Test: Suzuki Swift Sport

Små biler med mye effekt er moro. Manuell girkasse er en selvfølge, og trekk på to hjul er regelen. Firehjulsdrift er unntaket. Swift uten Sport betyr drift på alle fire. Sport har drift foran. Ulempe? Kanskje…

Tekst og foto: Vegar Bjørge

Alle biler fra Suzuki som selges i Norge har firehjulsdrift, med unntak av Swift Sport. Noe merkelig kan man tenke, men det betyr lav vekt og forholdsvis lav pris.

Motoren på 1,4 liter er helt ny og yter 140 hk og 230 Nm. Det er helt greit, men den kunne godt hatt 20 hk til. Likevel oppleves Swift Sport som en rask bil, takket være sin lave vekt. Sprinten til 100 skal gå unna på rundt 8 sekunder. Toppfarten på 210 km/t er jeg aldri i nærheten av.

Den tettsjaltede girkassa med 6 trinn får jobbe godt under aktiv kjøring. Man girer ofte og lar momentet jobbe mellom 1500 og 4500 omdreininger.

Styringen er presis og nøyaktig – nydelig å hanskes med på svingete veier i godt tempo. Jeg lar meg også imponere av hvor lite den understyrer.

975 kg og hjul i hvert hjørne gir litt gokart følelse, uten at man sitter trykt ned i asfalten, for noe av det som overrasker er at man sitter ganske høyt i Swift Sport. Lett å komme inn i bilen selv om den er liten, ganske god plass bak rattet, og helt ok plass bak. Bagasjen begrenser seg selv, men dette er ingen feriebil.

Motorens respons er også direkte, og man har kreftene tilgjengelig i et bredt register. Den ber nesten om å komme opp i det røde, og man hører også det herlige lille morret fra motoren hver gang den får som den vil. Ettersom effekten er forholdsvis moderat, ligner den en del på fordums GTI-biler, man slipper å være redd for at hestene skal ta overhånd. Du har alltid kontroll, og hjulspinn i fronten skjer bare når du selv ønsker det.

Som komfortcruiser skårer den litt dårligere, heldigvis. Den bråker bare litt for mye til å være komfortabel, den er litt for stiv til å være behagelig i cruising, og den blir litt for trang til at man kan stresslesse seg bak rattet. Men som sportscruiser kommer den til sin rett.

Etter å ha kjørt en stund, blir det ofte til at man stopper opp og strekker litt på beina. I Swift Sport er det nødvendig, og ved en slik anledning tok jeg meg bedre tid til å se litt på eksteriøret. Swift i standard utførende er kanskje kjedelig, og litt traust. Sport er tøff og mer modig utformet. Grillen er snudd på hodet i forhold til standardmodellen, lysene er skarpere og bakenden ser mer rampete ut med sine doble potter og spoiler på taket. De halvstore hjulene i dimensjonen 195/45R17 på sorte felger kunne kanskje vært mer brutale, men er med på å løfte helhetsinntrykket. Her handler det om en tøff liten GTI!

Jeg finner plassen bak rattet igjen. En plass som er ganske så bra, men man kunne som nevnt sittet litt lenger ned, og rattet kunne vært noen hakk nærmere meg. Jeg har litt for strake armer, men klarer likevel å bruke bilen til det den er tenkt til.

Om man ønsker å gjøre noe annet enn å kjøre bil, finnes det muligheter for å tukle litt med den trykkfølsomme 7 tommer store multimediaskjermen. Her kan du sveipe innom forskjellige radiokanaler, navigasjon, telefontilkobling og mediaspiller. Knappene blir litt små, så fikling er noe man gjør når bilen står stille. Ellers er interiøret sportslig og tøft med røde detaljer innimellom alt det mørke.

Pris på Suzuki Swift Sport er 260 000 kroner, noe som kanskje høres mye ut for en så liten bil. Man har da ganske så bra med utstyr, blant annet Adaptiv Cruisecontrol, Adaptive lys, filskifteholder og nødbremsassistent.

Det er bra at Suzuki tar Swift Sport inn til Norge, selv om salget kan bli noe begrenset. Firehjulsdrift må man klare seg uten, men til gjengjeld får man da en liten, lett og morsom bil som er kvikk på veien. Designet er også en god del bedre enn på standard Swift, og testbilen i gul oser sport. Noen hestekrefter til ville ha gjort seg, samtidig som vi også vil ha litt bedre innstillingsmuligheter på rattet. Alt i alt er likevel Suzuki Swift Sport en kul bil som gjør landveisturen morsom.

1 av 14