Test: Kia Sorento 2.2 CRDi

Kia Sorento tar mange steg for å bli en slags Range Rover – Gangnam Style.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

Om du ikke er kjent med Gangnam fra annet enn Psys klodeplage (en mer omfattende variant av en landeplage) fra 2012 er ikke det så rart.

Koreansk kultur og geografi er ikke i nærheten like velkjent som for eksempel japansk – og selv bilfabrikkene har brukt lang tid på å komme seg opp og frem her i verden.

Men opp og frem har de kommet, og flere vil hevde at de på mange måter leder an i bilbransjen. Og deler av æren må nok nettopp Gangnam ha.

Gangnam er nemlig et av finansdistriktene i Sør-Koreas hovedstad Seoul – og det har vokst fra å være en bakstreversk bydel til et maktsentrum på bare 30 år.

Ikke ulikt nettopp Kia.

Det er ikke så veldig mange år siden modellrekka til Kia i all hovedsak besto av omdøpte eller lett modifiserte biler fra andre produsenter. Mazda 626 ble til Kia Credos. Ford Festiva ble til Kia Pride. Og det gøyeste: Lotus Elan ble til Kia Elan (seriøst, sjekk den opp. Kias beste «lånebil»!).

Lyssignatur
I dag er visa en helt annen. Sammen med Hyundai utgjør Kia nå et av de aller største bilkonsernene i verden.

Nye Sorento er et tydelig tegn på hvilken retning Kia har tatt de siste årene. Ikke at den forrige Sorento-generasjonen var dårlig, den var bare litt … kjedelig. Pregløs. En ikke-så-lett-å-kjenne-igjen-blant-alle-de-andre-SUV-ene-bil.

Slik er det ikke lenger. Det tøffe trynet med Peter Schreyers tigersnute i grillen er umiddelbart gjenkjennbart som en Kia, med stilige LED-striper integrert i kanten mellom hovedlyktene og grillen.

En bil uten lyssignatur er ingen bil i disse dager – og også bak har Sorento fått en tydelig profil. Kia har ikke falt for fristelsen å trekke en LED-list på tvers av hekken slik en del andre mener er den nye vinen.

Og som et nytt Kia-signaturelement har også Sorento en liten «finne» på C-stolpen. Ikke så stor at det ser påklistra ut, men nok til å gjøre den ellers store sideprofilen litt mer interessant.

Det eneste kjipe langs sidene på bilen må være de sorte plastknappene på dørhåndtakene. Dette er knappene for å benytte seg av «nøkkelfri» adgang. Pussig at de må fremstå så billig og kjipe, når selve nøkkelen er så kul at jeg er fristet til å plukke den frem ved hver anledning. Å låse bilen føles nesten som å trykke på en slags bombedetonator.

Aluminiums-plastikk
Med rumpa godt plassert i de lekre skinnsetene (oppvarmede og nedkjølte, naturligvis) er det åpenbart at Kia tør ta noen sjanser også innvendig. De stående luftedysene er ikke bare ganske kule, de er også praktiske i at de kan rette luften i flere retninger samtidig.

Alt det sorte brytes opp av utstrakt bruk av det som åpenbart skal se ut som aluminium, men som egentlig er plast. Men i det store og det hele er materialkvaliteten godt godkjent her inne. De viktigste berøringspunktene – rattet, girvelgeren, blinklys- og vinduspusserhendler, temperaturkontrollere, vindusheiser – gir alle en betryggende solid følelse.

Bak rattet sitter en rund knapp som gjør noe så anakronistisk som å fyre opp en god, gammeldags dieselmotor.

2.151 kubikkcentimeter volum fylles av fire sylindre som presser ut 201 hestekrefter og 440 Newtonmeter, og det gjøres relativt smertefritt og uanstrengt.

Misforstå meg rett; dette er ikke en motor som gir et voldsomt kraftoverskudd – dette er 1.819 kilo bil, tross alt – men det hele foregår i det minste veldig vibrasjons- og støyfritt for de som befinner seg i kupeen.

Ikke de beste setene
Her kan for øvrig sju stykker nyte turen. Det vil si; de to bakerste nyter kun turen om de er korte i veksten. Noen plassrevolusjon i de bakre rekker snakker vi ikke om, men de på midtre benk har det i hvert fall som plommen i egget – med god plass, integrerte gardiner i dørene, varmeseter (kun på høyre og venstre side) og egne USB-uttak.

