Av David K Andersen
Jeg måtte kjempe litt for denne – Fiat Uno på toppen av adventskalenderen – på selveste julaften. Alle kalendere det står respekt av, har jo noe spesielt bak nettopp denne luken. Ikke alle på Bil og Motorbloggen-redaksjonen er nødvendigvis enige i at Fiat Uno fortjener den plassen.
Men som den eneste småbil-eksperten her, fikk jeg viljen min. På tross av at tittelen er selverklært og dermed meningsløs. Ja, og så sa Vegar at det egentlig ikke spilte noen rolle, det er jo ingen som leser Bil og Motorbloggen på julaften uansett.
Så, Fiat Uno it is – min favorittbil.
Nettopp det, er det ingen som skjønner. En rar og kanskje litt morsom småbil fra 80-tallet, men favorittbil…?
Vel, det er tre grunner til det. Den ene at Fiat Uno var min første bil – sånt betyr noe for bilfolk. Den andre er at Uno faktisk er en nokså genial og dessuten morsom småbil. Og for det tredje er det naturligvis morsomt for meg at ingen egentlig skjønner hvorfor jeg er så opphengt i nettopp den bilen.
En mørkeblå metallic Uno 70S ble kjøpt ny til min mor i 1986. Det var en ganske fin bil da, tror jeg da – er jo ikke akkurat objektiv.
I 1994 fikk jeg førerkort og da tok jeg etterhvert over Unoen. Ja, og en 77 beige Dodge Aspen stasjonsvogn med treimitasjon på siden. Bredden i bilparken de første årene bak rattet var i alle fall rimelig god.
 |
| Så glad blir man av Fiat Uno |
I ett av mine svakeste øyeblikk noen gang, vraket jeg den bilen, antakelig i 2000 eller noe sånt. Helt meningsløst, det var bare småfeil som forhindret videre hold av den flotte klassikeren. Heldigvis fant jeg igjen en helt lik bil, dog rød, noen år senere. Den har jeg fortsatt.
Fiat Uno er først og fremst en bil du blir glad av. Litt fordi den er ganske bra, men ofte fordi du bare er positivt overrasket over at den faktisk fungerer. Det er litt hat – elsk.
De gode tingene går eksempelvis på plass. I denne bilen kan du fint kjøre fire voksne personer. Om du finner tre til som vil sitte på da. Det er kanskje ikke så lett.
Motoren på 1,3 liter med to-portet forgasser er dessuten temmelig sprek. 0-100 på 11,9 sekunder er holdbart fortsatt i dag. Den liker turtall, så skal du gjøre en forbikjøring i 80-90, må du inn med tredjegir. Å finne det giret når du ligger i femte derimot, krever trening. Giroverføringen er forferdelig upresis, men når du får det til, betales du med prestasjonsbasert godfølelse. Og har du den først i tredjegir, gjør den 120.
 |
| Makan til flott bil |
Komfort og stabilitet er et annet plusspunkt. På tross av dekk i dimensjonen 145/70-13, er den like stabil oppe i fart som en stor Audi. Du tror jeg overdriver, men dengang ei. Selv i toppfart (160 km/t) kan du lene deg tilbake med en finger på rattet og nyte musikken fra kassettspilleren.
Topphastigheten nås forresten på fjerdegir og ikke i femte. I toppgiret orker den ikke. Med mindre du finner en veldig lang nedoverbakke – da kan du bruke femtegir, og 70Sen vil gjøre 185. Minst.
I motvind gjør den forresten bare 140.
Kjøreegenskapene er trygge, med understyring og uten overraskelser fra rumpa ved gassoppslipp slik konkurrenten Peugeot 205 byr på. Skal du ha ut baken på en Uno, må du satse ordentlig i form av god fart og scandinavian flick. Å dra i brekket er helt meningsløst – jeg har aldri kjørt en Uno med parkeringsbrems verdt navnet – du kan dra til du ser stjerner uten å oppleve annen virkning enn en kort låsing av indre bakhjul i sving. På isen.
Kjøregleden kommer i form av tradisjonell italiensk villighet til grisekjøring. Bilen gir deg signaler om at den liker å bli presset til grensen. Da spiller det ikke så stor rolle at den krenger grenseløst i svingene eller at du må ta deg veldig god tid til å gire. Det er knakende morsomt likevel.
Vinteregenskapene er det så som så med, men jeg velger å se positivt på at den i det hele tatt fungerer om vinteren. Tipper det er mer flaks enn noen form for planlagt greie fra italienernes side.
Et eller annet med vektfordelingen, gjør i alle fall at fremkommeligheten er helt urolig i snø. Og med manuell choke og litt pumping på gassen starter den i all slags vær. Når det er kaldt, må du imidlertid putte en papp-plate bak grillen – hvis ikke får den aldri god nok temperatur til å holde det varmt inne.
Og så har den singel-pusser – altså én stk vinduspusser montert på midten. En konsekvens av det er at øvre høyre hjørne på frontruta ikke pusses og dermed gror helt igjen om vinteren. Aller verst er spyleren. Oppe i fart klarer ikke den å kaste spylevæsken opp på selve ruta, så den havner istedet helt nederst. Om du ikke måtte bøye deg ned for å se ut på grunn av det øvre høyre hjørnet før, må du i alle fall nå bøye deg helt ned til dashen for å kunne se ut gjennom den lille halvmånen nederst i midten hvor spylevæsken har nådd frem.
Bare ikke bruk for mye av den. Å fylle spylevæske på en Fiat Uno er ikke en oppgave du gleder deg til. Spylevæsketanken er nemlig en plastpose som henger på torpedoveggen. Fordi torpedoveggen går i en liten bue ut og plastposens øvre del henger over den buen, presses posen sammen der. Og så fryser den seg beinhard. Resultatet er at det er komplett umulig å fylle den med spylevæske. Vi snakker fort en halvtime med lirking for å få i en liter.
Men det er detaljer – Fiat Uno er en supersmart og kjempetrivelig bil du er nødt til å bli glad i. I alle fall om du kan se gjennom fingrene med en ting eller to. Treffer på en person som har eid en Uno en gang, garanterer jeg deg at han eller hun kommer til å si at de likte den bilen veldig godt.
Bilen fortjener lett en plass blant de beste småbilene noen gang. Selv uten min store forkjærlighet.
Det var legendariske Italdesign (Giorgetto Giugiaro) som sto for designet og da bilen ble vist første gang i 1983, var den banebrytende. Giugiaro hadde tegnet og konstruert sin fremtidsversjon Lancia Megagamma i 1978 (les om den konseptbilen her). Det var verdens første flerbruksbil, flere år før Renault og Chrysler.
At den konseptbilen ikke endte opp som en ren flerbruksbil hindret riktignok italienerne i å kunne påberope seg å være opphavet til MPVen slik vi kjenner den i dag, men samtidig brukte Giugiaro både filosofien om en mer høyreist bil, samt designtemaet, når han tegnet Uno.
Uno var den første småbilen som bygde i høyden for å oppnå bedre plassutnyttelse. Frem til dette hadde biler stadig blitt lavere, men fordi Fiat klarte å løse utfordringen med luftmotstand tross høyde, ble Uno en foregangsfigur for småbiler, og er det på mange måter fortsatt i dag. Filosofien er enkel: Bygger du en høyere bil, vil folk kunne sitter mer oppreist i den, og mer plass vil således frigjøres.
Uno kom fra starten av med 0,9, 1,1 og 1,3-liters motorer. I 85 erstattet Fiat 0,9-literen med 1-liters FIRE-motoren. Det var verdens første motor laget av roboter på produksjonslinjen.
Samme år kom også legendariske Uno Turbo i.e. Den hadde 1,3-liters motor med IHI-turbo og 105 hestekrefter. Med 845 kg egenvekt og nesten samme turbofordrøyning som en Saab 99 Turbo, ble modellen raskt beryktet. Dette var crazy greier på midten av 80-tallet.
I 1989 fikk Uno et stort facelift. Utseendet ble snillere, dashbordet mistet de spesielle bryter-satelittene på hver side av instrumentene, motorene ble nye og fikk innsprøytning, og giroverføringen ble betydelig forbedret. Rent objektivt var den nye modellen ganske mye bedre enn den gamle, men jeg synes den mistet mye av sjarmen med faceliftet. Den ble mer som andre småbiler. Det var ikke lenger så nøye å pine motoren på høyt turtall for å få den til å gå, utseendet ble for intetsigende og kjøreopplevelsen mer isolert.
Fiat Uno ble en av verdens mest produserte biler. Over 8,8 millioner eksemplarer lagde de. Den ble produsert i Italia fra 1983 til 95. I Brasil fortsatte produksjonen helt til 2013(!).
 |
| Merk bryter-satelittene på hver side av instrumentene. Sparco-rattet er der av en enkel grunn: Som i alle eldre italienske biler, er den originale rattplasseringen er aaaaltfor langt unna. Ettermontert motorsport-ratt løser problemet. |
 |
| Fiorino – den absolutt glimrende varebilutgaven av Uno. |
 |
| Tidenes beste Årets Bil-vinner? |
