Vi kan irritere oss grønne over dem, men problemet er uansett ditt. Du må bare være enda litt mer egoistisk, så går det bra.

Av David K Andersen

Til tross for utlendingers oppfatning av Norge som et av verdens beste land å bo i, sliter vi med massive problemer som setter sinnene i kok. Tenk bare på ulv og syklister. Fy flate så sinte vi blir. Istedet for å bruke tid med familien, til trening, TV eller andre hyggelige aktiviteter, lar vi heller energien gå med på å lese oss opp på milelange Facebook-debatter før vi selv også kaster oss inn i diskusjonen om, ja nettopp, ulv eller syklister. Sånn for eksempel.

Nå som sommeren er her, tenkte jeg vi kunne snakke litt om syklistene.

Selv jeg, som stort sett bruker normal-moduset «rolig og sindig» i kjøreprogram-velgeren, lar jeg meg hisse opp av de på to hjul uten motor. Aller sintest var jeg for noen år siden, da jeg skulle ut fra en parkeringsplass.

Til høyre for utkjøringen sto det et buss-skur, så jeg fikk først ikke øye på lycra-mannen med Formel 1-sykkel i 300 km/t. På fortauet, skjult bak buss-skuret.

Selv kom jeg i gangfart, og rakk å kaste meg på bremsen med en meter til overs før fortauet. Fint, tenkte jeg. Dette gikk jo veldig bra, han kan passere uhindret med god margin. Men nei, det gikk ikke bra.

Istedet for å fortsette i 300 km/t nedover gata, dro Fernando Alonso, avdeling tråsykkel, på alt som var av karbonkeramiske bremser og bråstoppet rett foran grillen på min tilårskomne, og for øvrig svært lite MDG-vennlige Ford F-250 pickup (de har sånn stor plakat av den med rødt kryss over på partikontoret). Eller pickup-truck som jeg liker å kalle ordentlige pickuper, for å skille dem fra de søte små japanske.

Med venstrearmen lente han seg mot panseret, og så meg rett inn i øynene mens han sakte ristet på hodet som om han syntes jeg var så dum at det nesten var synd på meg. Deretter dro Speedy Gonzales det kjente trikset hvor pekefingeren føres i sirkler mens den peker mot hodet. Han avsluttet seansen med å vise fingern. Så dro han.

Det var nok lurt, for på det tidspunktet, kokte det inne i Fordens burgunder-røde interiør. Er det én ting som får meg til å eksplodere, er det urettferdighet. I dette tilfellet mot meg, så jeg burde muligens ikke tatt det så tungt. Men det gjorde jeg.

Her kommer altså ullhuet i full fart på fortauet fra ingensteds. At han på dette tidspunktet ikke lå trøkt oppunder en 7,3 liters diesel-V8, med ei kjølevifte på størrelse med et gammalt Mercedes-ratt kilende seg bak øret, var ene og alene min, og ikke hans fortjeneste.

Idiot. Forbanna syklist.

Spol noen år fremover, og jeg er ute og kjører igjen (ikke med pickup-trucken altså). På Norges nest kjedeligste vei-strekning. Den kjedeligste, er for øvrig E6 fra Hamar til Mjøsbrua. Denne, er en strekning med 70 km/t fartsgrense og gjennomsnitts-måling mellom Aurskog og Fetsund.

Foran meg en buss, og så en eldre dame i RAV4. Det er bare én ting å gjøre: Skru på den adaptive cruisekontrollen, lene seg tilbake, og la bussen og fru Hansen foran, styre showet.

Like etter den første fotoboksen, tar vi imidlertid igjen to sykkelturister. Bussen og Hansen tar seg forbi, men så kommer det trafikk imot, så jeg venter.

Ifølge bilen bak, var det feil. En ny, svart Ford Mondeo, ganske stilig bil forresten, bra er den også, ligger plutselig helt oppe i hekken. Han ligger også litt ut i motgående, og napper dessuten så fort i blinklysspaken at fjernlyset på den stakkars Forden ser ut til å kunne legge ned virksomheten for godt når som helst.

Igjen begynner det å koke. For på en skala fra 1 til 10; hvor innmari tett i pappen er det mulig å bli?

Ca 12-13, ser det ut til.

Hva er vitsen? Det er autovern på begge sider av veien, så selv om den er ganske bred, er det ikke mulig å passere syklistene, som for øvrig lå etter hverandre og helt inn til autovernet, med noe særlig mer enn en halv til én meter.

Ikke bare det: Du kommer jo ikke noe fortere fram uansett, din sopp. Etter 10 sekunder er det uansett ledig i mot, du kan legge deg ut og kjøre trygt forbi, og deretter kjøre i 80 på speedometeret i noen sekunder, så er du oppe ved bussen og Hansen med en gang igjen. De kjører tross alt i 66 km/t for å være på den sikre siden. Null tid tapt.

Så hva er det egentlig som skjer her?

Jo, det er rett og slett sånn at jeg tar syklistenes side. Ikke på grunn av at jeg egentlig bryr meg om dem, særlig ikke når jeg tenker på hvor eksepsjonelt provoserende og egoistisk enkelte oppfører seg.

Nei, det er på grunn av meg. For hva hadde skjedd om en av de to sykkelturistene, som for øyeblikket befinner seg med 20 cm klaring fra autovernet og sannsynligvis nokså fullpakkede sidevesker, tar den ene hånda av styret for å plukke opp drikkeflaska samtidig som det smale forhjulet treffer en 3 cm stor bit av pukk-lasset en lastebil 10 minutter tidligere mistet akkurat der? Samtidig som jeg passerer ham en halvmeter unna i 70 km/t?

Vet du hva? Jeg har ikke lyst til at det skjer jeg. Å kjøre ned en myk trafikant hadde ikke bare ødelagt livet hans, men også mitt.

Du kjører ikke forbi bilen foran i en blind sving sånn til vanlig regner jeg med? Redd for at det kommer en semi imot eller? Så du dør? Kanskje du, og i alle fall Mondeo-mannen, synes det er bedre å plaffe ned en syklist da? Siden da er det bare han andre som kan dø?

Forresten er det ikke bare overstressede og opphissede ego-menn som med tuting, gestikulering og herjing bedriver livsfarlige syklist-forbikjøringer. Også hos den godt voksne garde, råder det tydeligvis en eller annen form for oppfatning om at syklister kan kjøres forbi med noen centimeters klaring. Kanskje fordi det var sånn det var før i tiden, hva vet jeg.

Men kanskje mest fordi det er mer skummelt å faktisk gjøre en ordentlig forbikjøring, enn å leke med syklistenes liv? Å kjøre i over 60 km/t i 80-sona er liksom livsfarlig, men å passere en syklist eller fotgjenger med null margin er trygt?

Vanskelig å forstå, men vi ser det altså skje ute i trafikken konstant: Halsbrekkende forbikjøringer av syklister. I fjor ble 134 myke trafikanter hardt skadd, og 20 drept. Tragisk, men at det ikke er flere, må nesten være ren flaks.

Det er ikke noe moro med de forbanna syklistene, I know. Men er du egoistisk nok, blir du jammen meg nødt til å være på parti med dem likevel. Jeg gidder hvertfall ikke å ta konsekvensene av å kjøre på noen.

Og for ordens skyld: Det finnes kun én måte å kjøre forbi en syklist på. Du må blinke ut, legge deg over i motgående, og passere med sikker avstand. Kommer det bil i mot, må man faktisk bremse ned og vente.