Av David K Andersen

Å kjøpe og bruke riktige dekk er ofte vanskeligere enn å kjøpe selve bilen. For med bil er det i grunn ganske greit. Kjøper du den billigste småbilen du finner, vet du at du ikke får en formidabel og luksuriøs langtursbil som holder i firehundre tusen kilometer. Kjøper du en Honda, vet du at den sannsynligvis er veldig driftsikker, kjøper du en BMW vet du at den ligger godt på veien, og kjøper du en Ferrari vet du at den går fort. Slik er det ikke alltid med dekk. Noen ganger kan du få et sett med billige Kina-dekk som fungerer overraskende bra. Andre ganger kan du få et sett med dekk fra en velkjent produsent som skuffer. Hvorfor er det slik?

Selv om jeg har hatt anelser som svaret, har jeg lurt på akkurat dette mange ganger. Både på vanlige gatebiler og da det gjelder motorsport-dekk. For noen år siden hadde jeg et sett vinterdekk fra en kjent produsent, og bilen satt så utrolig godt på vinterføre at det nesten var umulig å tro at det gikk an. Selvfølgelig kjøpte jeg de samme dekkene fra den samme produsenten tre år senere, men det settet fungerte bare gjennomsnittlig og imponerte ikke i det hele tatt. I motorsport, hvor dekk på mange måter er alt, har jeg opplevd det samme. Etter å ha testet ulike merker, mønster, mykhet og dimensjoner, finner man endelig det dekket som fungerer best. Noen måneder senere kjøper du noen nye sett med det samme dekket, og plutselig går de samme dekkene som tidligere fungerte perfekt varme. Hva skjer?

Før jul var jeg en tur hos Michelin i Clermont-Ferrand i Frankrike. Der ligger blant annet både utviklingssenteret, testanlegget og motorsportavdelingen til dekkgiganten. Nå er Frankrike i seg selv et flott reisemål med trivelige mennesker og et kjøkken sendt direkte fra himmelen. Og Michelin-anleggene er imponerende, for ikke å snakke om følelsen av å være i sentrum av dekkverdenen. Der det skjer. Der Ogiers Monte Carlo-dekk er i full produksjon, der Porsches nye superbiler utvikles sammen med dekkprodusenten, i det hele tatt der dekk slik vi kjenner dem i dag kommer fra. Det som likevel var noe av det mest interessante for meg, var å lære mer om dekk. Å bli bedre på dekk, er noe man aldri får nok av. Det ligger så mye kunnskap, utvikling, testing og historie i hver eneste gummibit vi ruller rundt på at det er vanskelig å fatte.

Men tilbake til problemstillingen. En av de faktorene jeg alltid har trodd har mye å si for hvor bra et dekk er, er hvor gamle de er. Altså at et nyprodusert dekk er bedre enn et som har ligget på lager et par år. Til min overraskelse viser nettopp det seg å være en myte. Det er flere med på turen, og en av de jeg kommer i kontakt med er Thomas Carlsson fra firmaet Däckproffsen i Sverige. Det høres kanskje ut som en vanlig dekkforhandler, men det er det ikke. Däckproffsen har ikke bare vært agent for Michelin Competition i Norden i en årrekke og har motorsport i blodet, de har et svært nært samarbeid med Michelin. Blant annet er det dette firmaet som pigger alle Michelins vinterrally-dekk, inkludert WRC. Thomas forteller at dekkets alder ikke har så mye å si, men at alt dreier seg om riktig lagring. I praksis betyr det mørk lagring. Det er lyset som gjør dekk harde og etter hvert ubrukelige, og ikke tiden. Det er for så vidt riktig at de blir harde ytterst selv om de ligger mørkt, men dette ytterste laget slites raskt vekk da du tar dekket i bruk, og da har gamle dekk omtrent samme egenskaper som nye dekk. Altså er det også forklaringen på det rareste settet med dekk jeg har kjørt på i mitt liv. For over 20 år siden kjøpte jeg en gang et sett billige dekk fra en bensinstasjon. De dekkene var glatte at jeg kunne kjøre med oppstell på tørr asfalt med en liten Fiat. De var harde som stein. Årsaken? De hadde stått i et dekkstativ i sola utenfor bensinstasjonen i 7-8 år…

Michelins vanvittige testanlegg sjekkes ut av et gjeng skandinaviske bilfolk.

Men alle dårlige dekk er vel ikke dårlige fordi de har stått i sola? Nope. Vi reiser til Michelins testanlegg Ladoux rett utenfor Clermont-Ferrand og snakker med kommunikasjonssjef for forskning og teknologi Dominique Aimon. Forklaringen på hvorfor selv dekk fra kjente produsenter ofte har ujevn kvalitet er enkel. Alt ligger i gummiblandingen. Aimon sammenlikner det å produsere et dekk med matlaging: Selv om du lager den samme maten hver dag, blir retten aldri 100% lik. Et gram eller milligram mer av det ene eller det andre gjør en forskjell, og du skal være fryktelig god om det skal bli like bra hver gang. Bare de aller beste kokkene får til akkurat det. Forklaringen er rett og slett så enkel som at da du kjøper et sett billigdekk som fungerer bra, så har produsenten truffet bra med gummiblandingen akkurat den gangen. At produsenter av billigdekk ofte også bommer, mangler det vel ikke bevis på. Og da jeg får et sett vinterdekk fra en kjent produsent som likevel skuffer, så har kanskje også de bommet litt den gangen mine dekk ble til.

Testing av rullemotstand. Viktig for drivstofforbruk. Bilene lå side om side i samme hastighet og førerne tråkket inn clutchen samtidig. Den hvite bilen har Michelin dekk.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Michelin selv gjerne snakker om akkurat dette. Du står jo ikke og forteller en gjeng skrivende bilfolk om hva som må til for å lage verdens beste dekk om du ikke selv mener du gjør faktisk det. Det er ikke noen vits i å ramse opp statistikk, men 90 år i toppen av langdistanseracing, 40 år i rally-VM, fast leverandør til Porsche og mye annet, sier noe om jevnhet. Eller consistency som det heter på engelsk og som er et bedre dekkende ord. Det er tydelig at dekkprodusenten ikke bare har Total Performance som slagord, men som strategi for hele selskapet. Da går en av tingene nettopp på  å ha topp kvalitet hele tiden, ikke bare nesten hele tiden. Det handler om å levere topp ytelse innen samtlige områder. Altså både topp grep, livslengde, holdbarhet og drivstofføkonomi uten at noe går på bekostning av hverandre. Det er omtrent like lett som å lage en bil som både er superkomfortabel og ekstremt sporty. Altså nesten umulig. Michelin vinner mange dekktester, men ikke alle. Det hadde de antakelig gjort hvis testene hadde kunnet måle alle faktorene. Noe å tenke på for de som skal kjøpe nye sommerdekk nå i vår. På meg blir det iallfall Michelin fra nå av. Det er best å bruke en kokk som treffer på gummiblandingen sin hver gang!

Forrige artikkelTest: Mercedes-Benz ML 250 BlueTec – Landeveissjefen
Neste artikkelTest: Honda CR-V 1.6 i-DTEC – Romslig og smart uten å være kjedelig