Test: Citroen C4 Picasso e-HDI 115

Av Vegar Bjørge

Citroen har den siste tiden vært det samme som alle andre franske biler. Særheten er borte fra den gangen alle visste hva en Citroen var og hvorfor noen absolutt valgte den. De som kjørte Citroen før i tiden valgte bil med omhu. De ville kjøre noe moderne og annerledes. Noe som ikke alle andre hadde. Så innimellom Forder, Opler, Volvoer og Bobler, kom det også en og annen fransk skapelse slik som Renault 8 og 16, Peugeot 404 og 504. Og noen ganger også en Citroen DS og GSA og senere også CX. Sære og se til både utvendig og innvendig men kanskje noe av det mest moderne man kunne få på den tiden. Den tiden er over. Nesten. Citroen har gjenninnført begrepet DS, nå i forskjellige størrelser som DS3, DS4 og DS5. Ingen av disse er noe særlig mer moderne enn konkurrentene, og ikke noe særlig særere heller. DS3 er for den kjøreglade, DS4 for pensjonisten som ønsker seg en høy bil og DS5 for ingeniøren som ønsker en bil ikke alle andre har. Sære er de ikke men bra biler, og med DS-serien har Citroen innført litt mer premium i disse modellene. Fransk på sitt beste vil jeg si.

Picasso har aldri vært min favoritt, og som flerbruksbil var den en stund mindre interessant med sine 5 seter. Så kom Picasso generasjon 2 hvor også GrandPicasso ble innført. Den hadde etter min mening en vellykket form og heldigvis muligheten for 7 seter. Den hadde mye og tilby og var prisgunstig og passe elegant. Solgte litt gjorde den også selv om det var laaaaangt frem til storselgeren VW Touran. Picasso har igjen kommet i ny form, og nå synes jeg den er mer vågal enn før. GrandPicasso kommer ikke før om en stund, men 5 seteren er absolutt noe å se på og faktisk er den også litt sær. Fronten med sitt lysarrangement er lett og både like og mislike. Det korte panseret gir en spesiell sideprofil og ekstrem romfølelse innvendig. Lovende førsteinntrykk og spørsmålet var om det kom til å holde seg det døgnet jeg skulle prøve bilen.

Masasjestoler anbefales. Gir premiumfølelse.

Først vil jeg si at det er alltid positive ting med biler jeg tester, ellers gidder jeg ikke å kjøre de. C4 Picasso sine sterke sider viste seg å være mange. Utseendet er en smaksak, men jeg synes bilen absolutt tar seg bra ut, og særlig i den dyprøde fargen som prøvebilen er i. Forhandleren har også en sølv i sitt utstillingslokale og den er absolutt ikke like pen å se på. Fronten er det ikke mulig å ta feil på. Citroen Picasso er lett gjenkjennelig gjennom sitt lysarrangement og høyreiste fasong. Sideprofilen blir litt lik 1. generasjon Picasso, men heldigvis er den mer moderne i form og ikke like rund. Bakenden kunne sittet på hvilken bil som helst, og lyktene er litt like VW sitt arrangement på nye Golf og Passat. Bilen jeg prøvde hadde både adaptive lys og elektrisk bakluke. Dette er noe du fort kommer til å sette pris på og detaljer man kun fant på dyrere luksusbiler for litt siden. Premiumfølelsen kommer snikende inn på meg og det før jeg setter meg inn i bilen. Det blir nemlig enda bedre når jeg har satt meg inn. Masasjestoler som ikke står langt etter hvilken tv-stol som helst, en seterad bak, hvor vært enkelt sete kan dras frem og tilbake. I tillegg egen frisk- og varmluftskanal for de som sitter der bak. Dette er faktisk med på også å irritere litt. Om de bak ønsker å kjøre mye friskluft så høres et ganske stort sus og jeg trodde gjentatte ganger at bakvinduet sto oppe. Kanskje en bagatell og noe man lett vender seg til. Det er en viktig komfort detalj for de bak, men kanskje kanalen kunne godt ut et annet sted en akkurat bak skulderen til sjåføren.

Mye plass innvendig og god komfort for de reisende. Legg merke til varmluftekanalen for de bak.

Instrumenteringen er sær og heldigvis for det. Det betyr at dette ikke blir en bil alle vil ha. Midt i dasjbordet sitter instrumenter for hastighet, drivstofforbruk, girindikator og annet man trenger når man kjører bil. Turtelleren manglet og den var et savn for meg. Det er greit å finne ut hvor man ligger i turtallsregisteret og særlig når man tester en bil. Det kan hende turteller er inkludert i alle de mulighetene man har for skjermvisning, men jeg fant den ikke. Jeg leita ikke så godt heller, men konstaterte at det var en del muligheter for personifisering av skjermen. Rattet var en fryd å holde i. Passe stort og tykt med god følelse. Den elektroniske servoen ga god respons, selv om dette ikke er en racerbil. Styrefølelsen overrasket likevel positivt, og jeg følte helt klart at jeg hadde kontakt med veien gjennom rattkransen. Det Citroen kunne spart seg for var alle knappene på styret. Det er alt for mye som skal styres fra rattet, og når man kommer som biltester i en slik bil, blir det ofte til at man må se på rattet for å gjøre en så enkel ting som å øke volumet på radioen. «Man vänjer seg» som svensken sier, og det er jeg helt sikker på. Likevel ønsker jeg et ratt uten så mange knapper.

Alt kan snart styres fra rattet

Rattgir er ingen ny oppfinnelse og det har Citroen brukt før. Her på Picassoen fungerte det perfekt. Denne detaljen var med på å gjøre bilen enda større. En liten spinkel girveksler sitter på toppen av rattstammen og dermed slipper man midtkonsoller som tar opp mye av den verdifulle plassen man har mellom fører og passasjer. Her fikk man nå plass til en diger oppbevaringsboks hvor man kan legge alt man trenger for en helgetur til Hafjell…….

Barn liker seg veldig godt i en slik type bil, og barna mine viste stor begeistring på prøveturen vi tok. De hadde god utsikt, egne bord for de to som satt ytterst og hvert sitt sete som kunne stilles frem eller tilbake. En sikker vinner er også den nevnte friskluftskanalen. Det er som familiebil Picasso scorer poeng og her tar den mange poeng. Den har blitt mindre i størrelse utvendig men økt på plassen innvendig og på bagasjeplass. Mindre bil gir også færre kilo, noe som igjen gir mindre forbruk. Dette er et tegn i tiden og slik også hos Citroen. En familiebil som skal bruke under 0,4 l/mil har blitt en regel mer enn et unntak. Citroen skal bruke 0,4 l / mil ved blanda kjøring og dette er nok mest et tall tatt frem i labratoriet og på datasimuleringer, men at den er billig å kjøre tror jeg helt sikkert. Jeg la merke til at ved min kjøresyklus lå forbruket på ca 0,5 l / mil og da må man ta med at bilen var ny og ikke hadde rullet alt for mange km. Det blir alltid bedre med innkjørte motorer.

Motoren i testbilen er den kjente 1,6 liters dieselen man finner i alt fra franske småbiler til svenske premiumsbiler. Ja, denne motoren er også å finne i Fiesta og Focus. I samarbeid med EMG-kassen, som nå heter ETG, fungerte det ganske bra. ETG-kassen er ikke like smidig som de bedre automatkassene eller VW sin DSG-kasse, men det begynner å ligne på noe. Her vil også ting bli bedre etterhvert som bilen blir brukt. Innkjørte girkasser blir mer smidige enn nye. Likevel er det fortsatt bukke og nikke tendenser ved girskift, og særlig i de lavere girene. Ellers er det en ganske genial gir-kasse som gir lite ekstravekt og øker ikke forbruket. Bilen går faktisk rimeligere med denne gir-kassen enn med en manuel. Jeg ville ikke kjøpt Citroen uten og vurdert en EMG-kasse. Når det er sagt er fortsatt ikke ETG-kassen mitt første valg i blandt alle «automat»-kassene.

1,6-literen er dravillig og har nå fått 115 HK. Det er ganske så spreke hester og man føler ikke at man mangler kraft. Både ved lavt turtall og litt høyere i registeret er det godt drag og det blir ikke så mye jobbing for girkassa. De veldig hyppige skiftende slipper man selv om man kjører aktivt. Er man ikke enig med elektornikken kan man alltids gire på egen hånd ved hjelp av pendler bak rattet. Dette er morsomt i begynnelsen men etter hvert vender man seg til en kjørestil som gir gode automatiske girskift. Kjøreegenskapene er mot det komfortable fremfor det sportslige, men du trenger ikke grue deg for en tur på din favoritt vei heller. Den ligger godt i svingene, og selv om den ikke er like smidig som DS3, så er den villig med selv om det går litt unna. Jeg kunne ha ønsket litt mer motstand på styringa, men det blir kanskje pirking, for den elektroniske styringen er veldig bra i byen og på fine landeveier, men mangler litt rapphet når det går litt unna. Konklusjonen på akkurat dette er nok at Citroen regner med at vi fedre finner andre biler om vi skal leke Petter Solberg eller Sebastian Loeb. Jeg tror nok jeg er enig i det.

Prisen er en av de sterke kortene denne bilen har og du får den fra kr. 266 800,- og da handler det om en HDi 90 Man i Attraction utgave. Om man legger på kr. 30 000,- får man e-HDI 115, og et par tusen lapper til om man vil ha billigste bensinutgaven. Det er en VTi 120 med manuell giring. Det er en av to motorer som leveres for de som ønsker bensin fremfor diesel. Den andre, som er en THP 155 koster kr. 347 200,- og bruker faktisk mindre bensin enn sin sløvere søster. Min bil som var en e-HDI 115 Exclusive med alt utstyr går løs på rundt kr. 345 000,- og det synes jeg er en god pris. Du får alt det du kan tenke deg inkl. masasje stoler i delskinn, adaptive Bixenon-lykter, glasstak, el-bagasjeåpner, parkeringsassistent mm.

Lyktene fortjener et par rader, for jeg opplevde automatikken ved blending som sløv når man møter biler. De møtende måtte ofte blinke både 2 og 3 ganger og det oppleves som litt ubehagelig og flaut. Det blir til at man blender selv. Fjernlys oppleves som meget godt, mens nærlyset oppleves som heller dårlig. Det kan være en kombinasjon med at fjernlyset faktisk lyser meget bra og derfor blir overgang til nærlyset for stort. Det kan også forklare noe av den hissige blinkingen til møtende trafikanter også.

Fjernlys som imponerer, mens nærlys er for dårlige.

Bilen får absolutt godkjent av meg og dette blir en hit og regne med når 7-seteren kommer. Foreløpig heter konkurrentene Peugeot 3008, Ford C-Max, VW Golf Sportsvan i tillegg til noen av småsuvene som finnes på markedet. Etterhvert må også VW Touran og Opel Zafira føle seg truet. Citroen har blitt mer spiselig for de aller fleste og premiumsfølelsen fra DS-familien har smittet over til C4 Picasso.

Skal jeg trekke frem de største minusene så må det være ETG-kassen som fortsatt har litt igjen til de beste. Når det er sagt så ville jeg ikke kjøpt Citroen uten denne kassen for du får da en bil, motor og girkasse som går bra sammen og som bruker lite drivstoff. Det går også fint an å vende seg til girkassen og de som har slik kasse lovpriser den mer enn de forbanner den.
Lyset har jeg også nevnt som et minus og det går mer på at lyset ikke er nøyaktig nok, særlig ikke ved hjelp av automatikken. Dette kommer sikkert etterhvert til og bli enda bedre og det er til å leve med. Lys som svinger sammen med rattbevegelser er behagelig og gir bedre oversikt, så får man ta med at nærlyset er vel dårlig i forhold til fjernlyset.
Rattknappene er også for mange og gir et lite minus.

Påkostet hjulpakke på Exclusive utgaven.

De positive siden er veldig mange. Premiumsfølelsen overrasker mest, selv om noen knapper gir litt billig inntrykk. Fjernlyset har jeg nevnt og det var meget bra på bilen. Sittekomforten var eksemplarisk for min rumpe, og jeg og min kone var enige i at denne bilen kunne vi sitte lenge i uten og få rumpesår. Masasjefunksjon og Ekornesstandard var selvfølgelig med på å gjøre sitt. Kjøreegenskapene var mer mot komfort enn sport og slik skal det jo være i denne type bil. Unger som storkoste seg med god utsikt og fine seter gjør også kjøreturen til en fryd. For meg var også utseendet et stort pluss og da kan jeg leve med den noe sære instrumenteringen. Mye plass i en kompakt form er heller ikke å forakte, og et bagasjerom på 630 liter når baksetene er i sin fremste posisjon, er også bra i en såpass kompakt bil.

Plussene er mange flere enn minusene og jeg er sikker på at bilen finner mange fornøyde kjøpere. Skal jeg komme med min drømme Picasso så er den i fargen som vist på bildene her. Jeg ville gått for e-HDI 115 med ETG-girkasse og utstyrsversjon Exclusive.