Test: Smart Fortwo Electric Drive

Tekst og foto: David K Andersen

Hva skjer når bilen som alltid har sett ut som en elbil, faktisk blir elbil?

Ok ok, du har fått Smart som elbil tidligere også, jeg vet det. Men den var basert på andre generasjon Smart, fra 2007. Gammel bil kommer du ikke langt med i dag. Nå er imidlertid endelig den nye her.

Bildegalleri nederst i artikkelen

Denne tredje generasjonen Smart Fortwo ble lansert i 2014, med bensinmotor. Vi testet den året etter (trykk her for å lese testen). Samtidig kom Forfour-versjonen – en forlenget utgave med fire dører og plass til et par, ikke kjempelange personer, i baksetet. Nå i år har begge kommet i elektrisk utgave, og er nå de eneste Smart-bilene du får kjøpt i Norge.

Og om du ikke visste det: Smart eies av Mercedes-Benz, og for øvrig deler den plattform med Renault Twingo.

Føles riktig

La meg bare si det med en gang: Det føles riktig å kjøre Smart på strøm. Den åpenbare årsaken er naturligvis størrelsen, dette er en typisk bybil, eller pendlerbil inn til byen. I Norge i dag, sier det seg selv at elektrisk drift i en bil som dette er helt riktig.

Dessuten er ikke de tilgjengelige bensinmotorene og automatkassene i Smart en styrke for bilen. Som elbil, er det minuset ute av verden.

Her har vi nemlig en kjapp, lettkjørt og morsom doning. 82 hestekrefter og 160 Nm er nok til å levere skikkelig trøkk opp til rundt 80 km/t. Etter det øker det fortsatt greit, men ikke helt i samme tempo, naturlig nok.

Dessuten har Smart gjort en god jobb med gassrespons, den reagerer raskt og naturlig på input via pedalen – føles dynamisk og lettkjørt.

Med bredde på 1,66 meter, er fortsatt Smart 15-20 cm smalere enn de fleste «vanlige» biler, men den har blitt betydelig bredere enn før. Det gir åpenbare fordeler innvendig, som vi kommer tilbake til, men etter noen dager rundt omkring i Oslo, konkluderer jeg med at en litt smalere bil enn vanlig, gjør livet overraskende mye enklere.

Det er imidlertid Fortwos lengde, eller mangel på det, som gir de største plusspoengene. Det ene er at svingradiusen er latterlig god. Siden den har bakhjulsdrift, har det vært enkelt å konstruere forhjulsopphenget på en måte som gjør at hjulene kan legges nesten helt over. Når du kombinerer det med akselavstand på 1,87 meter, ender du med svingradius på snaue 7. Du kan med andre ord ta u-sving midt i veien om du vil – uten å rygge. En Mercedes A-klasse, fortsatt en kompakt bil, trenger til sammenligning 11 meter.

Ved siden av å generelt gjøre den ekstremt lettkjørt, blir alle former for parkering en lek. Enten du skal rygge inn i en luke langs veien, eller du bare skal inn på en vanlig parkeringsluke på kjøpesenteret eller i garasjen, føles det ikke som en jobb.

Når sikten forover og til siden, takket være smart plassering og utforming av A-stolpene, er glimrende, konkluderer vi med at Fortwo er en fantastisk bybil.

På veien

Går vi over på hvordan den oppfører seg ute på veien, sånn generelt og sammenlignet med en større bil, er den ikke like suveren, men det betyr ikke at den ikke kan imponere litt der også.

Og det gjelder først og fremst retnings-stabiliteten. Norsk motorvei er null problem, Fortwo er stabil og trygg selv om det går relativt fort. Det blir jo ikke helt det samme som en 2 meter lenger bil, men jeg ser ingen reelle problemer for deg som daglig skal kjøre noen mil inn og ut av byen på motorvei.

De har nok gjort noen triks med styringen for å få til dette, så du får igjen litt i svingene. Det blir til at du deler dem opp litt. Kanskje styrer du litt for mye og må rette opp, eller motsatt. På en sportslig bil hadde ikke dette funket så bra, men her gjør det ikke all verden. Du venner deg etterhvert til det.

Kjøreegenskapene er det imidlertid ikke noe i veien med, du har betryggende veigrep hele tiden, og den takler ulike underlag uten å vippes av pinnen. Provoserer du på glatta kan den miste fatningen, kort akselavstand kan tross alt ikke trylles bort, men jeg opplever det som udramatisk, og antisladden redder deg enkelt. På riks og fylkesvei ute på bygda, i 80 pluss moms og med fullt vinterføre, har jeg ingen problemer med å slappe helt av og stole på bilen.

Fjæringskomforten er grei så lenge veien ikke har store ujevnheter. De små passerer du helt fint, men på grunn av akselavstanden, og nokså stiv fjæring, merker du de store desto mer. En fartsdump i Smart er ikke helt det samme som en fartsdump i en vanlig bil, du skal tross alt opp og ned med hele bilen samtidig.

