorts på et kjøpesenter. I hvert fall for meg. «Du sitter som støpt» er vel oppbrukt, men det er det du gjør.

La meg bare snakke litt om girkuler før vi slipper de 204 hestene løs i påkjøringsfeltet til motorveien. Her er det nemlig mye rart om dagen. I søken etter å være annerledes, jobbes det tydeligvis på spreng hos de fleste bilmerker med girkule-design. Det er ikke lenge siden jeg kjørte en bil med en girkule så stor og rar at den gjerne kunne demonteres og settes på pinne i glassboks på kunstmuseum. Den hadde til og med et hull tvers gjennom, antakelig fordi den var så enorm at ingeniørene hadde behov for å spare vekt. Kia på sin side har faktisk klart å lage en fullstendig rund girkule i perfekt størrelse. Slik vil vi ha det, og det gjør ikke saken noe dårligere at den fører til en flott giroverføring som er passe kort i slagene og har riktig motstand. Man har tydeligvis tenkt på det meste, dette kan bli bra.

Biler som går fra 0-100 på 8-9 sekunder, går bra, litt bedre enn de fleste. Greit nok pluss litt til. De som bikker under 8 derimot, er noe helt annet, har jeg funnet ut. De går rett og slett «fært». Ikke «grisefært som de fra omtrent 6 og nedover, men altså «fært». GT bruker 7,7, og draget overrasker skikkelig første gangen jeg gir jernet ut på motorveien. Ikke noe nesten her i gården, skikkelig sug. Litt slik at du kan kjøre forbi sikkert med betydelig kortere siktsone enn normalt. Og rask nok til at den fortsatt føles skikkelig kvikk den femtifjerde gangen du kjører den. Motorlyden inne i bilen er ganske beskjeden, men likevel tøff.

Første del av turen går fra Oslo til Hønefoss, og i påvente av mer spennende veier, sjekker jeg ut interiøret, knapper og litt slike ting. Her er GT ganske lik vanlige Cee’d. Jeg oppfatter ingen store forskjeller i opplevd plastkvalitet, og knapper, infotainment og så videre er likt. Altså ganske så bra for klassen. Nå skjer det veldig mye på interiørfronten om dagen, vi er inne i en aldri så liten revolusjon med tanke på design og brukergrensesnitt (tenk Tesla). Derfor tenker jeg at det kanskje ikke går så lenge før Kias infotainmentsystem trenger en modernisering. Det føles ikke som siste skrik lenger. Samtidig holder det enn så lenge fint, det er enkelt å bruke og ikke minst fungerer det bra på viktige områder som blåtannfunksjon.
GT har også en del detaljer som skiller seg fra mer beskjedent motoriserte søsken. Setene har vi snakket om, men i tillegg til å være gode, ser de bra ut med sine røde sømmer, skinn og alcantara. Rattet er også annerledes. Dessverre ikke i design, jeg kunne tenkt meg et eget og mer sporty utseende på det, men det har mer fremmhevede kuler for bedre grep, en egen type skinn som er mer gripevennlig, og røde sømmer. Speedometeret er også annerledes, du kan velge bort hele det vanlige tradisjonelle, og i stedet få opp ett digitalt et, flankert av en turbotrykksmåler og en søyle som viser hvor mye dreiemoment du bruker. Jeg skifter mellom de to mange ganger i løpet av testperioden, men klarer aldri å bestemme meg for hva jeg liker best. Det jeg gjerne kunne ønsket meg, er turtelleren i midten i stedet for på siden. Turteller er viktig på en slik type bil. For øvrig går de røde sømmene igjen også i dørsidene, og jeg liker alu-pedalene og fotstøtten. Ser bra ut og er fint i bruk. Totalt sett, synes jeg seter, ratt og litt til, gjør nok til å heve interiøret et par hakk.

Endelig har jeg passert Hønefoss og kan ta av på Rv7. Det er formiddag og jeg håper på lite trafikk. Tror du ikke det første jeg gjør er å ta igjen en gammel rød Toyota Yaris Verso. Typisk. Alltid skal det ligge en Toyota med all verdens tid foran. Dermed kjører jeg forbi først som sist, bare for sekunder etter å konstatere at ikke alle Yaris-sjåfører tror det er søndag hele uken likevel: Mannen i den røde fare har lagt seg på hjul. Det er i grunn ganske flaut å kjøre forbi noen, og så finner man ut at de hadde tenkt å holde samme tempo som deg likevel. Å kjøre fra ham, hadde ikke vært noe problem, men man må jo tenke på både sikkerhet og førerkort. Heldigvis viser det seg at vi ser ut til å like tempoet begge to, og holder følge i flere mil oppover. Pro_cee’d GT er nå mer på hjemmebane også. Jeg føler et visst ansvar for å holde jevn fart og forsere de mange svingene på en myk og effektiv måte for ikke å irritere den røde fare i bakspeilet mer enn jeg allerede gjorde med forbikjøringen. Det er moro fordi GT viser antydninger til hva den er laget av. Kjørefølelsen er så definitivt til stede, og de store kraftreservene i kombinasjon med null krenging gjør disse milene til en fin opplevelse av å suse mykt og effektivt frem i flott landskap.
På Gol tar jeg igjen trafikk, mer enn hva jeg gidder å begynne å kjøre forbi, så legger meg i køen og venter på Geilo. Håper de fleste på veien har tenkt seg dit og ikke lenger. Bilen foran drar en tilhenger med snøscootere, og først da slår deg meg at det kanskje ikke er en selvfølgelighet at det er bart oppe på fjellet. Det er jo bare april. Å snu nå er ikke veldig interessant. Det er booket hotell i Bergen og det hele. Og nå ser jeg fjellet også. Ikke mye å se annet enn snø der gitt. GTen er riktignok utstyrt med Michelin Pilot Sport 3, et skikkelig rått dekk perfekt til biltypen, men dimensjonen 225/40-18 er lite egnet til iskjøring.

Litt senere er Geilo passert, alle bilene borte, og det meldes om tørt og fint føre. Etter hvert tynnes hyttetettheten og fjellet tar over utsikten til alle kanter. Det er mye snø ved siden av veien. Skikkelig mye snø. Type 3 stk Kia stablet på hverandre for å nå toppen av brøytekanten noen steder. Fordelen av sikt rundt alle svinger forsvinner, men det er likevel lange partier som er åpne nok til å nyte vei og bil. Nå begynner jeg for første gang å presse litt gjennom svingene. Ikke i nærheten av grensen for veigrep, men i meget godt tempo. Chassiset fungerer akkurat slik jeg vil. Sammenlikner jeg med Ford Focus ST og andre dyrere konkurrenter, er Kia GT snill og lettkjørt. Ikke like skarp og rask, men omtrent slik det er ment: Litt mer komfortabel uten å miste mye kjøreglede. Med telehiv og tidvis elendig dekke, takker jeg for det, og tenker at nettopp dette gjør Pro_cee’d GT til et mer anvendelig og mindre ekstremt fremkomstmiddel for den som kjører «vanlig» det meste av tiden, men ønsker å ha en potent bil man kan ha det moro med de gangene sjansen byr seg.
Samspillet mellom motor, clutch og gir er kanon. Responsen i motoren er absolutt godkjent med tanke på at det er en 1,6 med turbo, og det er tydelig lagt ned mye arbeid på å kalibrere responsen i pedaler og gir. Jeg girer opp og ned om igjen og om igjen, gasser mye og lite, prøver å finne de gode linjene fra sving til sving. Det er ikke som å kjøre motorsykkel her, men jammen har jeg det ikke skikkelig festlig nå også. Kanskje er det nettopp en bil som Pro_Cee’d GT man skal ha akkurat her, akkurat nå. Noe mer sporty, mer ekstremt, mer sportsbilaktig, hadde ikke klart å levere samme kjøreglede/komfort-kombo, og kjøreopplevelsen ville blitt ødelagt.

Utsikten fra Vøringsfossen er ikke hva den er en god sommerdag. Veiene nedover mot Eidfjord derimot, skuffer ikke. På fjellet var det utfordrende å få rytme med korte og krappe svinger, rettstrekker og lenger svinger om hverandre. Nedover her, blir veien stadig bredere og bedre, asfalten jevnere og svingene er utlagt i lange herlige buer. I tillegg er overgangen fra snø til løv på trærne og blomstring på få mil fantastisk. Har sittet i bilen en stund nå, og har blitt godt kjent med hvordan den oppfører seg. Derfor slapper jeg også mer og mer av, hvorpå kjøregleden hopper ennå et hakk opp. Rytmen i kjøringen nedover fra fjellet er fin og det gir en slags tilfredsstillende følelse.

Da Voss er passert, er det slutt på moroa. Å kjøre derfra til Bergen er temmelig kjedelig. Naturen er fortsatt mer severdig enn langs en gjennomsnittlig strekning på Østlandet, men likevel ikke i nærheten av hva jeg har sett tidligere på dagen. Og trafikken er tettere. Bare å lene seg tilbake å følge på mens komforten testes. Jeg anser vanlige Cee’d for å være en komfortabel bil. Den er passe myk og tar opp de fleste ujevnheter uten å gi beskjed om det. Så er den heller ikke noen Ferrari da det kommer til kjøreegenskaper. Det rare med GT er at den er omtrent like komfortabel som en vanlig Cee’d. Demperne i GT har økt returmotstand og kompresjon, fjærene er stivere, foringene hardere og stabstagene bak kraftigere. Det gir fremragende kjøreegenskaper, men kanskje ennå mer imponert er jeg over at chassiset og tuningen av det er så bra at komforten beholdes. Jeg kunne ønske meg dette chassiset  på mange ulike modeller fra merker som er betydelig mer kjent for slike ting enn Kia. Setene holder også mål. De er store nok til at jeg ikke blir sliten i lårene på tross av massive sidestøtter.
Helt uten komfortmisser er det imidlertid ikke. Bilens svakeste punkt er hjulstøy. Med musikk eller radio på, tenker jeg ikke så mye over det. Noen mil med muteknappen inne derimot, bekrefter at man ikke har lyktes helt med støydempingen fra hjulhusene. Litt synd siden resten er så bra. Jeg er også litt usikker på rattet. De fleste sportslige biler har et tykt ratt. I GT er det tynt. Før har jeg faktisk klaget litt over at noen biler har for tykt ratt, men nå er jeg usikker. Fingrene finner liksom ikke helt plassen sin da jeg cruiser rolig noen mil med armen i vinduskarmen. Sittestillingen ellers er imidlertid bra. Setet kan ikke justeres voldsomt langt ned, men langt nok til at jeg er fornøyd, og på det punktet er jeg kresen. At ikke setet går helt ned på gulvet medfører også at sikten forover og til siden er fortreffelig. Skulle noen ønske å bruke baksetet, er god sikt derfra ofret mot bedre linjer på utsiden. Plassen er imidlertid bra nok selv om det ikke er lettest å komme seg ut og inn av en tredørs bil.

God sikt og lettkjørthet settes litt senere pris på da jeg kommer til Bergen. Bilen fungerer godt i bykjøring i trange gater med mye trafikk. Det er ikke noe problem å følge med på kantsteiner, rundkjøringer og fotgjengere. Og da jeg parkerer ned ved bryggen utenfor hotellet, skjer noe uvanlig med de fotgjengerne. Noen av de kommer bort til bilen og lurer på hva dette er for noe. Mens jeg forklarer, hører jeg et par i bakgrunnen banne på bergensk. De har lest om bilen før og synes den er #%&-rå. Da den lille gruppen har fått sitt og jeg står og ser på bilen på litt avstand, må jeg si meg enig. Bilen ser utrolig bra ut. Den gjør seg både langs landeveien og i bybildet. Alle som ser den forstår at dette er noe spesielt.

Turen hjem går om E16 og er langt mindre interessant. I alle fall frem til jeg har tatt av og kommet meg til Dokka. Derfra, kjører jeg nordover før jeg tar av mot Snertingdal på vei mot Mjøsbrua. En vanvittig strekning vei. Uten trafikk men med desto flere brå svinger. Her er det sjanse til å teste kjøreegenskapene til fulle uten å måtte kjøre så altfor fort. Det blir turens kjøremessige høydepunkt. Kiaen er balansert og tar svingene tilnærmet flatt. Den lille krengingen som kommer, er helt grei fordi den sier noe om at grensen nærmer seg. Det gjør også chassiset gjennom bak og rygg, og selv om styrefølelsen med el-servo ikke er på topp, er det lett å kjenne når grensene nærmer seg. Og da går det fort, bilen henger på som en klegg. Det er et skikkelig rush å jobbe seg fra sving til sving. Den er ikke så rask at jeg må tenke på hvor mye gass jeg skal gi annet enn på andregir, her er det fullt som gjelder, men draget er like fullt vanedannende. Igjen kommer jeg frem til at forholdet vekt, effekt, kjøreegenskaper og komfort er perfekt, spesielt for norske veier. Pro_cee’d GT er helt klart rå nok til å kunne tas med på tur på svingete vei bare for å kjøre på svingete vei. Og så er den ikke så voldsom at du må passe på hele tiden med tanke på sikkerhet. Et eller annet sted på strekningen svinger en ung, lokal helt ut fra en sidevei foran meg. Han kjører en litt eldre Polo. Ferdig senket og det hele. Jeg henger meg på og han gasser friskt. Poloen jobben hardt med å holde seg på veien, jeg ser på kjøringen at både bil og sjåfør er på grensen i krappe svinger. Det er absurd å se bilen foran jobbe for harde livet mens jeg sitter å slapper av bak og venter på at han skal svinge av så jeg kan gi på litt igjen… Jammen går det ikke an å finne grensene uten å sette førerkortet i fare. Man må bare ha nok krappe svinger etter hverandre.

Konklusjon
Greia med Pro_cee’d GT er nummer 1 at det er en entusiastbil man kan leve med til daglig, og nummer 2 at den ikke har noen direkte konkurrenter. Glem Focus med 180hk bensin eller Golf med 150hk diesel. De er ikke kjøremaskiner som dette. Golf GTI er nok sikkert en bedre bil på mange områder, men den koster faktisk 100 tusen mer. Det eneste jeg kan komme på til overkommelig pris med samme underholdningsfaktor, er Fiesta ST. Den er nok morsommere å kjøre enn GT, men det er en småbil med de begrensningene det innebærer. Toyota GT86 er også morsommere, men den faller gjennom på komfort og koster dessuten mye mer. Dermed er Pro_cee’d GT i en slags egen klasse med sin pris på 389 tusen. Den når sikkert ikke opp til det ypperste blant forhjulsdrevne kompaktbiler, men det er viktig å forstå at dette er en «ekte» GTI. Ikke en litt oppskremt versjon av en matpakkebil. Kjøreegenskaper, motor, gir, seter, design med mer leverer virkelig og utgjør til sammen det jeg kaller en gjennomført kjøremaskin. Bensinhoder anbefales prøvekjøring. Noen gasspådrag og et par svinger, så skjønner du hva det dreier seg om.