Skulle de på aller bakerste rad har bilen en egen funksjon i multimediesystemet for å forsterke det som sies fra førerplass. Mikrofoner foran plukker opp lyden som spilles av i de bakerste høyttalerne – og vice versa.

Men aller helst bruker man Bose-anlegget til å spille godlåter*, naturligvis, og det gjør det stort sett veldig bra, men blir du lei radio, musikk eller podkast – men likevel vil ha lyder rundt deg har bilen en egen «naturlyder»-funksjon. Her er blant annet lyden av regn, en skog, sjøbølger – eller, pussig nok for en «naturlyd», «travel café». Likevel er funksjonen ganske behagelig, faktisk. Overraskende behagelig.

Behagelig er også selve turen. Understellskomforten er god, dette er en bil laget for de lengre turene, ikke de kjappe, svingete koseturene.

Dessverre klarer ikke setene helt å leve opp til det lekre utseendet sitt rent komfortmessig. Jovisst er de lett å justere til en veldig god sittestilling, men den faste stoppen gjør rumpa litt unødvendig nummen etter et par timer.

Derimot er det godt å konstatere at bilen oppfører seg veldig godt i vinterlige fjellstrøk. Med noen minusgrader på stokken og snøen godt etablert i veikanten oppfører bilen seg akkurat så trygt og godt som man håper at en slik SUV skal – selv uten et av de avanserte kjøreprogrammene aktivert (ett av dem heter sågar «Snow»).

Jeg holdt meg bare til programmet døpt «Smart», i håp om at bilen da kunne tenke for meg. Og det gjorde den. Girskiftene er umerkelig, og den radarbaserte fartsholderen holder jevn flyt etter bilen foran.

Smart – for smart?
Men av og til virker bilen for smart for sitt eget beste. For eksempel når man kommer inn i en gjennomsnittsmåling. Dette er kanskje den første bilen jeg har kjørt som har korrekt identifisert gjennomsnittsmålinger korrekt, med både nøyaktige koordinater og hastighet. Men det burde ikke være nødvendig å hyle med alarmer i det sekund man er fattige to kilometer i timen over fartsgrensen. Kanskje kunne man gitt en vennlig advarsel først, som kunne eskalere? Eventuelt justere toleransen noe. Tanken er god – gjennomføringen kunne vært noe mer avslappet.

Siden den vet det er gjennomsnittsmåling burde bilen heller måle hva det faktiske gjennomsnittet så langt på strekningen har vært, og agere deretter. Da kunne vi snakket smart.

Jeg fant ikke ut hvordan jeg kunne deaktivere akkurat denne funksjonen uten å deaktivere hele skiltleser-funksjonen.

Smart kunne det kanskje vært å utnytte den store instrumentskjermen bedre også. Kartvisning eller avansert multimedievisning er fraværende muligheter, og i den elegante visningsmodusen hvor man forlater de skeuomorfiske instrumentklokkene til fordel for rent digital informasjon på et lekkert bakgrunnsbilde blir det veldig mye dødrom.

Likevel, det er småpirk i det store bildet.

At Kia Sorento viser seg som en utrolig kompetent og behagelig SUV, som gir et inntrykk av «meg kan du stole på» er ikke overraskende. Det tok jeg nesten for gitt.

Det som overrasker er Kia tør å vise seg frem, og ikke er redd for å vise at de vil ta en større plass i trafikkbildet.

Og det skal Kia ha ros for.

PS: Er ikke dieselmotor innafor i ditt nabolag lengre? Blir du uglesett av kolleger dersom du med din ultramoderne forbrenningsmotor kommer trillende inn i parkeringsgarasjen? Frykt ei; en ladbar hybrid er rett rundt hjørnet. Med en prisbesparelse på rundt 100.000 kroner (med sammenlignbar utstyrsgrad) sammenlignet med dieselvarianten virker det som en «no-brainer». 265 hestekrefter og 350 Newtonmeter er ikke småtteri, og 57 kilometer på strøm er helt OK. Offeret? Lavere hengervekt (1.500 mot 2.500 kilo), minimalt redusert bagasjeromsvolum (ned 12 liter …) og sannsynligvis merkbart høyere forbruk på langkjøring.

1 av 34

Tekniske data: