Test: Ford Focus RS

Tekst og foto Vegar Bjørge

Vrooooooooom – pang, Vrooooooooom – pang – pang, Vroooooooom – pang, Vroooooooooooooom – pjuuf……. og dermed var de fire første girene brukt opp, og farta mer enn høy nok. Og dette kunne vært alt Focus RS handler om, og likevel kunne det ha vært mer enn nok. Jeg sitter og ler hver gang jeg drar den mot rødmarkeringa og girer. Murringa er rå. Smellet er kult. Fords morsomste bil, helt uten tvil. En test skrevet på 5 linjer, ja det er egentlig det jeg burde gjort…. men det er ikke slutt her.

Det handler mye om motor, kraft og befriende mye støy. Med skogen full av elgjegere, prøver jeg å konkurrere med elgen om oppmerksomheten i de dype skoger i Eidskog. Til jegernes store frustrasjon er det ikke bare børseskudd som høres over de høstfarga trærne. Heldigvis er Forden farget blå, ellers kunne den også blitt skutt etter. Elgen står nok et sted lengre enn langt inne blant furu og gran og snøfter. Den skal ikke fram fra gjemmestedet før den blå fare er borte. Jegerne har en tøff uke foran seg.

Men det første som overrasker meg med Focus RS er at den er så lett å kjøre forsiktig med. Den fungerer som hverdagsbil på de aller fleste områder. Komforten er ikke like bra som i standardutgaven, men den er ikke helt bort i natta heller. Sittekomforten er bra i faste stoler som nærmer seg bøttefasong. Girkasse og styring fungerer også perfekt ved daglig kjøring, men det er bygget for tøffere tak.

Selvfølgelig ble det lite forsiktig kjøring, og jeg sitter fortsatt med følelsen av å hatt en beskyttende engel over meg denne uken. Kanskje førerkortet mitt blir inndratt om ikke så lenge, for det er ikke så lett å vite hvor alle trafikkameraer er satt opp. Enda verre er det med viltkameraer, men de har vel ikke noen radarfunksjon innebygd?

Focus RS har et fantastisk understell, og selv om RS kan til forveksling være noe lik en vanlig Focus Titanium, så er det store forskjeller, i hvert fall utvendig og under skalet. Bilen bygger på det råeste Ford har i sine hyller, og den skal tåle mye juling både på vanlig vei og på grus. Morsomst er det når man lar den gå sidelengs mellom gran og furu så grusspruten står til værs. Med bilen i driftmodus, får det meste av krafta leke seg på bakhjulene, og det blir kult på 80-talls vis, uten at det blir særlig farlig. Farlig blir det heller ikke når man lar alle fire hjulene leke seg med kreftene, og på et fantastisk vis kan man fortsatt kjøre i sladd, men nå i et høyere tempo. Kontrollert, morsomt og brutalt. Det er følelsene jeg sitter igjen med. RSen lar deg sladde kontrollert i svingene, og selvfølgelig er slikt morsomt, og når du med ekstra kraft, drar den ut av sladden og inn i neste sving, er det hysterisk. Tempoet er ikke noe vits i og prate om, men flere enn en medtrafikkant ble skremt opp i nærmeste furu.

Öhlinsdemperne gjør en fortreffelig jobb, og i Sportmodus på asfalten har rallybilen plutselig blitt en racerbil. Den ligger bedre enn mange sportsbiler inntil det faste og sorte dekket, og tempoet kan holdes i særs skarpe svinger. Når farten er for stor, kan man regulere den med fantastiske bremser. Brembo leverer bremser av høy kvalitet, og det er ikke noe problem med aktiv kjøring en hel dag. Jeg lar meg imponere av hvor enkelt det er å pushe på med akkurat riktig bremseeffekt, mens man rett etterpå kjører klampen i bunn, for å få opp tempoet fram til neste sving. En morsom øvelse er å kjøre et svingete parti uten å røre bremsepeddalen, men likevel holde et godt tempo. Da får man inntrykk av balansen i bilen, og hvordan girkassa også kan være med på å holde farten nede i de mest svingete partiene. Herlig!

Forklaringen på at Focus RS er så lettkjørt, og likevel helt brutal, er en dobbel clutch, som styrer elektronisk kreftene mellom de 4 hjulene etter førerens ønske. Når bilen settes i driftmode, får man mye av kreftene til bakhjulene, og ved vanlig kjøring er også bakhjulene med på fremdriften. Dette gir fine kjøreegenskaper, både på grus, asfalt og bane.

Motoren er den 2,3 liters EcoBoost fireren som også sitter i Ford Mustang. Den er spesialtunet for Focus RS og gir 350 hk / 440 nm (470 nm overboost), som er bra med effekt i en slik bil. Man har god respons i hele registeret helt opp til 6800 omdreininger, og det er her oppe man liker å befinne seg. Låta er nemlig legendarisk. Trekkraften ved lavt turtall er også imponerende. Sprinten til 100 oppnås på 4,7 sekunder med perfekt girskifte, og toppfarten er 266 km/t.

Focus RS er den absolutt råeste bilen jeg har kjørt på vanlig vei, og på grusvei. Som regel synes jeg det er på grensen til misshandel å kjøre på veier med grusdekke, men Focus RS tigger om det. Den er bygget for å tåle alt, også grusveier. Og det er noe med hele bilen som inngir respekt uansett underlag. Den kan kjøre om kapp med verstings rallybiler (det føles slik), den tar hvilken som helst sportsbil på landeveien og på banen, i tillegg kan den være med i drifte lek sammen med de tøffe gutta. Respekt!

Er det da noe negativt med Focus RS? Interiøret er likt Focus, og man merker at her har tida stått stille en stund. Det meste er brukervennlig, men moderne er det ikke. Neste år kommer en ny Focus, med mer moderne interiør. Kanskje også 5-dørs karosseriet er litt kjedelig, og at RS hadde fortjent mer sporty 3-dørs karosseri? For familiefaren Bjørge er 5-dørs perfekt. Eller…….