Prøvekjørt: Opel Frontera

Opel Frontera gir deg ny bil med plass til hele familien for en kvart million. Dette er første test.

Tekst og foto: David Kordahl Andersen

Opplevelsen må ha vært blandet, for etter at Opel lagde Frontera forrige gang, tok det mange år før de prøvde seg på SUV igjen.

Likevel hentes det gamle navnet frem fra arkivet. Denne gangen dreier det seg imidlertid, og antagelig heldigvis, ikke om en gammel Isuzu med Opel-merke i grillen.

I stedet avløser nye Frontera, Crossland.

Skulle du ikke bare ha glemt Frontera, men også Crossland, er idéen denne: Bland en småbil med en SUV, og legg til en dash flerbruksbil samtidig som du strekker den litt.

Resultatet er overraskende mye plass i en ganske liten bil. Tenk Peugeot 2008 og litt til.

Frontera er 4,34 meter lang, skal ha utmerket bakseteplass, og stiller med hele 460 liter bagasjerom.

Åkei – en god start, men ingen revolusjon i seg selv. Så da er den store nyheten at den har blitt elektrisk? Njæ.

Altså, den har blitt elektrisk. Men det er ikke greia med Frontera.

Den imponerende, og spennende siden av bilen, er prisen. Bare 250 000 kroner. Veldig billig for en bil med så mye plass.

-Vi skal lage gode, relevante biler som alle europeere har råd til, sa den nylig avgåtte Stellantis-sjefen Carlos Tavares da jeg for noen år siden spurte hvordan selskapet skulle overleve skiftet til elbiler og samtidig stå seg mot kinesisk konkurranse.

Så: Samtidig som de nye STLA-plattformene begynner å levere veldig konkurranse-dyktige modeller som Peugeot 5008 og Opel Grandland i større og mer påkostede segmenter, er også de første virkelig billige modellene klare.

Citroën C3 med pris fra 220 000 kroner i Norge var den første, Opel Frontera er neste.

For å få det til, er det tenkt helt nytt. Plattformen bilen er basert på, er utviklet med tanke på kostnadseffektivitet, og legger til rette for besparende tiltak på alt fra utforming av karosseriet for å gjøre selve produksjonen billigere, til nøye valg av komponenter som batteri, utstyr og detaljer.

Også ytelsene er presset for å oppnå lav pris. Her har du beskjedne 113 hestekrefter og 125 Newtonmeter til rådighet, Frontera trenger 12,1 sekunder for å nå 100 km/t, og topphastigheten er bare 140 km/t.

Batteriet er heller ikke stort, kapasiteten er 44 kWt netto, som gir rekkevidde på drøye 300 km. Varmepumpe får du ikke, men det vil komme en utgave med større batteri og 400 km rekkevidde.

Like enkel som bilen, er utstyrs-valgene. Frontera kommer som Edition til 238 900 kroner pluss levering, eller du kan velge GS. Prisen på den er ikke klar, men jeg tipper et påslag på rundt 25 000 kroner burde gjøre susen.

Ingredienser som varme i seter, ratt og frontrute, og klimaanlegg, er faktisk standard hos Edition. Men infotainmentskjerm må legges til. Eller du tar en GS der det, og ting som ryggekamera, ladeplate, 6 høyttalere, mer LED-lys, styling og alufelger, inngår.

Jeg setter meg inn og lar øynene sveipe over interiøret. Dette ser da ikke så galt ut. Nesten bare hardplast, men det sier seg egentlig selv. Et par detaljer kledd i stoff – sammen med fin design, redder den inn.

Men vent litt, jeg syntes jeg så noe. Der ja – håndtak oppe i taket på passasjersiden mangler. Og den har nøkkel. Jeg mener, du må sette nøkkelen in tenningslåsen og vri på den, for å starte bilen. Som i en gammel bensinbil.

Så ja – det er åpenbart spart på ting. Til og med kjørecomputer mangler. Akkurat det burde Opel vurdere å gjøre noe med.

Innstegsmodellen har ikke skjerm heller. Den kommer med mobilholder i stedet.

Testbilen er imidlertid en GS med normalt oppsett, du har to 10-tommere. En rett foran deg og en i midten. Det funker helt normalt, og du kan koble opp Apple Carplay og Android Auto trådløst som på alle andre nye biler.

Setene er mindre enn i andre Opeler, men de har fiklet med komforten i dem, som de pleier å gjøre, så jeg sitter fint. Også justeringsmulighetene for ratt og sete, er gode.

Ekstra plusspoeng går til rattet, som ser bra ut, er ganske lite og sportslig, og ikke minst besitter utmerkede vippebrytere og knapper. Det samme gjelder egne, fysiske knapper til å slå av fartsgrense-varslingen og filholderen med. Der er bilen strengt tatt mer påkostet enn det meste annet.

Det samme gjelder styringen av klimaanlegget som heldigvis ikke er på skjermen, men på et eget panel. Fantastisk i en sparebøsse. Se og lær, dere andre.

Baksetet byr på massevis av plass også for voksne, men siden bilen i utgangspunktet er ganske liten, er det ikke superbredt. Tre i bredden blir tight.

Bakdørene er store og åpner bredt, et tiltak for å lette tilgangen, for eksempel når du skal plassere en småtass i barnesetet. Dessverre ødelegges konseptet med enkel inn- og utstigning både foran og bak litt av at dørene ikke går helt ned over kanalene, i tillegg til at den har et slags sideskjørt som gjør avstanden mellom sete og asfalt i lengste laget.

Bagasjerommet er glimrende for segmentet, betydelig større enn i Peugeot 2008, både med setene oppe og nede. Et slags symbol på hvor mye plass bilens firkantede form leverer, er det faktum at hybrid-utgavene (kommer ikke til Norge), kan leveres som 7-setere.

Holder ikke det innvendige, kan du trekke 550 kg tilhenger og laste 70 kg på taket. Det er dessuten konstruert for 240 kg når bilen står stille, slik at du kan bruke taktelt.

Ikke nødvendig å spare på alt

De begrensede kreftene merkes mindre enn ventet når jeg ruller ut på veien. I vanlig kjøring er dette tilstrekkelig, Fronteraen trekker deg normalt opp i hastighet – selv der fasrtgrensen på motorveien er over 100.

Du hemmes i realiteten mest om du vil kjapt forbi oppe i hastighet. En økning fra 90 til 100 km/t tar litt mer tid enn du er vant til når pedalen trykkes i gulvet.

Noe må vi åpenbart ofre for å nyte godt av lav pris.

Men Opel har skjønt noe veldig viktig: Å legge ned litt ekstra energi på fintuning av styring, fjærer og dempere, gjør ikke bilen dyrere.

Så det har de åpenbart gjort.

Førsteinntrykket av å kjøre nye Frontera domineres nemlig av den presise og svært godt vektede styrefølelsen. Og ikke minst noe vi nesten ikke finner lenger i moderne elbiler: En glimrende kombinasjon av fine kjøreegenskaper og utmerket fjæringskomfort.

Denne bilen er rett og slett veldig god å kjøre, det er virkelig sånn at du merker det. Den fine kjørefølelsen og komforten dominerer hele bilen, og gjør det enklere å leve med de begrense kreftene og andre åpenbare sparetiltak.

Den åpenbare ulempen med Opel Frontera, det du i realiteten ofrer for lav pris, er rekkevidde. Den har ikke bare lite batteri, men mangler også varmepumpe og andre effektiviserende detaljer, sånn at forbruket blir høyt.

Et større batteri kommer, men vil selvsagt også gjøre prisen mindre attraktiv.

Mitt forslag er derfor dette: Avklar med deg selv at dette blir familiens andrebil, at du kan lade ofte de ytterst få gangene du skal på langtur, eller bare at du faktisk ikke trenger så mye rekkevidde.

Så snart den biten er avklart, er nemlig alt annet gladsak etter gladsak: Frontera har massevis av plass, er utrolig god å kjøre, og ekstremt billig.

Velg en GS, og husk å bestille vinterhjulene på de ultrakule hvite stålfelgene som egentlig tilhører Edition. Frontera er på plass i Norge til våren.

Galleri:

1 av 16

Data: