Test: Mazda MX-5 2.0

Med nøkkelen til en av de beste bilene på markedet, en åpen kalender og litt kjørekløe, kan dette bare gå en vei. Eller – det kan gå på alle veier, strengt tatt.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

En intens lykkefølelse brer seg i kroppen, og jeg klarer ikke holde igjen for et bredt smil – og kanskje slapp det ut et lite «hah!» også.

Høsten har fått fotfeste i de indre sognefjorder, og gjennom Loen kaster et vindpust noen hundretalls guloransje løvblad over veien rett foran snuten på min Mazda MX-5 og meg.

Jeg forventer nesten at halvparten havner oppi kupeen, men de bare blafrer videre bak meg, før jeg ser de i bakspeilet, dansende i virvelstrømmen etter bilen.

Hele øyeblikket er så vakkert, som en scene tatt fra en film innspilt langs en vakker innsjø i Italia.

Og det aller beste: Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg er her eller hva jeg egentlig skal denne dagen. Det bare ble sånn.

En helt vanlig dag

La oss skru tiden et par dager tilbake. Det er onsdag, en helt ordinær sensommer-onsdag i Oslo. En Mazda MX-5 står klar for henting. Den er min i ei uke.

Jeg har ikke forberedt meg noe særlig. Været skal være sånn passe, med negative utsikter inn mot helgen. Men det er i det minste ålreit denne onsdagen.

Nøkkel i hånda, taket nede og jeg kjører hjem, parkerer bilen på gata midt i hovedstaden, går ut av bilen og står og ser på den noen sekunder.

Jeg tar et mentalt blikk på kalenderen for de neste to dagene. Torsdagen er normalt full, mens fredagen egentlig bare inneholder et morgenmøte. Det er digitalt, det kan jeg ta hvor som helst.

Og jeg bestemmer meg: Det vil være for trist å bare putre rundt i et grått Oslo i en uke. I morgen drar jeg. Veit ikke helt hvor, men jeg har et par krav:

1. Værutsiktene må være bedre de neste dagene enn det er i Oslo
2. Det må være på veier som yter en slik bil rettferdighet

MX-5-følelsen

Torsdag ettermiddag. Det er duket for avreise. Destinasjon? Et eller annet sted i gamle Sogn og Fjordane. Ikke så nøye hvor, egentlig. Jeg pakker med meg hengekøye og sovepose som en løsning for akutt «her vil jeg overnatte»-behov, men har vel egentlig ikke helt troen på at det blir løsninga i natt.

Transportetappen er ut av byen i vestlig retning. Gjennom Sandvika, så opp E16 gjennom Hønefoss og Fagernes. Her fyller jeg en liten skvett fem-og-nitti, før E16 noen mil senere forlates til fordel for riksvei 53 over Tyinstølen.

Aah. Endelig. Opp bakkene fra Tyinkrysset og opp mot innsjøen begynner kjøregleden endelig å melde seg for alvor.

Det har vært nydelig vær hele dagen, og jeg har naturligvis kjørt med taket nede – en glede i seg selv – men det er nå det begynner å falle på plass:

MX-5-følelsen.

Foran meg sitter en 2-liter som har vært med siden denne generasjonen av MX-5 først debuterte, men har nå 24 hester mer enn tidligere. Disse er utelukkende hentet ved hjelp av god gammeldags tuning: Ved å tillate høyere turtall.

En bil for meg

Isolert sett er ikke motoren verdens mest karismatiske, hverken i karakter eller lyd. Men kombinasjonen av liten og lett bil, nok krefter og en manuell girkasse med korte, presise skift er uslåelig.

Du har sikkert lest klisjeen om at enkelte biler er «bygd rundt føreren».

Vel, her jeg sitter i en MX-5 føles det som om bilen er bygd rundt meg. Ikke rundt en som meg – men faktisk akkurat meg.

Interiøret er lite, men jeg har det ikke trangt. Taklinja på frontruta er lav, men hårtustene mine stikker ikke opp over. Jeg sitter som støpt, og savner bare muligheten til å justere korsryggstøtta.

Fjordluft over kinnene

Turen over Tyin når sitt fantastiske punktum i svingene ned mot Øvre Årdal. Alle kjenner Trollstigen, men det finnes faktisk flere slike hårnålspartier i Norge. Dette er ett av dem. Ikke like langt, ikke like dramatisk – men utvilsomt spektakulært.

Øvre Årdal ble første stopp siden Fagernes. Ikke for å fylle drivstoff, men for å planlegge lading av sjåfør. Det begynner å bli kveld, dagen har vært lang og jeg bestiller like gjerne et hotellrom.

Det er flere år siden sist jeg har vært i selve Sogndal, og anledningen er perfekt.

Ferga over fjorden, mellom Fodnes og Mannheller, går som timetabellen lover, slik vestlandsfergene gjerne gjør.

Jeg står fremme ved fergelemmen og kjenner fjordluften stryke over kinnene. Cabriolet-tur til tross, det har ikke vært mye vindblafring i ansiktet på turen – MX-5 er heldigvis konstruert av folk som vet hvordan en cabriolet skal oppføre seg.

(Med mindre vi snakker om RF-utgaven av MX-5, men det er en helt annen historie).

I det jeg runder «hjørnet» ved Kjørnes ser jeg lysene fra Sogndal over fjorden. Jeg ruller rolig inn i et døsig saftbygdsentrum, og parkerer utenfor hotellet. God natt.

Hvilken vei tar vi i dag?

Dette er egentlig perfekt. Det er fredag, og jeg har et digitalt morgenmøte. Pulten på hotellrommet er ikke stor, men med tanke på hvilken bil jeg kjører om dagen bør jeg ikke klage på kompakte arbeidsverktøy.

Jeg klør etter å bli ferdig. Jeg ser ikke bilen fra hotellrommet, og det er kanskje like greit. Abstinensene melder seg tydelige nok likevel.

Heller ikke nå vet jeg nøyaktig hvor ferden skal gå, annet enn at jeg har bestemt meg for å ende opp i Molde i løpet av kvelden.

Møtet er over i 11-draget, og jeg tar et blikk på kartet.

Vil jeg kjøre «indre vei», forbi Galdhøpiggen og over til Lom før jeg tar vestover til Geiranger igjen? Eller kanskje «ytre vei» gjennom Nordfjordeid, Volda og Spjelkavik?

Eller finnes det en gylden middelvei, som det så ofte gjør? Selvsagt finnes det.

Lar humla suse

Jeg farter raskt gjennom Skei og til Byrkjelo. Her sikres tur-godt hos Bakar Jon, før ferden fortsetter opp fjellet og over mot Utvik.

Ned mot fjorden er det igjen en vakker trasé med hårnålssvinger, som kun forpurres av en bobil som åpenbart rattes av noen som aldri har sett hverken fjord eller fjell før. Basert på det lille blikket jeg fikk av de to godt voksne i forsetene noen minutter senere skulle hver sekund åpenbart foreviges på alt som fantes av minnebrikker, i alle kameraformater vi kjenner til.

Jeg lar meg ikke stresse, tar en bit av en saftig kanelsnurr og lar humla suse.

Vet du hvilket tettsted som ligger noen kilometer innover fjorden etter Utvik? Ingen premier for å gjette Innvik.

Dessverre ligger ingen Mellomvik halvveis på veien (det finnes nok av Mellomvika andre steder i landet, si), men jeg lar meg nå en gang fascinere av pragmatismen som ofte styrer navnevalg på steder.

Innvik > Garda

Innerst i Innvik-fjorden ligger Loen.

En intens lykkefølelse brer seg i kroppen, og jeg klarer ikke holde igjen for et bredt smil – og kanskje slapp det ut et lite «hah!» også.

Høsten har fått fotfeste i de indre sognefjorder, og et vindpust noen hundretalls guloransje løvblad over veien rett foran snuten på min Mazda MX-5 og meg.

Jeg forventer nesten at halvparten havner oppi kupeen, men de bare blafrer videre bak meg, før jeg ser de i bakspeilet, dansende i virvelstrømmen etter bilen.

Hele øyeblikket er så vakkert, som en scene tatt fra en film innspilt langs en vakker innsjø i Italia.

Men dette er altså en fjord i Norge. Og det er slett ikke noe dårligere enn hverken Como, Garda eller d’Iseco.

Jeg skjønner kanskje ikke helt hvorfor jeg er akkurat her, akkurat nå, men jeg skjønner raskt at dette er øyeblikk jeg må søke oftere.

Jukseveien

Fra Loen er veien kort til Stryn, og her svinger jeg til høyre for å ta fatt på et nytt høydepunkt: Strynefjell. Jeg har festet mitt retningsblikk mot Geiranger.

Kan du gjette hva tettstedet noen kilometer opp fra Stryn heter? Ingen premier denne gang heller. Oppstryn kommer, Oppstryn går, og Oppstrynvatnet passeres med en nærhet som gjør at jeg nesten kan strekke armen ut over dørkarmen og bli våt på fingertuppene.

Et nytt hårnålsparti påbegynnes ved Videseter, før jeg tar «jukseveien» gjennom tunellen i stedet for Gamle Strynefjellsvegen.

Fjellet er nakent og åpent, og himmelen er aldri så stor som den er i en cabriolet. Turen har i praksis vært toppløs hele veien fra Oslo, med unntak av lengre tunellstrekninger. Heldigvis kan taket kastes på i fart – det gjøres manuelt på cirka fire sekunder, uten at man trenger ta øya av veien.

Jeg freser forbi Dalsnibba og priser meg lykkelig over at det er såpass sent på året. Veiene har jeg hatt nesten for meg selv, men ved Flydalsjuvet begynner det å bli litt trafikk. Skulle bare mangle, tenker jeg, og tar en liten rast ved en av landets mest spektakulære utsiktspunkter.

«Norges-bil»

Hva er egentlig en «Norges-bil»?

Geiranger byr på soft-is (mot en anselig mengde riksdaler, naturligvis), og deretter enda et hårnålsparti. Å, som jeg elsker hårnåler. I hvert fall i asfaltform.

Opp mot Ørnesvingen – enda et utrolig utsiktspunkt – passeres en spansk bobil og tre sunnmørske sauer. Hvem som hadde det minst travelt denne fredagen er ikke godt å si. Tett konkurranse.

Girspaken får kjørt seg opp og ned alle disse svingete partiene, men det er akkurat slike steder en MX-5 kommer til sin rett.

Den er best når farten ikke trenger være høy. Det er egentlig den perfekte bil å nyte noen av Norges fineste veier i. Dette er en «Norges-bil» like godt som noe annet – kanskje best av alle.

På ferga over Tafjorden tar jeg liten plass, på bensinstasjonen trenger jeg lite drivstoff, i trange bygater manøvrerer jeg selvsikkert med blikket mot de bulende forskjermene som plasseringsreferanse i trafikken.

Ja, som kosebil er det knapt mulig å få det bedre enn dette.

Vakker transportetappe

Jeg begynner å nærme meg kjente farvann. Det er bare et par måneder siden sist jeg var i Trollstigen, men den er ikke mindre vill av den grunn.

Herfra og inn er det mer som en transportetappe å regne, men det står likevel ikke på kulissene langs Rv 64. Fjellet Kirketaket, den slyngede veien langs fjordarmene og Bolsøybrua som kurver rolig mot syd der den spenner seg over mellom fastland og øy.

En underfjordisk tunell tar seg av siste biten inn mot siste markør på ruta: Molde.

Det er godt utpå kvelden. En ny lang dag, men også en ny dag som aldri har brydd seg om tid.

Turen har vært målet – og 30 sekunder etter at taket er lagt på og motoren avskrudd klarer jeg bare tenke en ting:

Hvor skal jeg kjøre i morgen?

1 av 30

Tekniske data: