Av David K Andersen

Christer med en fornøyd undertegnede i passasjerstolen.
Foto: FotografHellberg.se

Mange mener mye om Gatebil, at det var bedre før og alt det der. Jeg er ikke helt med på det. Ja, tiden hvor man nærmest ble sjokkert over hvor mange hester folk fikk ut av motorer, at det gikk an å ligge bredt gjennom hele svinger med firehjulsdrevne biler og så videre, er over. Det generelle nivået på bilene som deltar, og på kjøringen, er imidlertid høyere enn det har vært noen gang, spør du meg. Før ble du forgudet om du taklet den ekstremt vanskelige oppgaven det er å burne ukontrollert i sirkler med en Sierra Cosworth med vinterdekk bak. Nå om dagen skal du fikse komplette svingkombinasjoner på tverken i minst 120, før noen i det hele tatt gidder å klappe. For meg er det bare positivt at burning med frambremsen inne er på vei ut og at hastighet og bra kjøring er på vei inn.

Min gode venn Christer Halvorsen i PBC Auto har bygget ny driftebil for sesongen og jeg er med litt rundt på løp og treninger for å spotte for ham i sommer. Eller rettere sagt er jeg i ferd med å lære denne oppgaven, som består i å være en slags konsulent for føreren. I drifting er det et dommerpanel som avgir poeng, basert på i hvilken grad føreren klarer å oppfylle kriteriene som legges til grunn. Dermed er det mange som har en medhjelper som plasserer seg i nærheten av dommerne og som kommer med kommentarer til føreren via radio underveis. Det kan for eksempel være informasjon om hvor langt unna han er tangeringspunktene, om han må kjøre fortere, at han retter opp for mye et sted eller liknende.

Uansett: På torsdag satte vi kursen mot sørøstligere strøk. Dessverre avgikk vannpumpen på pickupen ved døden like før vi skulle reise, så jeg og min eminente Musketeer campingvogn, måtte ta til takke med firmaets Toyota HiAce, noe hverken jeg eller HiAcen var særlig fornøyd med. Musketeeren derimot, virket happy med at toppfarten begrenset seg til drøyt 90 km/t på flatmark.

Sørgelig bil. Flott vogn.

Vel fremme torsdag kveld rigget vi oss til ved siden av et svensk team som allerede var meget godt igang. Vel og merke med partydelen av festivalen. Lydnivået i teltet fikk en gjennomsnittlig norsk russebuss til å høres ut som en reiseradio på Biltema-batterier, så rigging og grilling foregikk uten interne kommunikasjonsmuligheter hos oss. Heldigvis hadde de startet festen så tidlig at hele gjengen sovnet før klokka 12. Uheldigvis startet festen tilsvarende tidlig på fredag morgen, hvor jeg ble vekket av en drita svenske med cowboyhatt som tok burnout med en go-ped uten eksos inne i teltet. Kl 08:15. De har merkelige festvaner, de svenskene.

Råning i depoet er det lite av i Norge. Her passerer en Pete med full fest i sovebrakka.

Det fine med Mantorp er banetraseen etter målraken. Den passer perfekt for Gatebil og drifting. En rask venstre går inn i en høyre u-sving, med påfølgende høyre-sving. Minner egentlig litt om den tradisjonelle breisladd-svingen på rudskogen bortsett fra at inngangshastigheten minst er doblet og traseen generelt er mer krevende. Det gir god underholdning for de som ser på, i og med at man enten klarer opplegget på sladd, eller kjører av banen/snurrer. Sammenliknet med norske Gatebil-treff, synes jeg det var mye kompetente biler og hard kjøring. De som lusker rundt hele banen for så å sladde litt ut av den svingen der det er mest publikum, var det lite av. Og antall biler som kjørte måtte være veldig bra, det var stort sett kø gjennom hele pitlane og ut gjennom store deler av depoet for å komme seg ut på banen hele helgen. Det er ikke like mye folk og styr og stell som på juli-treffet på Rudskogen, men jeg synes det var en avslappet og fin atmosfære og definitivt mye fin bilkjøring å se på for de som liker det. Stemningen på kveldstid var også trivelig og sosial, men det var kanskje ikke veldig lurt å dele festen i to. Monster hadde scene både på campen og i depoet (på hver sin side av banen), og noen klagde på at det medførte lite folk begge steder. Kanskje også litt dumt med støynivået for de sjåførene som ville opp å kjøre tidlig dagen etter.

En runde av den svenske Powerdrift-serien ble kjørt i helgen og der deltok også Christer. Jeg satt på under et treningspass på lørdag og de har helt klart en rå driftetrasè på Mantorp. Det er relativt heftig å gå inn i en sving ved å dra i brekket i over 150 for så å akselerere for fult, med fullt styreutslag gjennom svingen, etterfulgt umiddelbart av samme prosedyre gjennom tre svinger til. Hastighetsforskjellen mellom en Volvo på vanlige gatedekk og en fullblods racer på slicks i drift synes ofte ikke så godt på tv, men i virkeligheten er det enormt. Det merker man ikke minst når man sitter på og potente gatebiler som kjører så fort de makter foran, nærmer seg som møtende biler på landeveien på tross av at man selv kommer helt på tverke. Påkjenningen på dekkene sier også noe om hastighet: Et sett nye slicks mistet banen etter tre runs i traseen…    Kvalifiseringen gikk kjempebra for Christers del. Med lite kjøring i år og ingen kjøring de to foregående årene, var det imponerende å kvale inn til femteplass blant 27 startende. Dessverre ble det tekniske problemer som ikke lot seg løse innen finalen, her hadde det vært vinnermuligheter. Synd også for Robin Alsaker som jeg kanskje tror hadde vunnet og sørget for norsk seier hvis ikke han hadde fått problemer.

Sjekk fantastiske bilder fra helgen her:
http://www.facebook.com/FotografHellberg
og her:
http://camillast.com/

Takk til Christer, Torunn, Hans, Bjørnar og Harald for en trivelig helg!