Test: Mercedes E 300T de 4Matic

Mercedes har faceliftet E-klasse, og samtidig slengt på flere nye ladbare varianter. Vi har testet plug-in hybrid stasjonsvogn med firehjulsdrift og dieselmotor – E 300T de 4Matic.

Tekst og foto: David K Andersen

Denne bilen trenger ingen introduksjon, den er nærmest for en institusjon å regne, uavhengig om du ser på sedan eller stasjonsvogn. Alle vet hva en Mercedes E-klasse er, kanskje skal vi også innlemme kommende, elektriske EQE. Mange varianter er ikke uvanlig.

Alt fra ekstrem høy-ytelses-bil i form av en gjerne individualisert AMG-utgave, til en relativt enkelt utstyrt sedan med 2-liters diesel som kanskje gjør tjeneste som taxi. Eller som testbilen: En familievennlig, og på sett og vis økonomisk fornuftig, ladbar stasjonsvogn. Det E-klasse anno 2022 – i alle fall i påvente av neste generasjon, ventet om to år.

Mer anno 2021, er faceliften vi tester her. Eksisterende generasjon, W213 ble lansert i 2017, midtlivsoppdateringen kom til forrige modellår.

Selv om dette var den nest mest avanserte Mercedesene noen sinne etter S-klasse ved lanseringen, går teknologien raskt fremover hos tyskerne. Nå er flere nyheter installert.

LES HVORDAN DAGENS E-KLASSE STO SEG DA DEN VAR NY – I TEST MOT JAGUAR XF!

Oppdatert samspill mellom deg og bil

MBUX-systemet, som er samspillet mellom deg og bilen via skjermer, kontrollorganer og annen kommunikasjonsteknologi, har nå også kommet til E-klasse. Det tas dessuten videre, med et nytt ratt og bedre kontroller.

Dette betyr blant annet at touchpadden vi kjenner fra andre moderne Mercedes-modeller tar plass i midtkonsollen, og sammen med den, intelligent stemmestyring og en rekke andre detaljer.

Et enkelt, men tydelig tegn på at bilen gjør alt den kan for å spille på lag med deg, opplever jeg allerede første kvelden: I det jeg slenger høyre hånd over til det tomme passasjersetet hvor munnbindet ligger når jeg svinger inn foran matbutikken, skjønner bilen hva jeg holder på med og tenner et LED-lys som lyser opp passasjersetet. Når jeg trekker hånden tilbake, slukker det igjen.

Det har altså blitt gjort en omfattende jobb med å få bilen med på notene, for å gjøre hverdagen enklere, uansett hva det gjelder.

Det nye rattet er et annet eksempel. Én ting er at det med sine doble spiler på hver side er et av de tøffeste rattene på lenge. Det er også like godt å holde i som det ser ut som.

De doble spilene dreier seg imidlertid om mer enn kult utseende. Begge, på begge sider, er det utstyrt med berøringsfølsomme flater. Med den øvre til venstre styrer du venstre skjerm, mens den øvre på høyre side kontrollerer høyre skjerm.

Videre er den nedre til venstre dedikert fartsholderen, mens du styrer volum og telefon, samt stemmestyring, med den nedre til høyre.

I teorien er det genialt, men helt overbevist om at løsningen er optimal, er jeg ikke. Responsen er god, så det er ikke det, men vinkelen på spilene føles ikke helt riktig. Jeg må på en måte vri håndleddet oppover for at tommel-fingrene skal passe på berøringsflatene. Jeg synes også at et hjul for volumjustering, en av kontrollene som brukes mest under kjøring, er bedre enn sveiping – uavhengig av at sveipefunksjonen fungerer tilfredsstillende.

Heldigvis er det et volumhjul perfekt plassert for høyre hånd, nede, til høyre for touchpadden i midtkonsollen. Den berøringsfølsomme flaten med haptiske tilbakemeldinger fungerer forresten utmerket, og mye bedre enn den gamle løsningen med vrihjul under touch-halvmånen.

Eksklusivt

Interiøret ellers er ikke særlig endret, men det kan ikke være annet enn en god ting. Spesielt i testbilen, som har lekkert brunt skinn i kombinasjon med sort skinn med kontrastsømmer i samme brunfarge, føles dette akkurat så fantastisk å befinne seg i, som den gangen dette interiøret først ble lansert.

Sammenlignet med konkurrentene BMW 5-serie og Audi A6, er designen av dashbord og midtkonsoll langt mer radikal. Og med den påkostede følelsen fine materialvalg og godt byggearbeid serverer, føles det hele spesielt og eksklusivt.

Setene er for ordens skyld svært komfortable, og sittestillingen er selvsagt fleksibel med betydelige justeringsmuligheter, slik at alle finner komfortabel kjørestilling. God bredde, sørger sammen med den spesielle utformingen av dashbordet, for uvanlig luftig og åpen følelse for segmentet.

På utsiden er oppdateringene nokså beskjedne, men også ganske lette å se. I motsetning til de fleste andre biler som oppdateres, har E-klasse fått renere design, ikke mer påklattet. Det gjelder spesielt fronten, hvor den nye grillen med lyktene på sidene, sammen med de opphøyde feltene på panseret hentet fra coupé-utgaven, har skapt mer moderne uttrykk. Samtidig som det oser mer av muskler enn før.

Ladbar diesel

En like viktig nyhet som de faktiske oppdateringene, er at utvalget av ladbare varianter er større nå enn tidligere.

Kanskje viktigst i Norge, er at du får denne stasjonsvognen med firehjulsdrift i kombinasjon med ladbar diesel-basert drivlinje.

Tilgjengelig er også sedan med bensin eller diesel i kombinasjon med elektrisk kjøring. Alle versjoner som selges i Norge kommer med firehjulsdrift som standard.

Og du får selvfølgelig et bredt utvalg bensin- og diesel-utgaver som vanlig. Fra E 200 bensin med 197 hestekrefter, via utgaver med sekssylindrede motorer på begge drivstoff, til toppmodellen E 63 S med 612 hestekrefter. Og vår absolutte favoritt i programmet: All-Terrain. Å komme på en bedre allroundbil enn E 400d All-Terrain, er ikke annet enn vrient.

Tilbake til testbilen, har den en 2-liters dieselmotor på 194 hestekrefter og 400 Nm. I tillegg er det montert en elmotor på 122 hester og 440 Nm på transmisjonen. System-tallene er 306 hestekrefter og 700 Nm.

Dermed snakker vi virkelig kjapp bil her, 0-100 km/t går på 6 sekunder blank. Som vanlig, tar det ørlite grann lenger tid for dieselmotor, elmotor og automatkasse får samkjørt satsingen sammenlignet med en elbil. Men når det skjer, skyves du forover med voldsom kraft. Den avtar dessuten ikke nevneverdig selv om du holder det gående langt opp i hastighet. Svært imponerende av en stasjonsvogn med dieselfirer under panseret.

Det hele foregår både sømløst og uten plagsom støy eller merkbare vibrasjoner. Bare stillestående med motoren i gang, kan du forstå at det er en diesel her.

Trikset med å kombinere ladbar hybrid med dieselmotor, må for øvrig gjerne være lett politisk ukorrekt, men at løsningen er nær optimal for ganske mange, kan det herske null tvil om.

Med for størrelsen relativt beskjeden batterikapasitet på 13,5 kWt, når du ikke rekordlangt, vi snakker WLTP-rekkevidde for testbilen på 49 km. Som antagelig stemmer, jeg kom 38 km i 10 minusgrader.

Derimot er det ingen krise om batteriet går tomt for strøm. For denne har jo en dieselmotor, og ikke bare det, den har en av verdens mest effektive sådanne. Dermed kan du cruise lommebokvennlig videre på fossilt drivstoff – med etter min erfaring forbruk på drøye halvliteren per mil. Bemerkelsesverdig for en 2,1 tonn tung familiebil på 5 meter.

Dette er dessuten bedre for miljøet enn bensinhybrider – forutsatt at du kjører elektrisk inne i byen hvor lokal forurensning er tema. Utenfor, er lavt CO2-utslipp poenget, og da er naturligvis diesel bedre enn bensin. Det kaller jeg vinn-vinn.

Det eneste som reduserer seiers-følelsen, er klumpen i bagasjerommet som huser batteriet. Den er med videre fra forrige utgave, og bortsett fra at den er praktisk når du ikke har annet enn handleposer der, fordi den medfører at de ikke sklir rundt om kring, er dette litt tynt i en bil av denne kaliberen.

Men ok: Den tar 440 liter fra gulv til oppunder bagasjetrekket, og så er det verdt å huske på at i denne lange stasjonsvognen, er det også mulig å laste høyere enn det. Som betyr plass til mer.

Plassforholdene ellers er i det store og hele glimrende, få biler matcher baksetekomfort som dette. Du kan også trekke tilhenger på opp til 2,1 tonn.

Som alle E

Kjørefølelsen tilsvarer egentlig den vi har blitt vant til gjennom flere generasjoner E-klasse. Og jeg synes nesten den er litt uforklarlig.

For legger vi det sportslige til siden (ikke at denne E-klassen ikke ligger godt på veien, med mengder mekanisk generert veigrep via det avanserte chassiset, og super balanse), fordi dynamikk og utpreget kjøreglede langs svingete veier ikke er hovedfokuset med bilen. Så er komforten helt suveren.

Den uforklarlige biten, består i at det finnes biler med mykere fjæring, hvor ujevnheter i veien spises bedre opp. Og selv om E-klasse er stillegående, er den ikke oppsiktsvekkende sådan. Det finnes vel strengt tatt enda bedre seter også – om du går til S-klasse for eksempel.

Men likevel er det altså sånn, som det alltid har vært, at du kan kjøre mil etter mil, dag etter dag. Hvor langt du bare vil. Og ved endt tur kan du gå ut av bilen uten å være preget av alle timene bak rattet.

Det er nesten litt magisk, men ok: Mercedes har trent i mange tiår og generasjoner. Og heldigvis: Følelsen er akkurat den samme i testbilen. Den er nesten som et tog – det bare går hvor langt og lenge som helst. Dieselmotoren sikrer ikke bare drivstofføkonomien, men understreker også frihetsfølelsen, som er en stor del av bildet for deg som velger denne bilen.

Konklusjon

Oppdateringene på styling er fine, men viktigere med faceliftede E-klasse, er at samspillet mellom deg og bilen er tettere og enklere. Viktigst, og i særklasse, er imidlertid evnen til å legge ned uendelige distanser og timer langs veien. Gjerne med familien ombord. Og med firehjulsdrift i denne ladbare dieselen, gjerne også på vintervei.

Galleri:

1 av 27

Data: