Test: Subaru Forester 2.0D Lineartronic

Tekst/foto: David K Andersen

Foto: David K Andersen

Subaru er nesten som skapt for Norge. De er firehjulsdrevne, praktiske og driftssikre. Eneste skjær i sjøen har egentlig vært mangel på kombinasjonen diesel, automatgir og firehjulsdrift. Den er ganske spesiell og etterspørres i få land. Kanskje er vi nordmenn litt slitne i clutchbenet etter skituren – jeg vet ikke. Uansett: Subaru Forester er nå på plass med den magiske komboen. Vi har testet!

Hva er dette?
På størrelse og pris konkurrerer Forester mot biler som VW Tiguan, Toyota RAV4, Honda CR-V, Ford Kuga og Mazda CX-5. Den skiller seg imidlertid ut mot noen av dem ved å være mer SUV enn Crossover.

Fra gammelt av husker vi Forester som en slags blanding av stasjonsvogn og SUV. Den hadde litt sært design, men heftige turboversjoner, rå kjøreegenskaper og rally-gener gjorde at i alle fall jeg var fan. Etter to generasjoner av den, kom det i 2008 en helt ny versjon. Den var mer som en konvensjonell SUV. Nå gikk det for første gang an å få den med diesel også. I 2013 dukket dagens versjon opp. Ganske lik den foregående i linjene, men bilen var faktisk helt ny. Siden 1998 har det blitt solgt over 20 000 Forestere i Norge.

Design og teknikk
Foresters utseende lener mot den tradisjonelle SUV-skolen, du trenger ikke fundere så lenge på hva dette er. Den er ganske forsiktig og snill i linjene og brøler ikke høyt om seg selv da den glir rundt på gater og veier.

Samtidig er designet distinkt og jeg tror selv de med ganske liten bilinteresse gjenkjenner en Forester for en Forester. Formen på den bakerste sideruten har blitt en slags signatur skapt av forrige generasjon.

Ser man nøyere på bilen, er imidlertid den nye versjonen ganske forskjellig i detaljene. For eksempel er linjen som starter i forskjermen og passerer under vinduene på vei bakover en fin detalj. Det samme er skjermene som er lettere uthevet. Det er imidlertid frontpartiet og panseret som skiller mest mot forrige modell. Grillen er mer dominerende, og smale sorte luftinntak med vinkel, i kombinasjon med særegne lykter med LED-lys langs ytre halvdel, gir særpreg. Panseret har tydelige uthevinger.

Ikke sikker på hvor godt jeg liker grillen, men resten ser bra ut. Forester utstråler soliditet, brukervennlighet og røffhet. Sistnevnte er en egenskap mange ønsker å fremme, men ikke alle får til uten å stjele designelementer fra tradisjonelle offroadere ala Jeep. Forester klarer å kombinere røffheten med mer moderne linjer i stedet. Bra.

Alle de kjente og positive særegenhetene er på plass da vi kikker under skallet. Bokserdieselen på 147 hk/350 Nm er på plass. Ikke bare har en bokser lavt tyngdepunkt, Subaru har også montert den lavt i bilen. Kommer tilbake til hva det har å si for kjøringen. Mellom det permanente firehjulsdriftsystemet og motoren, finner vi girkassen med navnet Lineartronic. Denne er trinnløs (CVT).

Legg merke hvor lavt støtdempertårnene er montert i forhold til forskjermene. Her er alt lavest mulig.

Den symmetriske firehjulsdriften er på plass, og har i denne versjonen også en X-Mode knapp. Til vanlig er kraftfordelingen 60% foran og 40 bak. Trykkes X-Drive-knappen inn, hjelper imidlertid bilen til litt ekstra under vanskelige forhold. Det kan enten være om du prøver deg en tur utenfor veien, eller det kan være så enkelt som at den bruker kraftfordelingen til å hjelpe deg opp en tricky kneik på såpeglatt føre. Den sørger også for å holde igjen bilen ved bratte nedoverbakker så du slipper å sitte med foten på bremsen. Alt for å gi bedre grep i gitt situasjon. Forester har 22cm bakkeklaring. Det er meget bra.

Interiør
Forester er trivelig på innsiden. Designet er konvensjonelt, men det føles ikke traust. Alt virker veldig godt sammenskrudd og klart for mange års tøff bruk. Materialvalgene er som i biler flest, altså mest myke materialer fra rattnivå og opp og en del hardplast i de nedre delene. Funksjonalitet og soliditet er definitivt prioritert over fancy design og premiumfølelse, men enkeltdetaljer dra opp godt. Eksempelvis lyden da dører smelles igjen eller den nye infotainmentskjermen.

Sistevnte hadde jeg virkelig sansen for. Skjermen har høy oppløsning og er kjempefin å bruke. Japanske produsenter har hatt en tendens til å bruke en litt snau skjerm med mange små knapper og hjul langs sidene, dårlig oppløsning og en enkel følelse. Her er det helt motsatt, å trykke på og bruke skjermen er som å bruke et påkostet nettbrett. Det er klart og tydelig, og føles moderne, presist og litt eksklusivt.

Menyene er enkle å finne frem i og systemet reagerer lynraskt da jeg gir kommandoer. Generelt foretrekker jeg styring av infotainment via joystick/hjul i midtkonsollen, men blant rene touchbaserte systemer ble jeg imponert av dette og er fornøyd med måten den fungerer på. Du kan ta snarveien til noen funksjoner via knapper på siden av skjermen, men i praksis bruker jeg først  knappene i rattet og deretter touchfunksjonene på selve skjermen. Eneste minus er at synligheten blir litt redusert da sola står rett på skjermen.

Over infotainmentskjermen er det et mindre display. Der vises innstillingene til klimaanlegget, som for øvrig er superenkelt å styre og har fin kvalitetsfølelse i justeringshjulene, og kjørecomputer inkludert kraftfordelingsoversikt for firehjulsdriften. Alt av knapper og hendler ellers, er som forventet og enkelt og fint å bruke.

Plass og praktisk bruk
Det er da bilen tas i bruk i hverdagen jeg gradvis oppdager hvor gjennomtenkt og brukervennlig den er. Den er suverent enkel å gå ut og inn av, både takket være gunstig høyde og dører som åpner med stor vinkel. Fint for voksne som skal ut og inn – ennå finere for de som skal løfte kids ut og inn av baksetet. En kanonfin detalj er at dørtersklene følger med døra da den åpens. Vips er det ennå enklere å gå ut og inn og dessuten slipper du å bli møkkete på buksebena etter å ha vært i kontakt med kanalen.

Smart 1: Dørene går helt ned. Smart 2: Solid polstring på terskelen.

Det er masse plass til å legge fra seg små og mellomstore ting her og der, flaskeholderne er bra, og du har strømuttak og andre detaljer som gjør hverdagen enklere.

Plassforholdene foran er gode, det burde være plass til både liten og stor. Baksetet er virkelig stort med nok plass til at også godt voksne kan ha det fint over tid.

Å trekke midjen stadig høyere er på moten om dagen, og selv om det kan gi en koselig og sportslig følelse, går det ofte ut over sikten. Subaru har motstått fristelsen i Forester – her har du store vinduer. Det setter både barn i baksetet og voksne foran pris på. Føreren kan glede seg over uvanlig god sikt til alle kanter, til og med på skrå bakover.

Bagasjerommet er på 505 liter. Det er bra. Gulvet er litt høyt, men det er ikke nødvendigvis noen ulempe i det daglige. Lav lastehøyde er selvfølgelig en fordel da tunge ting skal inn, men til vanlig synes jeg det er behagelig å kunne laste handleposer og bagger rett inn fra vanlig ståhøyde. Baksetet legges enkelt ned med knapper i bagasjerommet. Da blir det plass til nesten 1600 liter.

Motor, gir og ytelser
Bokserdieselen er kraftig og har bredt register. Jeg opplever ikke akselerasjonen som voldsomt rask da gassen trykkes helt inn, men 0-100 går unna på 10,2 sekunder. Det er bra og faktisk det samme tallet som for versjonen med manuell girkasse. At den tidvis ikke føles like rask som den er, skyldes nok den trinnløse girkassen som gjør akselerasjonen helt lineær. Jeg tipper den føles raskere med manuell kasse.

Da gassen ikke trykkes helt inn og du ikke presser bilen alt du kan, også kjent som normal kjøring, føles motoren kraftig. Den gir inntrykk av at det er mye i reserve om jeg skulle ha behov. Det liker jeg – du har aldri følelsen av å kjøre noe som er undermotorisert eller at du måtte velge en snau motor for å spare avgiftskroner.

Den trinnløse girkassen fungerer ypperlig i normal kjøring og jeg kan ikke si jeg savner 8- eller 9-trinns converterkasser eller dobbeltclutch-automat. Så lenge ikke gassen trykkes helt inn, holder girkassen motoren på mer eller mindre lavt og konstant turtall under akselerasjon. Det er behagelig og du tenker egentlig veldig lite over hva som skjer.

I helt lave hastigheter, tenk manøvrering på parkeringsplassen, nesten stillestående køkjøring eller igangsetting på grønt lys, er gassresponsen uvanlig direkte. Du skal ikke røre mye på pedalen før du er i farta. Krever litt tilvenning, men er fint etter det.

Ved fullt pådrag i automatmodus, blir det mer turtall samtidig som girkassen delvis tar i bruk programmerte utvekslinger. Det er greit og for øvrig milevis bedre enn de fleste andre biler jeg har kjørt med trinnløs girkasse. Her er det ikke slik at motoren går opp på et passe bråkete høyt turtall for så å la girkassen gjøre akselerasjonsjobben.

Samtidig er ikke gassresponsen veldig god ved sportslig kjøring i automatmodus. Det løses imidlertid til stor del ved å velge manuell og gire med hendlene bak rattet. Da blir de innprogrammerte girene mer tydelige og direkte. Mer om det lenger ned.

Boxermotor, automat, firehjulsdrift og SUV betyr gjerne forbruk over snittet. Subaru oppgir 0,64 liter pr mil ved blandet kjøring for denne Sport Premium-bilen (0,6 for Classic og Premium). Jeg ender opp med å ligge på drøyt 0,7 totalt i testperioden, men det inkluderer en viss porsjon over gjennomsnittet frisk kjøring. Da jeg nuller ut og kjører 10 mil landevei på lovlydig vis, kommer jeg litt under 0,6. For en SUV synes jeg dette er bra, men selvfølgelig; det finnes de som går rimeligere.

Veiegenskaper og kjøreglede
Det er her Forester skal levere varene. Og gjett om den gjør. På vanlig asfaltvei krenger den riktignok da jeg tar i skikkelig, ikke særlig oppsiktsvekkende i en SUV, og den understyrer i ytterste grad om jeg kommer for fort inn i svingen. Men milde moses for et veigrep chassiset genererer. Og det på piggfrie vinterdekk på tørr asfalt. Da riktig inngangshastighet i svingen er funnet, kan jeg gi full gass på et tidlig tidspunkt. Det som da skjer er typisk Subaru. Bilen setter seg, slutter å understyre, og bare drar gjennom svingen som om den gikk på skinner.

Dermed er Forester morsom å kjøre? Vel. Kompetent, er nok en bedre beskrivelse. Den elektriske servoassistansen gjør at jeg savner styrefølelsen fra eldre generasjoner Subaru, men styringen er rimelig presis og for øvrig behagelig til vanlig. Sammen med seter uten særlig sidestøtte og litt lening i svingene, understrekes det at vi snakker SUV og ikke sportsbil.

Samtidig er det absolutt en bil man kan ha det litt moro med i svingene. Med girkassen i manuelt modus, funker det fint å gire ned inn mot svingene og opp ut av dem med girhendlene bak rattet. Lineartronic-kassen fungerer overraskende bra til dette selv om den ikke kommer helt opp på nivå med gode dobbeltclutchkasser. Girene hodes godt og da du girer opp ut av svingene, skjer det kjapt og ganske bestemt. Med 350 Nm i bakhånd skyver det på bra.

Men, det var på vanlig asfaltvei. Kommer vi over på snø, is eller dårlige grusveier, blir historien en annen. Her er Forester tilnærmet uten konkurrenter. Lavt tyngdepunkt, firehjulsdriftsystem og hjuloppheng setter den i en klasse for seg selv. En ting er at den generelt kjører mer stabilt og rolig under vanskelig forhold, antakelig (jeg har ikke prøvd så mye) har betydelig bedre fremkommelighet på grunn av den permanente firehjulsdriften, bakkeklaringen og slike ting. Det som virkelig skiller den ut blant konkurrentene, er at den ikke bryr seg om hva underlaget er.

Veldig mange firehjulstrekkere fungerer kjempefint på glatte og dårlige veier. Men de liker seg best på asfalt. Sånn er ikke Forester. Den bryr seg rett og slett ikke. Gi den asfalt, gi den snø, gi den rullegrus eller vaskebrett – samme for den. Verken komfort eller kjøreegenskaper virker til å endres særlig da veien blir dårlig. Veldig imponerende og et skikkelig kjøpsargument i kongeriket Norge.

Komfort
Forester er forholdsvis stiv, men klarer likevel å beholde god fjæringskomfort. Den er ikke slik at den svelger unna alt den treffer på uten å gi beskjed om det, men dempingen er god slik at selv skarpe og store ujevnheter ikke forplanter seg i karosseriet. Chassiset virker påkostet og godt avstemt og leverer i tillegg til god fjæringskomfort, fin kjørefølelse.

Støynivået inne i kupeen er behagelig lavt i norske hastigheter. På 110-vei begynner det å komme vindstøy men ikke ukomfortabelt mye. Hjul- og dekkstøy er nesten fraværende. Boxerdieselen høres, men har et mindre påtrengende ganglag enn mange rekkefirere. Komfortmessig teller den i positiv retning.

I denne Sport Premium-versjonen er det skinnseter. De har ikke så mye sidestøtte, hvilket jeg som regel setter pris på i biler som ikke er ment for sportslig kjøring, men seteputen kunne kanskje hatt litt mer å lene seg mot sideveis. De føles glatte og jeg må holde meg litt fast da det går unna på svingete veier. De er faste i stoppingen og flere timer bak rattet er ikke noe problem.

For meg føles det som om forsetene er høyere montert enn de var i forrige generasjon. Det setter mange pris på, høy sittestilling gir god sikt og fin overblikk i trafikken. Passasjerer setter også pris på å sitte høyt og ha store vinduer, her er det lett å få med seg omgivelsene. Selv liker jeg å sitte litt lavere enn jeg får lov til her, men det er bare snakk om et par cm, tror ikke mange bryr seg om det. Justeringsmulighetene for rattet er greie både opp og ned og ut og inn, men jeg hadde ikke takket nei til ennå et par cm med teleskopjustering. Forester er en SUV hvor det er ment at du skal sitte høyt og ganske rett opp og dermed er det den sittestillingen som fungerer best. Da jeg senker setet helt ned og drar med rattet ut, blir det liksom ikke helt riktig forhold mellom setepute, pedaler/gulv og ratt. Kanskje litt urettferdig å ta opp – slik er det i de aller fleste av konkurrentene også.

Sist men ikke minst, er Forester lettkjørt. Omtrent så lettkjørt en bil kan bli. Sett den i D og trykk på gassen. Alle knapper og hendler er der du forventer og sikten er god til alle kanter. Det med god sikt gjør at den føles mindre enn den er og dermed er enklere å manøvrere.

Konklusjon
Jeg bor godt ute på landet, men jobber i Oslo. Å kjøre hjemmefra til byen tar meg vanligvis snaut to timer på ganske fine asfalterte veier. Jeg kan også komme meg til Oslo via en snarvei som er raskere, men det innebærer 5 mil svingete grusvei, så den ruten velger jeg aldri. Det er humpete og ukomfortabelt. Dessuten synes jeg synd på bilen min – liker ikke å utsette den for alle hullene i veien, vaskebrett og sånt. Hadde jeg imidlertid hatt en Forester…

Det er nettopp dette som er greia med denne bilen. Nummer 1; den bryr seg ikke om underlaget og nummer 2; den er robust og solid. Du trenger ikke lure på om du kommer opp innkjørselen etter snøfallet eller om bilen skal slå oppunder den siste biten opp til hytta. Ikke trenger du å gruve deg til noen mil med grusvei, eller humpete bygater med brostein og asfalteringsbehov for den saks skyld. Subaru Forester blåser i vær, føre og veistandard, og da gjør automatisk du det samme. Gjør faktisk livet bittelitt mer behagelig.

Ja, den er mer robust og brukervennlig enn fancy, og den er ikke et under av sportslighet. Det Forester imidlertid gjør, er å gi ordet «allround» en ny betydning. Slik sett er den unik.

Versjoner og utstyr
Forester kommer i fire utstyrsversjoner, Comfort, Classic, Premium og Sport Premium. Comfort tror jeg ikke er aktuell for så mange. Det skiller 40 000 fra Classic til Premium og ytterligere 30 opp til Sport Premium. Jeg vil si påslaget fra Classic til Premium anbefales. Videre opp til Sport Premium er jeg mer usikker. For meg er det viktigste utstyret som skiller disse to det veldig fine lydanlegget fra Harman/Kardon.

Bensin og diesel koster det samme. Da kan man fort tenke at det beste er å velge diesel. Det er antakelig riktig tenkt, men husk at bensin også har sine fordeler. Spesielt om du ikke kjører veldig mye. Oppgitt forbruk for bensin er ikke så mye høyere enn for diesel.

Med overvektig lommebok kunne jeg fort valgt turbo bensin med 240 hk til 659 800. For de fleste, inkludert meg selv, er imidlertid 2.0D Premium til 429 800 et bra kjøp.

Data