Av David K Andersen
 |
| Foto: Tove K Olsson |
Å kjøre i sitt første billøp i en alder av 35 år er ikke så uvanlig. Mange fatter interesse for bil eller motorsport i voksen alder. For meg derimot har det handlet om bil og motorsport siden før jeg kunne gå, så nå var det jammen på tide. Rally har alltid vært greia, så i alle år har jeg tenkt at en eller annen gang skal jeg kjøre rally. Så opphengt i den tanken har jeg vært at jeg aldri har fått meg til å tenke at andre grener er mer nærliggende og enklere å prøve seg på. Som for eksempel bilcross.
Før har jeg vært skeptisk til bilcross. Som liten ble jeg ofte tatt med til Finnskogbanen for å se løp, og det var moro, men senere gikk det bare i annen type motorsport og jeg må innrømme at jeg har sett på bilcross som lite spennende. Kanskje mest fordi jeg har tenkt at de gamle, bulkete bilene, på grunn av regelen om at de må selges for 9000 kroner etter hvert løp dersom noen legger bud på dem, ikke har vært «ekte» løpsbiler. De siste årene har dette inntrykket forandret seg. Det startet med at min gode venn Michael Solberg begynte å kjøre for noen år siden. Han insisterte gang på gang på gang om at bilene er raske nivået høyt, så etter sikkert 20 år uten å ha sett et løp, begynte jeg å bli med litt rundt og kikke. Michael hadde rett og jeg tok feil. Med biler som ofte veier under tonnet og yter opp mot 200hk, er det ikke akkurat noe gamlehjem ute på banen. Dessuten er antallet utøvere i bilcross enormt og det medfører automatisk høyt nivå i toppen. Tar man en tur på et gjennomsnittlig bilcross løp, er det ikke uvanlig å finne norgesmestere fra rally, rallycross og racing på startstreken, det er en god pekepinn på at det går unna. Den utløsende faktoren for at jeg omsider fikk til dette, var nok Christer Halvorsen. Der var det ikke noe «kom igjen, prøv bilcross a», det var «du skal kjøre bilcross». Han har i tillegg hjulpet med alt fra den tekniske siden på bilen til alle mulige slags tips om kjøring og taktikk. Så takk til Christer og Michael, dette hadde ikke skjedd uten press!
 |
| Slik så bilen ut etter innkjøp |
Først tok jeg lisens. Det har blitt skrevet om før her. Så kjøpte jeg en startklar bil. Trodde jeg. Etter fire runder på første trening tidligere i sommer, gikk girkassen. Fikk billig erstatning i Sverige og monterte sammen. «Det tar nok fem seks timer første gangen», sa Christer. Det tok meg to og en halv dag. Fornøyd med endelig å være ferdig, starter jeg bilen og giroljen renner ut. Flott. Ned med motoren og ut med kassen igjen. Skifter simmering på clutchakslingen og skrur sammen. Starter bilen, og igjen renner oljen ut. For første gang i mitt liv følte jeg meg da rett og slett deprimert. Iallfall resten av den kvelden, så veldig alvorlig var det nok ikke. Ut med kassen igjen. Denne gangen tar Christer en titt: «Øøhh David, det mangler en skrue her». Heldigvis var lettelsen over å finne feilen større enn tanken på alt unødvendig arbeid, så alt gikk bra. Bilen var klar dagen før løpet.
 |
| Trøbbel |
 |
| Hektisk skruing på Team Gulf Saabene før løpet. Merk at bilen til venstre er min og bilen til høyre tilhører Christer Halvorsen/Torunn Hegge. Merk også at de skiftet og monterte motor, drivverk, akslinger med mer på de 5 timene det tok meg å ta ut og sette inn igjen girkassen. |
Det å kjøre et slikt løp som går over to dager krever en del forarbeid. Man skal ha med campingvogn, mat klær osv tilsvarende en normal langhelg på tur. Og så skal jo bilen være med, og så langt er det greit. Problemet er alt det andre som skal med. I praksis har man jo med seg hele verkstedet og halve delelageret i tilfelle noe skulle skje. Det var faktisk det uten tvil mest slitsomme med hele helgen. Først pakke ut av mitt eget verksted, så montere opp på banen, for så å gjøre det samme i motsatt rekkefølge søndag kveld. Puh.
 |
| Godt å endelig være på plass. Midt i traktorgjengen (Odd-Helge Helstad og Michael Solberg). Foro: Tove K Olsson |
Min opprinnelige plan for bilcross-debuten var å trene tre-fire kvelder på forhånd og å klare å bli blant de 40 beste. Første delen av planen gikk i vasken med girkasseidiotiet mitt. Derfor hadde jeg egentlig ikke så store forventninger til meg selv før start lørdag morgen. Det hjalp i sin tur på nervene, som ikke gjorde seg bemerket før et par minutter før start i første heat. Mest spent var jeg på hvordan jeg ville starte, for det hadde jeg aldri prøvd før og alle snakker jo om starten hele tiden. Regnet strengt tatt med at jeg ville være 50 meter bak de andre i første sving. Det rare var at jeg nesten var raskest ut i starten og i første sving var jeg iallfall ikke alene. Om vi var tre eller fire som forsøkte å komme gjennom den svingen samtidig vet jeg ikke, men trangt var det, for jeg fikk en skikkelig en i bakdøra, som i sin tur stakkar, forsvant en halvmeter inn i bilen.
 |
| En trøkk i bakdøra i første sving. Her i «opprettet» tilstand, klar til neste heat. |
Det kjøres seks biler i hvert heat, så en fjerdeplass i første var kanskje greit, men jeg kjørte virkelig ikke bra. Neste gikk litt bedre med tredjeplass, men følte fortsatt ikke at jeg kjørte særlig bra. I tredje heatet begynte det å gå bedre. Da var jeg såpass varm i trøya at jeg kunne begynne å jobbe litt med småting i svinger for å få det til å gå fortere. Ut på siste runden var jeg såvidt forbi Steffen Skustad før han tok ledelsen tilbake, men bilen hans gikk ikke som det skulle virket det som, så i nest siste sving la jeg opp skikkelig for å få god fart ut så jeg kunne komme forbi ham før må. Og da punkterte jeg selvfølgelig og datt ned på tredjeplass. Det var litt surt.
 |
| Bak Steffen Skustad på jakt etter første heatseier før høyre fremhjul smalt. Foto: Tove K Olsson |
Fjerdeomgangen var jeg også ganske fornøyd med kjøringen, men ble litt hindret av en som snurret foran meg før første sving, så tok en grei andreplass.
 |
| Andreplass i fjerde omgang. Foto: Tove K Olsson |
Søndag morgen gikk det endelig veien. Tror jeg var rundt første sving på andre eller tredje, men tok alternativsporet med en gang og måtte bare kjøre forbi en bil, ellers var det fri bane hele veien til mål og heatseier. Det var virkelig et kick, som jeg har lyst til å oppleve igjen! Dermed ble det også nok poeng til å bli med i kvalifiseringsomgangen for finalene, hvor de to beste fra hvert heat gikk til finalene. Her ble det nedtur og mangelen på erfaring på full skur med biler på alle kanter kom tydelig frem. Gjorde en skikkelig bra start fra midtre ledd og var like bak de to raskeste inn i første sving, men klarte av en eller annen uforklaring grunn å tråkke inn clutchen istedet for å bremse med venstrebenet. Dermed fikk jeg ikke nesa på bilen inn, skled ut, og havnet på fjerde før neste sving. Der ble en annen bil snurret rett foran meg, og helt sikkert på grunn av mangel på rutine i slike situasjoner, var jeg altfor treg til å komme forbi og videre. Kjøringen i resten av heatet var heller ikke særlig bra selv om jeg tok igjen resten av gjengen, dog uten å klare å komme forbi. Det var det.
 |
| Foto: Tove K Olsson |
Endte på 27. plass av ca 100, så målsettingen ble nådd, men med litt mer flaks og litt færre tabber, kunne det gått bedre. Har bestilt film av løpet og gleder meg til å studere den, for av de få filmene som har kommet på youtube hittill, ser jeg at det er veldig mye å hente og at jeg holder på med mye rart innimellom. Gleder meg virkelig til å kjøre flere løp og prøve å bli bedre.
 |
| Det har en tendens til å bli trangt om plassen når alle skal gjennom svingen samtidig. Foto: Tove K Olsson |
Å kjøre billøp sto strengt tatt ikke til forventningene. På forhånd, tenkte jeg at det er kult å kjøre på bane, sladde litt, skubbe litt på noen andre, fighte om plasseringer og generelt smile og ha det moro. Slik er det ikke, for idet hjelmen er festet, man sitter fastspent i selen, og det grønne lyset tennes, er det bare en ting som gjelder: Å komme først i mål. Det å vinne et heat overgikk lett all annen bilopplevelse fra tidligere, og det inkluderer en ting eller to. En dag skal jeg vinne et løp. Det gleder jeg meg til!
