Test: Honda CR-V 1.6 i-DTEC – Romslig og smart uten å være kjedelig

Av David K Andersen

Honda CR-V er en ung klassiker. Da første versjonen kom i 1995 skapte den sammen med Toyota RAV4 en ny bilklasse som bare snaut 20 år senere nesten dominerer hele bilsalget. Alle vil ha SUV, og nå har Honda montert sin nye 1,6-liters dieselmotor i CR-V. Det gjør den betydelig rimeligere enn tidligere, også fordi den bare har forhjulstrekk. Dette lover godt for det norske folk, men ikke for meg. Ikke er jeg veldig glad i diesel, spesielt ikke små dieselmotorer, og ikke er jeg veldig glad i SUV. Liker jeg denne bilen, må jeg vurdere livssynet. Unnskyld, bilsynet. Altså er settingen for testen klar.

Honda CR-V i nåværende form kom i 2012. Dette er fjerde generasjon, og selv om den nå har et par år på baken, er den fortsatt aktuell i forbindelse med introduksjonen av den nye 1,6-liters dieselen. Honda er kjent for motorene sine enten de sitter i en snøfreser, motorsykkel eller personbil. På dieselfronten har de imidlertid vært ganske trege i avtrekkeren. Antakelig fordi USA er hovedmarkedet, og der selges ikke Honda med diesel. Til sitt forsvar skal Honda ha at da de først kom med dieselmotor, var det en skikkelig bra en. Problemet var at de kom bare med den ene 2,2-liters motoren (CR-V fikk denne motoren i 2005), og så ble det stille. I mellomtiden eksploderte salget av 1,6-liters dieseler. Eller det vil si, eksplodere er kanskje ikke det rette ordet for disse temmelig trøtte maskinene. Jeg har en bestemt mening om dieseler i 1600-format, det kan du lese om her. Uansett: Honda har i flere år stått uten en liten dieselmotor, og har derfor stilt svakere i kampen om kjøperne på grunn av høy pris. Heldigvis tok de skikkelig i da de først kom med en slik motor, den har 120hk og hele 300nm. Det er rekord i 1,6-klassen, og jeg er spent på om det merkes i praksis.

Designmessig heller CR-V mer mot personbil enn SUV. I stedet for å prøve å se mest mulig offroad-aktig ut, beholder Hondaen SUVens høyde og form, men dropper ut-i-skogen-looken. Smart. I praksis betyr det at du beholder SUVens fordel med høy og oversiktlig sittestilling i kombinasjon med enkel ut- og innstigning og god bakkeklaring, samtidig som du beholder mest mulig av stasjonsvognens ofte fordelaktige plassforhold. Jeg tenker at denne bilen er midt mellom stasjonsvogn og SUV. Ser den bra ut? Tja. Det er det nok delte meninger om. Jeg liker den fordi den har sitt eget design og skiller seg ut både i detaljer og stil. Samtidig er nok ikke dette bilen som får jaktlaget til å måpe da du svinger inn på post. Moderne og særpreg er ord som slår meg.

Her kan du avholde swing-kurs eller folkemøte

Før vi kjører må vi sjekke ut inventaret. Og det er enormt. Hvis du er vant til en noen år gammel RAV4 eller kanskje en Skoda Yeti, vil du ikke tro hvor god plass det er i denne bilen. Du kan ha vors foran, fest i baksetet og nach i bagasjen. Tabellen i bunnen sier sitt om bagasjevolum mot konkurrentene. Holder ikke de nesten 600-litrene med bagasjeplass, drar du bare i en spak i bagasjerommet, eller en stropp ved baksetet, og vips legger først seteputen seg forover, etterfulgt av seteryggen som legger seg ned. Best funksjon uansett bilklasse. I baksetet kan også voksne sitte godt, og det er ikke selvsagt i klassen. En smart ting er at bakdørene kan åpnes i 90-graders vinkel. Det gjør det betydelig lettere å få inn barnestol med tilhørende barn. Hvis du skal ha en rimelig familie-SUV, må jeg bare gratulere, du har funnet din nye bil. Ring til Honda og bestill.

90-graders åpningsvinkel på døren.

Men nok om plass og fornuft, jeg vil kjøre. Første post på programmet er å finne en sittestilling jeg trives med. Som vanlig vil jo jeg sitte lavt, så jeg senker setet så langt det går, og drar med rattet etter. Første punkt fungerer bra, setet kan senkes ganske lavt, så jeg føler at jeg sitter i bilen og ikke på den. Andre punkt fungerer mindre bra. Jeg kan ikke dra rattet langt nok til meg. Det gjør at jeg må ta setet litt lenger forover enn jeg ønsker, hvilket igjen gjør at benvinkelen ikke blir optimal. Problemet løser seg av seg selv om jeg jekker setet litt opp igjen, men jeg vil ha det slik jeg vil ha det, så da får det gå. Heldigvis har Honda montert en liten pute jeg kan lene høyre kne mot på midtkonsollen. En del mil senere finner jeg ut at sittekomforten er grei og setene gode, med unntak av sidestøttene under lårene som på en eller annen måte irriterer litt.

Interiøret er fint og veldig «Honda». Det betyr for det første at alt er solid. Her kommer ikke saker og ting til å gå i stykker eller begynne å skrangle etter noen år. For det andre har Honda sin egen måte å gjøre interiøret litt «upmarket» på. Det som ikke har myke plastoverflater er i stedet for å være dekket av hardplast, laget i et eller annet som får det til å føles litt gummi-aktig ut. Dette er gjennomført hele veien, og selv om det ikke gir noen spesiell Premium-følelse, hever det interiøret litt over «det vanlige» og bidrar til det solide inntrykket. Ellers er hendler, knapper og spaker omtrent som vanlig å bruke med unntak av noen detaljer som for eksempel hjulene man justerer temperaturen med. De har samme motstand som volumhjulet på en high-end hjemmestereo. Faktisk tror jeg det er de mest imponerende justeringshjulene jeg har vridd på i noen bil. Det er ikke nok til å heve interiøret over alt annet, men Honda ligger et hakk foran en del av konkurrentene da det gjelder interiørkvalitet.

Ergonomi og brukervennlighet er både positivt og negativt. Jeg liker de lagvise instrumentene. De er klare og tydelige, og har en utradisjonell layout uten at det blir for mye og virker som det er gjort bare for å være annerledes. Midt i speedometeret er det en infoskjerm, ellers er alle klokker analoge, og de er et eksempel til etterfølgelse. Honda er flinke til å lage annerledes dashbord uten at de er tacky, det er ikke en lett balansegang. Alle funksjoner du bruker i vanlig kjøring fungerer som de skal. Litt mer knotete blir det imidlertid med infotainmentsystemet. Dette er en Lifestylemodell, som betyr nest høyeste utstyrsnivå, og der mangler den store skjermen med blant annet navigasjon som Executive har (fås ikke med denne motoren). Likevel blir det litt rot i knappebruken før man kommer inn i det. I stedet for å ha en skjerm med touch-funksjon, eller ratt og knapper i midtkonsollen eller på rattet som kan brukes til mer enn en ting, har CR-V en egen knapp til hver funksjon. Iallfall nesten. Tanken er god, og da du kommer inn i det er det ikke noe problem, men jeg foretrekker andre løsninger fremfor dette. Inforskjermen i midten, som også viser ryggekamera, er liten, hvilket igrunn er ok. Samtidig kunne man kanskje brukt noe av plassen all knappene opptar til en større skjerm.

Det er bra med plasser til å legge fra seg ting i dører og andre steder, og i midtkonsollen er det en trippel koppholder. Det jeg savner er et sted å legge fra seg mobilen. Den havner i koppholderen hvor den tidvis danser tango med Pepsi Max-flasken, og hver gang jeg skal ha tak i den er den opp ned eller bak fram. Jeg får heller ikke mobilen til å virke helt optimalt med blåtann. Samtalekvaliteten er ikke helt topp, og jeg får ikke opp låt-titler fra Spotify da jeg spiller musikk. Det er tilfredsstillende, men kanskje fungerer det bedre med noe annet enn Iphone. Stereoanlegget er imidlertid ganske bra. Ikke Bose- eller Harman/Kardon-bra, men likevel bra nok til at du kan guffe på om du vil. Klimaanlegget er enkelt å bruke, men på auto blir det for mye luft ned, så jeg må justere manuelt for å få det slik jeg vil.

På veien
Endelig på tide å kjøre. La oss ta motoren først. Den er bra. Til å være en 1,6-liter er den veldig bra. Jeg ser jo på akselerasjonstallene at bilen fortsatt ikke er rask med sine drøye 11 sekunder til hundre, men til forskjell fra andre motorer av samme type, har du betydelig mer kraft i Honda. Den føles aldri «tynn», ikke da du akselererer over 100 heller. Og dette er jo ingen liten og lett småbil. Hvordan den drar med full last eller henger testet jeg ikke, men med sine 300nm burde den holde brukbart unna også da. For å sammenlikne låner jeg en Peugeot 508 1,6 HDI, og selv om den er litt lettere, er det stor forskjell på draget. Lydnivå og vibrasjoner fra motoren er gjennomsnittlig. På lavt turtall merker man tydelig turbotrykksfordrøyning, men litt oppe på turtall er gassresponsen fin til å være diesel. En annen side av motoren er forbruk, og der er CR-V helt rå. Den uken jeg hadde bilen ble det aldri forsøkt kjørt økonomisk, og det ble en god del mil med aktiv kjøring på svingete veier, men utrolig nok gikk den likevel aldri på mer enn drøyt halvliteren. Det er virkelig bemerkelsesverdig, og jeg tror det er den første bilen jeg har testet som med min relativt harde kjøring likevel holder seg omtrent på produsentens oppgitte forbruk. At det tar litt tid å få varme i bilen ved kaldstart bekrefter motorens effektivitet, du bør bestille CR-Ven din med kjøre- og parkeringsvarmer som også kan fås med styring via en App eller SMS.

Med begrenset negativ fjæringsvei og forhjulsdrift, er ikke CR-V noen offroader. Men du får igjen med gode kjøreegenskaper på vanlig vei.

Jeg har fått med meg at det er delte meninger om chassiset på CR-V. Er den sportslig? Eller mer komfortorientert? Da jeg har testbil, men ikke sitter i bilen å kjører den, pleier jeg å tenke på hvorfor jeg har lyst til å finne nøklene, gå ut og ta en tur. Med noen biler kan jeg ha lyst til å cruise på motorveien med stereoen på full guffe, i andre har jeg lyst til å poppe rundt i bygater. Med CR-V, har jeg lyst til å finne en svingete vei. Det gjør meg både overrasket over meg selv, bilen og hva andre har sagt om den før. Det er noe som bare funker for meg med denne bilen, og det er nok en kombo av flere ting, men jeg føler først og fremst at chassiset har en viss finesse som er morsom å utnytte. Den er rimelig presis, og har grei karosserikontroll. Langt ifra noen sportsbil, men det funker på et vis. Den både understyrer og lener seg litt da det går skikkelig fort, men det har jo aldri vært en hinder for å ha det moro bak rattet. Balansen er bra (sikkert bedre med denne lille motoren), og den føles rimelig lett på tå. Girkassens fine mekaniske følelse drar også opp, og jeg tror jeg aner litt tilbakemeldinger gjennom rattet også. Og appropos styring, hvor jeg ofte klager på både manglende følelse og ikke minst en irriterende falsk motstand innprogrammert i den elektriske servoen. Honda CR-V er presis i rattbevegelsene og aller mest: Ved vanlig kjøring, har rattet perfekt motstand. Jeg slipper å føle at jeg bruker energi på å holde bilen stabil langs landeveien, samtidig som den ikke er falskt lett på rattet. Fjæringskomforten er bra. Du har ikke den flyten du finner i større SUVer, og den føles til tider litt stiv, men samtidig svelger den ujevnheter greit. Lydkomforten er kanskje bilens svakeste punkt, det er litt mer støy enn ønskelig. Ikke slik at du hele tiden tenker over det, men du får en påminnelse da du vil snakke med de som sitter i baksetet og må heve stemmen litt for at de skal føre hva du sier.

Bedre fremkommelighet, spesielt på ubrøytet vei, enn personbiler takket være god bakkeklaring.

Konklusjon:
Jeg har alltid likt Honda. Bilene har noe ved seg. En følelse som gjør dem nettopp til Hondaer og ikke til Toyotaer eller Mitsubishier. Kanskje er jeg påvirket av merkevarenavnet som for meg handler om finlir i mekanikken, avanserte motorer og påkostede hjuloppheng. Jeg synes CR-V lever opp til forventningene. Motoren imponerer, men mest er jeg overrasket over at jeg synes en SUV med forhjulsdrift er morsom å kjøre. For en økonomisk bevisst familie med ønske om å gå fra stasjonsvogn til SUV/crossover men med bekymringer for plassforhold, er bilen en klar vinner. Prisen og forbruket er lavt, driftssikkerheten helt på topp, og så tilbyr den både veldig god plass og uvanlig brukervennlighet. Med litt kjøreglede på toppen av det hele, burde CR-V stå veldig høyt på manges liste.