Test: Lexus IS 300h F-Sport facelift

Denne bilen trykker på alle de rette knappene hos oss på Bil og Motorbloggen. Vi skal prøve å forklare hvorfor.

Tekst og foto: David K Andersen

Det begynte i januar i år. Kollega Vegar hadde vært i Italia på lanseringen av oppdaterte IS og kom hjem med stjerner i øynene. Selv har jeg siden introduksjonen av denne generasjonen i 2013 hatt en god del mil bak rattet, og liker den godt. Men at den faceliftede nyheten skulle være så innmari bra at det var nødvendig å kalle den favoritt, best, og sånne ting, det tenkte jeg kanskje var litt i overkant.

Konkurransen i klassen er jo steintøff. 3-serie, C-klasse, A4, Giulia og XE. Du kjører ikke over de gutta der sånn uten videre.

Det var på tide å finne ut av ting. Jeg booket testbil.

Og for å ta det med en gang. IS 300h er ikke best på alt. Den trinnløse automaten har blitt bedre, men når du presser bilen hardt er den ikke like bra som konkurrentene. En ting er turtallets sterke frie vilje – du har ikke helt kontroll på den. En annen ting er gassresponsen. Når du kjører aktivt på svingete veier og skal gå på gassen, tar det for lang tid før ting skjer. Du er altså ikke helt «connected». Automaten er for ordens skyld glimrende i normal kjøring.

Den er heller ikke best på bakseteplass, og om du kaster nok penger etter eksempelvis de tre tyskerne, får du mer skinn i dashen og kanskje noe mer utstyr.

Men det er ikke nok til å hindre at følelsene for denne luksuriøse japaneren blomstrer. Ikke bare fra Vegar, men også fra meg.

Årsak 1: Alt er med
En av greiene er prisen sett opp mot utstyr. En F-Sport som dette koster rett over 600 000 kroner, ferdig utstyrt. Da har du alt du kan få. Det er rimelig, men ikke mitt poeng i denne sammenhengen. For hos konkurrentene velger du utstyr fra en enorm liste. Siden alt er kostbart, velger du mest sannsynlig bort en del ting.

For eksempel elektrisk justering av forsetene og elektrisk justerbart ratt. Det er jo ikke så nøye, er det? Nei, det er ikke det. Men når du skal ut av Lexusen, går rattet automatisk opp samtidig som setet flytter seg bakover. Og setene er naturligvis ventilerte. For ikke å snakke om lydanlegget fra Mark Levinson, som for øvrig leverer musikkopplevelse Harman/Kardon, Bose, Bowers & Wilkins, Bang & Olufsen og alle de andre, sliter med å komme i nærheten av i denne bilklassen.

Ikke noe av dette trenger du, så når du skal krysse av på utstyrslisten hos konkurrentene, blir det gjerne til at du velger det bort. Du synes ikke det er verdt påslaget på 50, 100, eller kanskje 200 000 kroner. Og du har kanskje rett i det.

Mer her er det, alt sammen. Inkludert i prisen. Opplevelsen av å kjøre noe spesielt, noe ut over det vanlige, en ekte luksusbil, er mer påtagelig. Du føler deg spesiell.

Årsak 2: Interiøret
Jeg sitter perfekt i IS 300h. Optimal sittestilling har alle i klassen, så det skulle bare mangle om ikke også Lexusen hadde det. Men like gode seter, det har ikke alle. Mens enkelte krever maks 32 i bukselinningen for at du skal passe mellom sidestøttene i seteputen, kan du her være minst to hakk bredere og likevel slippe å sitte oppå dem. Jeg liker også at de ikke er fullt så harde som i enkelte andre. Ventilasjon er suverent om sommeren.

Designet innvendig er et annet punkt som faller i smak. Det er en krysning av superbilen LFA, japansk konsept-bil og high-end hjemmestereo. Ikke alle liker det, jeg er klar over det. Selv synes jeg det er knall.

At du har betydelig mer cockpit-følelse enn i en BMW 3-serie er også noe jeg liker svært godt. Du føler deg omringet men ikke innestengt. Alle hvilepunkter for ben og armer er optimale, og materialene du er i kontakt med føles påkostede og komfortable. Girvelgeren er så perfekt plassert at jeg skulle ønske den hadde manuell, så jeg kunne brukt den mer.

Det er plassert ut en rekke knapper og hjul rundt om på dashbordet, men det gjør ikke noe. Jeg har ingen problemer med å finne frem. Enkelte småting, som for eksempel styringen av cruisekontrollen, er identisk med Toyota. Jeg synes ikke det drar ned nok til at det har noe å si for helheten.

Infotainmentsystemet var i utgående modell det svakeste punktet. Gammeldags oppløsning og rotete oppsett. Nå har skjermen vokst til 10,3 tommer og fremstår mye bedre. Ikke like stilig å se på som enkelte andre, men den fungerer meget bra. Styringen skjer via en slags pad du skyver rundt på, og idet du forstår at den er konsekvent i forhold til plassering (dytter du den øverst til venstre, er også musepekeren øverst til venstre på skjermen), er den et svært godt styringsverktøy som tar lite oppmerksomhet fra trafikken. Jeg liker det.

Minuset innvendig for meg, er at om du sammenligner med en toppspekket versjon av for eksempel BMW 3-serie, som jeg tilfeldigvis kjørte samtidig som ISen, har BMWen betydelig flere skinntrukne flater og er generelt et lite hakk bedre på opplevd kvalitet.

Årsak 3: Komforten
I løpet av de siste 20 årene har bilindustrien klart å lure de fleste av oss til å tro at bare fjæringen er hard nok, og bilen ikke krenger i svingene, så er den sportslig. Og alle vil jo ha en sportslig bil. Dermed humper vi rundt med 20-toms felger og kan nesten kjenne om vi kjører på asfalt fra Franzefoss eller Feiring bruk. I realiteten er ikke bilen sportslig, og komforten lider.

I denne Lexusen er det annerledes. Den har hverken luftfjæring, aktive stabstag eller andre fancy greier. Likevel er fjæringskomforten utsøkt. Flyten langs landeveien er fantastisk, ujevnheter og humper fanges opp og elimineres på imponerende vis av hjulopphenget.

Støynivået er lavt, dekkstøy er uvanlig godt dempet. Sammen med det andre; seter, stereoanlegg og sånt, og det faktum at bilen er superlettkjørt, scores det skyhøyt på totalkomfort.

Ekstra pluss for at IS 300h passer fint i byen også. Hybridsystemet holder forbruk nede og dieselsinte politikere borte. Svingradiusen er uvanlig liten, og det er enkelt å plassere bilen i trange gater. Jeg forventet ikke at den på noen måte skulle være vanskelig å kjøre i byen med, men heller ikke at den skulle føles så riktig og lettkjørt i trange bygater.

De som sitter i baksetet har det imidlertid ikke fullt så bra. Det vil, så lenge de får plass, sitter de fint. Men det kan fort bli tight om både fører og baksetepassasjerer er lange. Bagasjerommet tar 450 liter. Til sammenligning tar 3-serie sedan 480, men bare 370 om du skal ha hybrid.

På kjøreglede, om du med det mener moro på svingete veier, henger Lexusen litt etter. Det er litt på grunn av drivlinjen, men også fordi enkelte konkurrenter kjører så utrolig bra. 3-serie XE og ikke minst Giulia er noe av det skarpeste som finnes på denne siden av rene sportsbiler.

I IS300h er styringen direkte og presis, men samtidig vektet på en måte som ikke gir spesielt mye veifølelse. Men det, og gassresponsen, er egentlig de eneste minuspunktene. For balansen føles perfekt, chassiset takler alle typer svinger og underlag, og den kjennes generelt som en livlig bakhjulstrekker som liker godt å bli presset. Du kan med andre ord ha en fin opplevelse på favorittveien.

Den hybride drivlinjen gjør ikke så mye ut av seg. Du tenker egentlig ikke så mye på den når du kjører, det bare fungerer. Et hjul ved girspaken lar deg velge mellom eco, normal, sport og sport+. Sport gir best gasspedalfølelse i normal kjøring. I sportslig kjøring lønner det seg å bruke sport pluss samtidig som den settes i manuell. Da er gassresponsen best.

Stort pluss for lavt forbruk. Oppgitte 0,42 pr mil kommer du nok ikke ned i med mindre du kjører veldig forsiktig, men jeg lå på 0,57. Det er meget bra, og tyder dessuten på at forbedringene Lexus har gjort i forbindelse med faceliften har gitt resultater også på forbruk.

Konklusjon
IS 300h handler om å føle seg bra. I tillegg til å vise andre at du har ting på stell, er den viktigste oppgaven til premiubil å få deg til å føle deg spesiell når du sitter bak rattet. Det handler ikke bare om at det du ser og tar på føles påkostet, men også at kjøreopplevelsen er raffinert. Høy komfort, balanserte kjøreegenskaper, riktig vekting av alle bilens elementer. Jeg forstår at Lexusen kanskje ikke tiltaler alle, den har enkelte svakheter. For begge oss på Bil og Motorbloggen har den imidlertid blitt en favoritt, og det er uvanlig. Kollega Vegar og jeg er nemlig sjelden helt enige om hva vi mener om en bilmodell. Det er vi her.

Data