Interiør og plass

Er det mulig å ikke like Fortwos utseende? Det tviler jeg på, det er noe med bredden i forhold til lengden, som funker perfekt på denne nye modellen. I motsetning til den gamle, som bare så rar ut egentlig. Denne er rett og slett kul og litt tøff i tillegg. Brabus-pakken med ekstra styling forsterker inntrykket.

Det samme skjer på innsiden: Design og detaljer gjør deg, eller i alle fall meg, glad. Dette er forfriskende annerledes. Jeg synes faktisk Smart får til dette bedre enn Mini, hvor det kan bli i meste laget. Uten sammenligning for øvrig såklart.

Funksjonaliteten er generelt god, men også med noen misser. Infotainmentsystemet for eksempel – det fungerer helt fint, bedre enn jeg husker fra testen i 2015, så det er sikkert utviklet. Samtidig kunne menyene vært bedre planlagt mer intuitive – jeg føler jeg trykker mer på skjermen enn nødvendig. Tre – fire skjermtrykk for å skifte fra radio til streaming er i overkant.

Instrumenteringen ellers er enkel, men lettlest og med menyer i informasjonsdisplayet som er enkle å bruke. Lyden fra JBL-anlegget i testbilen faller i smak og anbefales for den som liker å høre på musikk.

En stor del av greia med Smart har alltid vært at de to personene som får plass i den, skal ha omtrent samme forhold som i en vanlig bil: Den beskjedne total-lengden skapes foran og bak, ikke med begrenset plass for passasjerene. Med ytterligere innvendig bredde, forsterkes konseptet.

Dermed er det helt fint å befinne seg bak rattet, i alle fall for meg på 1,75. Dette føles egentlig ikke som en liten bil. Da du har vært ute på veien og så kommer inn på en parkeringsplass og skal manøvrere, blir du overrasket over hvor liten den er – du har liksom ikke tenkt på det mens du kjørte.

Setene er gode å sitte i, og har fine justeringsmuligheter. Den burde imidlertid hatt teleskopjustering av rattet. Alt er på en måte riktig, bortsett fra det rattet der foran i horisonten.

Enkelte smarte løsninger gjør livet lettere. Du har tre koppholdere og et lite hanskerom. I tillegg en morsom skuff under midtkonsollen. Dørlommene kunne imidlertid være større, mens bakluke-løsningen er smart. Vinduet åpnes opp, mens den nedre delen senkes. Som du ser i bildegalleriet er det et rom inne i bakluka også.

Bagasjerommet tar 260 liter og fungerer fint til hverdags – jeg har ingen problemet med å få med kabin-kofferten min og jobb-vesken. Men da er det også tilnærmet fullt, så to personer med bagasje på langtur kan bli tight.

Elbil-ting

På den annen side, er ikke langtur et alternativ med Smart Fortwo. Eller det vil si, jeg la forsåvidt ut på langtur jeg, dog uten å sjekke om Smarten hadde hurtiglader. I og med at den ikke har det, var ikke det så lurt.

Batteriet på på 17,6 kWt gir 155 km NEDC-rekkevidde, og er altså om enn snaut for langkjøring, ikke hindringen. Ombordladeren tar imidlertid 4,6 kW, så det var der smellen kom.

Dette er det viktig å være oppmerksom på (tro meg). Om du klarer veien til og fra jobb på tilgjengelig rekkevidde og kan lade hjemme hele natten, er det ikke noe problem. Eller om du kan lade på jobb gjennom dagen. Går ikke det, funker ikke denne bilen for deg.

Nå på vinteren kan du ved meget snill kjøring klare rundt 10 mil, på sommeren antagelig 13-14 på det meste. Forbruket mitt på pen landeveiskjøring med 2-3 plussgrader lå på mellom 1,3 og 1,4 kWt pr mil, med klimaanlegget på. Samme tur i 10 kuldegrader og med litt snø og vinter på veien, fortsatt med varmen på og med pen kjørestil (100% score på bilens system), viste rundt 1,8 kWt pr mil.

Et mer effektivt klimaanlegg hadde nok vært til hjelp på vinteren, i kuldegrader ser det ut til å trekke mellom 0,2 og 0,4 kWt pr mil.

Med tanke på Fortwos størrelse er ikke forbruket særlig imponerende, men så er heller ikke dette en bil som er konstruert for lavest mulig forbruk, by-bruk har vært første prioritering.

Konklusjon

Lading, rekkevidde og forbruk er ikke på listen over Fortwo Electric Drives sterkeste sider. Du må bare finne ut av om du kan leve med de ulempene den har der, eller ikke – verre er det ikke.

Faktisk er det mye bedre, for om den avgjørelsen faller i positiv retning, er det mye å glede seg over. Hvorfor skal du ha metervis med bil når du kan få en superkort en som dette, med akkurat like god plass til deg? Legger du til design, utstyrs-muligheter, farge- og individualiserings-potensiale og egenskaper i byen, begynner det å se bra ut. Sammen med det faktum at vi her snakker noe så uvanlig som en elbil med personlighet – en kompis du kan bli litt glad i – er jeg solgt jeg altså.

1 av 23

Data: