Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad
I disse dager er det syv år siden jeg ble eier av en 2000-modell Saab 9-3 turbo. Jeg så på flere Saaber den dagen, men det var noe med denne som snakket til meg.
Det var denne jeg skulle ha.
Jeg betalte 38.000 kroner, og Saaben fikk nytt hjem i Oslo etter noen år langs Drammenselva.
Dette ser ut til å bli vår siste «bursdag» sammen.
Saaben har nemlig kreft. Bilkreft.
EU-kontrollen avdekket rust i gulv, og etter nærmere inspeksjon viser det seg at rusten har spist seg gjennom gulvet på flere steder. Hjulbuene har også fått sin del av den brune syken, og jeg er redd det er spredning på steder jeg ikke ser.
Bruken av veisalt i hovedstaden om vinteren har under det såkalte «miljøbyrådet» mer enn tredoblet seg.
Det ble til slutt for mye for en 20 år gammel Saab.
Vi har vært mange steder sammen. Saaben har tungpustende tatt fem voksne menn til fjelltur på Besseggen. Fraktet flyttelass og møbler for både meg selv og andre. Kjørt til fotballkamper, treninger og samlinger. Følgebil til fotografering av superbiler. Inspirert en god venn av meg til å kjøpe sin egen Saab. Vært mitt eget lille kapell i en 16-timers rundtur til min farfars begravelse. Og en fartsbot har det jaggu blitt og.
Vi har sammen vært i flere norske fylker enn det i dag finnes i landet.
Den har ventet trofast hos en bilimportør mens jeg har lånt pressebiler, og jeg har – og dette er faktisk helt sant – aldri vært skuffet over å sette meg inn i Saaben igjen etter å ha lånt en 20 år mer moderne bil. Uansett hvilken.
Å sette seg inn i Saaben har vært som å komme hjem.
Aldri har det vært mer treffende enn å kjøre den nettopp hjem – til Molde, Trøndelag og Nordland på sommerferier, 275 mil med kjøreglede, musikk og sol.
Og når årets sommer skulle planlegges var det en slags selvfølge at det skulle skje i Saaben igjen.
Det blir ikke tilfelle. Det kan hende jeg må gå i stedet.
For Saaben er ikke frisk lenger. Det er for mye og for omfattende for meg å reparere nå.
Det er som å miste et kjæledyr. Jeg vet hvordan det føles – og har den samme følelsen nå. Den tunge erkjennelsen av at alt har en ende er vanskelig, men det er tydeligvis ikke alt som skal være enkelt.
For noen er syv år med samme bil lenge. For meg har det gått raskt som et blaff. Jeg kunne gjerne tatt syv år til, men slik blir det ikke.
Bravo Papa Fem-Seks-Fem-To-Fem, farvel. Vi sees igjen.
