Test: Volkswagen ID.7

Volkswagen ID.7 ber om å bli undervurdert. Ikke la deg lure.

Tekst og foto: David Kordahl Andersen

Volkswagen gjør det ikke nødvendigvis lett for seg selv.

En sedan? Nå? Med den snille design-skolen fra ID.4? Foreløpig uten firehjulsdrift? Med samme batteripakke som vi kjenner fra før?

Det høres ikke så spennende ut. Ser ikke så spennende ut.

Her trenger rett og slett bilen å være imponerende.

Det er den for så vidt i ferd med å bli også – selv før vi har satt oss inn for å kjøre.

En stasjonsvogn er rett rundt hjørnet, det samme gjelder GTX-utgaven med 340 hestekrefter og firehjulsdrift, samt Pro S-utgaven med stort batteri og monster-rekkevidde på 705 km.

Les mer om dem i denne linken

Men her og nå får GTX og stasjonsvogn vente, for her dreier deg seg om en standard ID.7.

Batterikapasiteten er på 77 kWt, og gir takket være lav luftmotstand, svært god rekkevidde – bilen skal klare hele 618 km. Hurtiglading kan skje med effekt på 175 kW.

Motoren på bakhjulene yter ikke 204 hestekrefter som du kanskje trodde, men 286. Dermed fikses 0-100 km/t på 6,5 sekunder.

Dette er ikke så ille, egentlig. Ressursene er ikke voldsomme, men både rekkevidde og akselerasjon holder bra nivå likevel.

Er egentlig stasjonsvogn nødvendig?

ID.7 blir gjerne omtalt som Passat-etterfølgeren. Som den i praksis er, men likevel ikke.

Denne doningen er nemlig hele 20 cm lengre enn en B8 Passat sedan – altså den siste generasjonen vi så på norske veier før importen av den las ned.

Med lengde på 4,97 meter, er ID.7 nesten like stor som en BMW i5.

Vel og merke med langt bedre plass. Mens BMWens bagasjerom svelger 490 liter, tar IDen hele 532. Det er sterkt av sedan. Eller er det en sedan? Bakluken er av kombitype.

Uansett, er lasterommet som presenteres en imponerende skue. Spesielt vil du sette pris på det store gulv-arealet – som passer barnevogner og hundebur langt bedre enn det korte men høye lasterommet du finner i SUVer med omtrent samme bagasjevolum.

Det er så man kan lure på om du i det hele tatt trenger stasjonsvogn-utgaven – her må da det meste og litt til gå inn?

Saken blir ikke dårligere hva baksetet angår. Benplassen er overdådig.

Egentlig er det bare tilhengervekt på 1 000 kg som ikke leverer på den praktiske siden. Tallet er stusselig for en nesten fem meter lang bil.

Heldigvis hentes det inn mye på smarte og praktiske løsninger og detaljer.

Baksetet kan felles 60/40 og har i tillegg skiluke. Du har kroker til å henge handleposene i langs sidene i bagasjerommet, og varseltrekanten er plassert sånn at du får tak i den selv med fullastet bagasjerom.

Dørlommene er store og kledd i teppe innvendig, mens midtkonsollen huser en rekke muligheter til å legges fra seg store og små ting i.

Her er det tenkt, og utført. Det kommer du til å sette pris på i hverdagen.

Storbilfølelsen

Det aller beste, i alle fall for deg som kjører eller sitter foran, er storbilfølelsen som umiddelbart treffer når det tas plass.

Bredden, luftigheten, den rene designen. Her utnytter Volkswagen bilens generøse ytre mål maksimalt. Det føles virkelig som å sette seg inn i en storbil.

Ekstra pluss for glimrende seter, slik vi allerede har blitt vant til fra ID-bilene, men i enda større grad her.

Justeringsmulighetene er som du venter svært gode – også for rattet. Og så er det faktisk en viktig detalj at midtkonsollen er såpass høy – og at du sitter så lavt (om du vil, og det vil vi jo).

Det blir en slags motvekt til det luftige, brede interiøret, og gir deg akkurat det hintet av cockpit-følelse du gjerne vil ha.

Byggekvaliteten er dessuten svært god, interiøret føles som om det er bygget for å virke over lang tid.

Og det forfines av gode materialvalg. Ikke nok til å gi premium-følelse – den biten er fortsatt forbeholdt Audi – men til at du merker at du sitter i noe påkostet.

Trodde du at ID-biler var ensbetydende med billigere følelse i interiøret enn du er vant til fra Volkswagen, er det feil.

Feil, er det også å ha lunkne forventninger til infotainmentsystemet – her huset i en stor skjerm på 15 tommer.

For siden den første ID.3en med system i samme skole ble introdusert i 2020, har det skjedd mye.

Smarte snarveier lagt til, skjermes gode størrelse gjør det enklere å finne frem, og responsen og logikken leverer.

Mindre positivt, er mangelen på volumhjul. I stedet må du enten bruke den tvilsomme «renna» under skjermen hvor du på sett og vis sveiper. Eller rattknappene, som er berøringsfølsomme og mangler en bit på brukervennligheten helt vanlige rattknapper gir.

Det slanke førerdisplayet derimot, funker utmerket, og at vindusheiserknappene både gjelder for- og bakvinduer, er fullt mulig å leve med.

Forresten var testbilen utstyrt med Harman Kardon lydanlegg med 700 Watt, 12 høyttalere og sub. Det kommer sammen med Interiørpakke+ som også gir ventilerte forseter med massasje, stemningbelsyning og varme i baksetet. Pluss litt til. Jeg hadde strukket meg etter den dealen.

Også Eksteriørpakken tiltaler, med LED Matrix (såpass bør en ny storbil ha i dag), og elektrisk baklule pluss litt til.

Eksteriørpakke pluss med panoramatak, ekstra støyisolerte ruter og adaptivt chassis, er jeg hakket mer i tvil om er verdt pengene. For meg.

For deg som liker å kjøre bil

Over til det aller viktigste, nemlig hvordan ID.7 faktisk er å kjøre, strømmer de gode nyhetene på.

Er du som meg, hvor du setter pris på at det er lagt ekstra innsats i hvordan styringen føles, chassiset er balansert og fintunet, og hvor tilfredsstillende det faktisk er å sitte bak rettet å kjøre, har du kommet riktig.

Disse tingene er allerede fra før den store styrken (som ingen snakker om) til ID.3/4/5, men er forsterket ytterligere i ID.7.

Der andre, tunge elbiler sliter med ujevnheter i veibanen, spiser ID.7en dem opp uten å fortelle om dem.

Bilen er definitivt ikke myk, mer fast, kontrollert og bestemt. Men samtidig svært komfortabel.

Dessuten er støynivået lavt. For en fantastisk komfort-pakke denne bilen tilbyr. Lange turer blir en drøm. Og storbilfølelsen komplett.

Langs svingete veier i høyt tempo er ikke underholdningsverdien for føreren enorm, men bra nok for biltypen.

Karosseriet er godt kontrollert, og chassiset generer godt veigrep. Du kan kjøre fort uten at bilen vippes av pinnen eller føles plaget.

Med i den sammenhengen, hører også motoren. Som virkelig gir fraspark. Forskjellen mot 204-hesterne i de mindre søsknene er stor. Jeg trenger ikke mer enn dette egentlig.

Forbruket er lavt, bilen lå på 1,5 til 1,7 kWt per mil i testperioden. Som ble gjennomført i kjølig vårvær med 5-6 grader på temperaturmåleren og ofte våt asfalt.

Dermed er det nok ikke vanskelig å komme ned mot oppgitte 1,4. Samtidig blir det selvsagt fort sånn, at når bilen er veldig optimalisert mot lavt forbruk, så kan faktorer som vær, last og hastighet påvirke rekkevidden desto mer.

Ting å ikke like

Med så mye skryt finnes det kanskje noe som trekker ned også? Annet enn rattknappene liksom?

Selvsagt.

Bremsepedalfølelsen er slett ikke god nok. Her er det mye igjen for å tette gapet mellom gamle fossilbilers mekaniske løsning og elbilens regenererings-funksjon. Den er svampete og vrien å porsjonere ved lett bremsing.

Som vanlig i ID-bilene, blir jeg dessuten ikke venner med den nøkkelløse tilgangen til bilen. Den er låst når jeg vil den skal være åpen, og noen ganger låser den ikke når jeg vil. Automatisk start og stopp er heller ikke alltid bedre enn å faktisk måtte bruke knappen. Forsøkene på intelligens kommer ikke helt i mål.

Konklusjon

For oss som allerede har sansen for ID-bilene, er 7ern bare enda bedre. For deg som er mer skeptisk, er definitivt dette den bilen du må teste for å endre mening.

Komforten og storbilfølelsen er hva som virkelig tiltaler, men det blir selvsagt ikke dårligere av at plassforholdene er glimrende.

Med skapelige elbil-egenskaper, godt med utstyr og fin byggekvalitet, blir dette riktig så bra.

Ikke la deg lure av denne bilens litt forsiktige fremtoning.

Galleri:

1 av 24

Data: