Av David K Andersen
Dagen før dagen før dagen har vi kommet til Norges tredje mest solgte bilmerke: Volvo. I 2014 har de tapt litt og fått voldsom konkurranse fra BMW som gjerne vil på pallen. Per første desember beholder Volvo tredjeplassen, det er imponerende. Har ikke sjekket, men det er nok ikke mange andre land hvor Volvo står like sterkt. Sverige selvfølgelig utelatt.
2013 hadde for så vidt flere nyheter fra svenskene enn 2014 – det kom en facelift på tvers av modellene og vi fikk en helt ny V40. I år har vi fått Cross Country-versjonen av V40 og flere modeller med de nye Drive-E-motorene. 2015 og årene etter det vil imidlertid by på flere og større nyheter.
Først ut er mye omtalte XC90. Det er ikke bare en helt ny modell, det er den første bilen i en ny generasjon fra Volvo. Vi har sett bildene, og XC90 vil blant annet tilby et helt nytt designspråk både på ut og innsiden. Jeg synes kanskje interiøret er noe av det mest spennende, her går de nå over til store touch-skjermer i senter ala Tesla og mye annet. Vi venter spent på å lese de første prøvekjøringene fra kolleger i bilblader, og selvfølgelig gleder vi oss veldig til å teste den nye stor-SUVen selv.
Videre vil S80 og V70 vil bli erstattet av S/V90, vi vil få en ny XC80 og snart vil også en ny XC60 komme. Volvo blir altså et interessant merke å følge fremover.
At det allerede er mange som følger Volvo, merker vi for øvrig her på Bil og Motorbloggen. Vår mest leste sak noen sinne, er XC60 testen vi gjorde tidlig på året. Den har nye lesere hver eneste dag – selv nesten ett år etter den ble publisert. De andre Volvo-testene våre er også blant de mest leste.
I dag derimot, skal vi, som regelen er i årets julekalender, åpne historiebøkene og plukke en mindre vellykket modell fra merkets fortid. Mye å velge blant er det ikke, men noen modeller finnes det selvfølgelig. En av dem var 480, men den slipper unna. Kanskje mest fordi jeg synes den ser bra ut og fordi det var tøft av Volvo å prøve.
66 er en annen selvskrevet kandidat. Den var en del av flyttelasset da Volvo overtok bilavdelingen til nederlandske Daf i 1973. Men den er liksom ikke en Volvo. Det må bare bli de første bilene i 300-serien med Renault-basert motor og trinnløs reimdrift som får den tvilsomme æren.
Tanken var nok god, og konstruksjonsmessig var det mye interessant. 343 og 345, som de het i starten, hadde transaksel, altså satt girkassen bak for å gi bedre vektfordeling. Den hadde også DeDion uavhengig bakhjulsoppheng. Så langt alt vel. I praksis var imidlertid ikke bilen like vellykket. Den var tung og langt fra inspirerende å kjøre. En 1,4-liters støtstangsmotor fra Renault gjorde ingen noen tjenester. En senere 1,7-liters Renault-motor hadde riktignok mer effekt, men heller ikke den var noe å skrive hjem om. Den hadde problemer med at varme fra motoren ødela tetningene i forgasseren slik at den sugde falsk luft. En Volvo 300-serie med 1,7-liter som gikk rent, var ikke hverdagslige saker.
Automatkassen var imidlertid det største problemet. Prinsippet er det samme som vi finner i dagens CVT-kasser (Toyota, Nissan, Subaru med flere), hvor et belte flytter seg sideveis mellom to kileformede reimhjul. Da går det raskere til den ene siden og saktere til den andre. I dag brukes en slags metallbelter som tåler tidens tann godt (brukes også i en del avanserte landbrukstraktorer), og takket være datastyring, kontrolleres funksjonen lett. Volvo, eller rettere sagt Daf, det var de som kom med dette, brukte gummibelter og siden vi snakker 70-tallet, var det selvfølgelig helt mekanisk styrt. Man var altså veldig tidlig ute med teknologi som senere til en viss grad har slått an. Det hjalp imidlertid ikke 300-serien. Akselerasjonen var begrenset, forbruket ble høyt, og driftssikkerheten heller tvilsom.
Jeg tok en tur innom arkivet, og fant en oppsummering i Teknikens Värld nr. 26 fra 1977. Der skriver de at girkassen, som skulle være et salgsargument for 343 og skille den ut fra konkurrentene, er dens fall. Den er treg i starten, tvilsom ved forbikjøringer, og den skyver fortsatt på etter man har sluppet gassen og vil bremse. Videre får den minus for førermiljøet og dårlig kvalitetskontroll. På plussiden er den stillegående og komfortabel, og bagasjerommet er bra.
300-serien var i produksjon helt frem til 1991, og de første bilene kan på ingen måte sammenlignes med de senere, som både fikk Volvos egne motorer og mye bedre kvalitet.
 |
| Foto: Vera Erichsen |
David mener: Har aldri vært noen Volvomann selv, men de imponerer stadig, spesielt nå det siste året med facelift, nye motorer og girkasser, og ikke minst kjøreglede i V40 og V60. Jeg er spent på fremtiden.
300-serien som vanlig bil har aldri vært interessant for meg, men det hadde jo vært veldig moro å prøve en «Rem-Johan» som svenskene kaller den. Sikkert en interessant opplevelse!
I motorsport er det desto mer moro med 300. Min gode venn Michael, har faktisk en fabrikksbygd (Helmia Motorsport) 360 som kan bli sett rundt omkring på norske rallycross-løp fra tid til annen. Den hadde originalt en 2-liters turbomotor på 360hk, men kjøres nå i nasjonal klasse og har fått en 2,9-liters Volvofirer uten turbo med litt over 300hk. Med skikkelig bredding og riktige hjul, ser slett ikke 360 så gal ut, det er faktisk en ganske tøff liten bil med fine linjer. Rallycross 360ien er inne for full overhaling i vinter, og til sommeren skal jeg teste den. Det gleder jeg meg fryktelig til, regner med den går noe bedre enn 343 DL!
Vegar mener: Da jeg vokste opp (for lang tid siden…), var Volvo en gubbebil. 240 avløste 140, og det var igrunnen det mest spennende som skjedde hos Volvo. De hadde selvfølgelig disponentbilene 164 og 264, men de var litt som parenteser å regne. Tross alt hadde disponentene mer lyst på tysk storbil, ja unntatt her i grensestrøkene mot Sverige. Jeg lærte meg tidlig at Volvo ikke var noen ungdomsbil. Dette var selvfølgelig lenge før jeg ble ungdom selv. Da jeg fylte 18 år hadde jeg en stund forstått at 140 og 240 var perfekte ungdomsbiler og selvfølgelig var da gubbepreget borte. Med lettmettalfelger og turbospoiler gjorde det susen. Det gikk heller ikke så aller verst, og de var sikrere enn tanks, det var en fordel! Likevel ble og er min drømme-Volvo en orginal 242 GT. Dette er noe av det mest fantastiske svenskene har kommet med, bedre enn Carola!! En slik vil jeg ha, 242 GT altså!
Dagens Volvoer er meget bra og for å være en relativt liten produsent, er det mye å velge mellom om man skal ha seg en Volvo. Likevel opplever ikke Volvo den fremgangen de tyske premiummerkene har. Kanskje skyldes dette Rem-Johan? Den har nok satt sine spor……
