Test: Volvo XC60 D4 AWD – Volvo på sitt beste

Av David K Andersen

På vei til Bilia Fornebu for å hente nye Volvo XC60, slår det meg at jeg er omgitt av Volvofolk. Har aldri tenkt på det før, men tar du en håndfull gode venner og noen i den nærmeste familien min, finnes det så mye Volvo at det ikke er til å tro. Hva med tre av Norges råeste rallycross-PVer, to originale PVer så gode som nye, P1800 av siste årsmodell, 240 Classic av siste årsmodell, ex Per Eklund Volvo 360 fabrikksbygd rallycrossbil, en hel haug med mer eller mindre hotte 940er og en god dose V70 og XC90. Og som ikke det skulle være nok, putter gutta Volvomotorer i alt mulig annet rart også. For eksempel Bjørnar som kjører rallycross med Porsche 911, selvfølgelig med en vanvittig 16 ventilert Volvofirer i baken som gir godt over 300 hestekrefter uten turbo. Til og med min egen garasje, som vanligvis inneholder en gjeng ukurrante italienere, har svenskebesøk i form av Volvoer på vinterlagring for kompiser. Men det er ikke bare omgangskretsen min. Nordmenn elsker Volvo. Tredje mest solgte bilmerke i Norge i 2013 sier sitt, spesielt da vi snakker om et premium-merke. Jeg derimot, humper helst rundt i noe gammelt, rart og ja, helst italiensk. Noe må jeg ha misset, klarer jeg å finne ut hva?

Skikkelig opprydning i fronten, denne bilen ser bra ut!

Flere Volvomodeller fikk nylig facelift med blant annet ny front, deriblant XC60. Og det er lett å se. Grillen er bredere og enklere i designet, og dette er det beste ansiktet Volvo har hatt på lenge. Den nye fronten klarer både å fremstå som svært moderne og samtidig formidle Volvo-arven. Resten av bilen er det ikke like enkelt å se forskjell på mot tidligere, men det gjør ikke noe, for XC60 har et særdeles vellykket utseende, og med den nye fronten vil det ta lang tid før denne bilen blir gammel. Volvo turte å være annerledes med XC60 fremfor å lage en «mini» XC90 som konkurrentene med tallene 3 og 5 bak bokstavene sine gjør. Den ser annerledes ut på en bra måte med sine brede skuldre, og vil man finstudere litt, er det fine linjer å finne flere steder som i panseret og rett over dørhåndtakene på siden.

Her er det fint å være.

Det føles eksklusivt å sette seg inn i bilen. Dette er premium. Jeg har min egen definisjon av hva det er: Jeg skal få en følelse av å sitte i noe utenom det vanlige hver gang jeg bruker bilen. Noen mener det handler om hvor myke materialer dashbordet har eller hvordan en knapp kjennes å trykke på. Det stemmer ikke, for du får myke dashbord i Mazdaer og billige knapper i Mercedeser uten at det på noen som helst måte gjør den ene aller andre til noe annet enn det den er. Testbilen har lyst beige interiør uten trepaneler som i og for seg er trivelig en mørk vinterdag. Selv hadde jeg valgt sort eller det mørkere Toscana-brune alternativet med treinnlegg. Det hadde hevet interiøret den siste lille biten for min del.

God ergonomi og kvalitetsinntrykk. Alt virker godt sammensatt og gjennomtenkt uten at utseendet innvendig blir kjedelig.

Jeg starter som vanlig med å justere inn sete og ratt. Som seg hør og bør, passer alle inn bak rattet i XC60. Med andre ord kan både korte og lange sitte både høyt eller lavt. Med mine 175cm er jeg vel av den kortere typen, og jeg vil sitte lavt med rattet i fanget. Takk for at jeg får lov til det Volvo, og attpåtil i en SUV. Sports-setene er helt nye og det er første gang du får slike i en XC. Jeg finner i løpet av uken ut at de i lengden er suverene slik Volvoseter pleier å være. Ikke helt på nivå med for eksempel komfortsetene man kan ekstrabestille til en BMW 5-serie, men ikke langt unna.

I det nye instrumentpanelet kan du velge tre ulike oppsett. Jeg foretrakk sport, øverst:

En test til før avgang: Hvor enkelt er det å koble på telefonen via blåtann og få en kjapp oversikt over infotainmentsystemet? Her er det ikke touch-skjerm eller hjul/joystick som de fleste andre har, men istedet en hel del knapper. Litt skeptisk. Likevel blir det ny rekord i telefonoppkobling, og dessuten viser det helt nye infotainmentsystemet seg å fungere særdeles godt sammen med min Iphone. Telefonbok og funksjoner er en ting, men her fungerer også Spotify helt som det skal med titler, sporskifter vi rattkontrollene osv. Litt senere finner jeg ut at nettopp rattkontrollene er nøkkelen hele systemets funksjon. For riktignok er det massevis av knapper i midtkonsollen, men da du lærer å bruke rattkontrollene, trenger du nesten aldri røre noen av dem. Faktisk ganske genialt og definitivt trafikksikkert. Jeg liker også veldig godt at jeg slipper å skifte mellom ulike skjermbilder for å ha ønsket informasjon tilgjengelig. Her får du både temperaturer, navigasjon og telefonstatus samtidig som Spotify har hoveddelen av skjermen:

Ok. Klar for avgang ut i Oslotrafikken. Ut av parkeringsplassen og gjennom de første rundkjøringene legger jeg merke til at rattet har en slags søm i skinnet hele veien rundt og en ganske stor aluminiumsdel i senter som strekker seg ned i selve rattkringlen. Stilig å se på, mindre praktisk ved håndbakmanøvrering på parkeringsplassen. Inn mot sentrum er det kø, og jeg koser meg. Som seg hør og bør i en bil til nærmere bestemt 766 500 kroner (inkludert alt utstyr, startpris XC60: kr. 453 400), sitter jeg godt isolert fra det gråe været og den bråkete rushtrafikken. En av XC60s virkelige styrker viser seg: Atmosfæren inne i bilen er avslappende og luksuriøs. Her kan du forsvinne inn i din egen verden og få noen titalls minutter med nedstressing på vei hjem fra jobb.

Benytter sjansen til å teste stereoanlegget. Subwoofer og 10 høyttalere gir såpass med trykk at en dame på fortauet ser rart på meg. Det får gå, dette er tross alt en viktig test. Det er bra med innstillingsmuligheter og kult at man kan endre på lydbildet inne i bilen alt etter om man er alene, to foran, eller flere. Lydkvaliteten mangler litt mot det for eksempel på det Mark Levinson leverer til Lexus, men anbefaler på det sterkeste å koste på det store anlegget i XC60.

Tar litt forskjellige veier gjennom Oslo. Bilen er lettkjørt med godt avstemt motstand i ratt og pedaler, og god sikt. Den er lett å plassere på veien og hjulopphenget gjør en utmerket jobb med å skjule det voldsomme etterslepet på veivedlikehold. Kanskje kjører hovedstadens byrådsmedlemmer XC60 og ikke vet hvor dårlige veiene er? Uansett skal Volvo ha skryt for komfortbiten, for langt fra alle SUVer leverer samme komfortnivå på dårlig vei. Noen konkurrenter prøver å være så sportige at det er umulig å levere skikkelig fjæringskomfort, mens mange andre monterer altfor store hjul på et hevet personbilschassis som blir ute av stand til å takle jobben sin. Da jeg en stund senere parkerer utenfor huset på Høyenhall, håper jeg litt på at naboene ser meg. Såpass fin føles XC60.

«Stigtrinnet» – en liten detalj, men bilens eneste virkelige irritasjonsmoment. Nesten umulig å gå ut og inn av bilen uten å sparke til så buksebenet blir skittent. I tillegg ser bilen bedre ut uten: Unngå dette krysset på utstyrslista.

Dag to, og nå bærer det til fjells. Dette er tross alt en firehjulstrekker, så vi må finne litt skikkelig med snø og noen krokete vinterveier. Gautefall neste. Dieselvarmeren sørger for behagelig temperatur raskt, og mens det skjer, nytes rattvarmen som for øvrig burde vært standard på alle biler. E18 sydover, og det er opplagt at motorveicruising er hjemmebane for XCn. Det går lett, ledig og ikke minst er det fullstendig avslappende. Bilen er laget for å svelge mange mil i slengen, det er sikkert. Stille er den også, men ikke imponerende. Den radarbaserte cruisekontrollen fungerer utmerket og er kjempefint å ha i Norge hvor mye av tiden bak rattet brukes på kjedelige tofeltsveier med 70-grense. Svinger av E18 ved Sande og drar oppover i lia med forhåpninger om å treffe på Skien etterhvert. Veien er skikkelig svingete med alt fra hårnåler til lange slakke oppover og nedoverbakker til høyre og venstre. Det er bart og vått, så jeg benytter sjansen til å finne ut om det er noe kjøreglede å finne. Setter den i manuell og i sport. Automatkassen med 6 gir får av mange litt pepper, og i vanlig kjøring og med tanke på forbruk, er jo ikke denne like bra som for eksempel BMWs fantastiske 8-trinnskasse. Imidlertid overrasker den meg litt med å fungere mye bedre enn ventet, og dessuten har den en stor fordel ved aktiv kjøring på svingete vei da jeg selv girer: Med 8 gir får du ikke gjort annet ennå gire, mens her kan du faktisk bruke girene mer aktivt og med større nytte siden det faktisk er litt forskjell mellom dem. Dieselfemmeren på 181hk og 420Nm er kraftfull og har finere gange enn noen av konkurrentenes firere, men den mangler liksom det siste. Bilen føles ikke voldsomt sprek. Men for all del, det er en SUV, og den går langt fra dårlig om du vil poppe forbi bilen foren i en fei. I svingene overrasker den igjen. Hadde forventet slappfisktendenser i og med at komforten er så god, men den generer masse veigrep og ligger ganske flatt i svingene. Får ikke helt rytmen der veien er som smalest og svingene bråest, men da landskapet lar svingene bli litt slakkere, kan man ha det fint bak rattet i godt tempo og koble svingene sammen i fine linjer. Det er fullt mulig å finne glede ved aktiv kjøring på svingete veier. Samtidig er det en tung og høy bil, så den er ikke i nærheten av en sporty personbil. Det er ikke hovedkonkurrenten på dette feltet, BMW X3, heller, men den er et hakk vassere enn Volvoen.

Kanonbra lys kommer til nytte da man innhenter skogens konge på joggetur!

Etter Skien bærer det mot Drangedal og veien blir smalere. Det er snø- og isføre og det daler store fjoner ovenfra. Det som er tingen med SUVer, og antakelig grunnen til at det ligger en del av dem i grøfta om vinteren, er en viss følelse av uovervinnelighet. Du sitter høyt og trygt, isolert fra verden rundt, du har stor motor og firehjulstrekk, og det er ikke den ting som kan stoppe deg. Unntatt for stor inngangshastighet i svinger da. Bilen er tung og høy, og det jobber mot deg på glatt føre. Det skjer med meg også. Veien er ukjent og jeg kommer for fort. Slipper opp og lar forhjulene finne grep igjen. Men litt skummelt var det. Ikke noe håndbrekk å nappe litt i for å redde situasjonen og for stor og tung bil til at man kan prøve å kaste den litt sideveis for å klare en sving som er glattere eller skarpere enn man trodde. Styrefølelsen er vel heller ikke på toppnivå, så da forhjulene slipper kommer det brått på. Kommer man fra en liten Focus med gode vinterdekk, må man tenke seg om litt før man gyver på i altfor stor fart. Nå er ikke XC60 dårligere enn andre SUVer på dette punktet, men den er ikke bedre heller. Ellers har man jo alltids en annen mulighet om det går mot skogen: Å gi på! Da våkner bakhjulene som til vanlig ikke er med på moroa, og de gir om nødvendig litt mer kraft enn forhjulene. Resultatet er at bilen styrer inn bedre og du ender opp med en fin liten overstyring. Ganske moro, men det forutsetter trygge omgivelser og kan vel ikke anbefales sånn uten videre og hvor som helst.

XC60 er på hjemmebane på fjellet. Fargen matcher til og med en stor andel norske hytter.

Framme ved avkjøringen til hytta som er målet for dagen, svinger jeg av veien og starter på den bratte bakken oppover til hyttefeltet. Midt i uka midt i januar er det ikke mye trafikk her og mangelen på brøyting etter siste døgns snøfall gir mulighet til å teste fremkommeligheten. Bakken går delvis parallelt med alpinanlegget ved siden av så den er relativt bratt. Jeg stopper der det er brattest og tenker at for å komme igang igjen her må jeg ha litt flaks og kanskje må jeg rygge ned igjen. Ikke noe problem, bare å gi gass så går det. Jeg må stoppe igjen og gi full gass for at antispinn-systemet i det hele tatt gidder å bry seg. Firehjulsdrift er til for to ting: Fremkommelighet og stabilitet. Førstnevnte fungerer altså bra uten at det er testet særlig nøye. Sistnevnte kommer nok i annen rekke på XC60. Riktignok responderer systemet lynraskt ut av svingene, men det blir aldri helt det samme som den permanente firehjulsdriften til for eksempel Subaru ute på vinterveien.

Ikke noe å utsette på fremkommeligheten, men lave Audi A6 Quattro (i bakgrunnen) leverer sterkere på vintervei i høyere fart.

Konklusjon:
Sammenlikner vi med SUV-konkurrentene Audi Q5, BMW X3 og Mercedes GLK, er Volvo XC60 et godt familievalg og komfortvalg. Baksetet er meget bra og kan huse vokse mennesker i topp komfort, og bagasjerommet er om ikke voldsomt stort, praktisk utformet. Prisen på rundt 750 tusen for denne bilen proppfull med utstyr tilsvarer konkurrentenes priser. Etter en uke med bilen er det vanskelig å forestille seg at man synes det er greit å kutte ned på utstyrslisten for å få ned prisen, da vil kanskje ikke bilen føles like komplett. Om du likevel kan eller må, har XC60 gunstige startpriser. Imidlertid har XC60 et sterkt kort mot konkurrentene i at den ikke føles som et fattigmannsalternativ til storebrødrene. Kjører man X3 er det gjerne fordi man ikke hadde råd til X5. XC60 er såpass annerledes enn XC90 at du slipper akkurat den følelsen.

God komfort også for voksne bak

490 liter. Bredt.

For meg personlig gjelder andre krav enn økonomi eller praktiske egenskaper da jeg skal velge, så jeg overrasker meg selv da jeg konkluderer med at av de SUVene jeg har kjørt, er det denne jeg vil ha. Eller rettere sagt: Dette er den første SUVen jeg faktisk kunne tenkt meg å kjøpe selv. En SUV får ikke blitt en sportsbil uansett hvor mye man prøver, så hvorfor prøve. Det vet tydeligvis Volvo, så de har latt XC60 bli en superkomfortabel bil med en avslappende stil og atmofære, iblandet en god dose premium. Godt jobba Volvo. Kanskje joiner jeg resten av Volvogjengen hjemme en gang. Dog ikke for motorsport eller nostalgi, men komfort.