Test: Opel Grandland X 1,6 Diesel 120 hk automat

Det har vært modell-bonanza hos Opel det siste året. Nyhetene har kommet på løpende bånd. Hottest akkurat nå, er ved siden av denne, lillebror Crossland X og nye Insignia, som straks avslutter 2017 ved å komme i Country Tourer-utgave.

Grandland X glir inn på topp blant de tre høyreiste fra Opel, i alle fall hva gjelder størrelse, den er ca 20 cm lenger enn SUVen Mokka og crossoveren Crossland X. Her er det Nissan Qashqai, Volkswagen Tiguan og de andre kompakte crossoverne og SUVene som er konkurrenter.

På tide kan man si, Opel har manglet en høyreist modell som er stor nok til å kunne være en skikkelig familiebil.

Det er denne. Bagasjerommet svelger 514 liter, og byr dermed på nok plass til at du kan droppe stasjonsvogna om du måtte ønske. Bakluken åpner seg forresten av seg selv om du vifter med foten under støtfangeren. Øvelsen høres superenkel ut, og er også det, men bare etter at du har forstått hvordan du skal vifte med foten. Den må nemlig føres mot høyre, på venstre side av bakparten. Hvis ikke vifter du på deg brokk, uten at noe som helst skjer.

Baksetet er ikke voldsomt, om de som sitter foran har setene i bakerste posisjon, blir det snaut med plass til benene. Heldigvis er det sjelden nødvendig – plassen foran er god. Dermed er også baksetet i de fleste tilfeller stort nok for voksne. Innsteget er som seg hør og bør svært enkelt på en bil som dette.

Det samme gjelder foran – du sklir på en måte bare rett inn. Fordi dørsidene går ned over utsiden av terskelen, gjør du det dessuten uten å skitne til buksebenene. Smart, ja det burde egentlig vært påbudt på SUVer og Crossovere.

Vel inne på førerplass, er det typisk Opel. Slektskapet med søstermodellen Peugeot 3008

er ikke mulig å se i det hele tatt. Alt fra design og form på dashbord, til instrumenter og infotainment, har samme stil som Astra, eller noe annet fra Rüsselsheim.

Kompakt og sportslig skinnratt med fin kombo av knapper og vippebrytere er på plass. Derfra styrer du også en velfungerende adaptiv cruise-kontroll. Gjennom rattet, finner du klare og tydelige analoge instrumenter.

For å dvele et sekund ved sistnevnte, begynner jeg å lure på om det er sånn jeg liker det best. Sorte tallskiver med hvit skrift og røde visere. Helt analogt. Stilig og rent i designet. Det er såklart kult med full skjerm i stedet, for eksempel når du kjører etter navigasjon og kan ha hele kartet foran deg som i nye Volkswagen T-Roc. Men det meste av tiden kjører man kanskje ikke etter kart. Jeg liker dette analoge elementet.

Infotainmentsystemet funker på vanlig Opel-vis finfint, med stor skjerm, fine menyer og passe påkostet følelse når du trykker på den.

Alt er i det hele tatt akkurat sånn det skal være. Det eneste franske sporet jeg finner, er egentlig at dersom du velger å skifte mellom nær- og fjernlys manuelt, må du dytte spaken fra deg, både når du slår på og når du slår av. Man lurer jo på om det finnes noen som helst annen grunn til det, annet enn at franskmennene har dyttet inn detaljen som hemmelig liten hilsen: Hei, her er vi, liksom.

Du trenger imidlertid ikke dytte blinklys-spak for å skifte mellom kort og langt lys om du ikke absolutt vil. Grandland har nemlig helautomatisk og glimrende lys. LED AFL, heter det på denne, så det er ikke riktig like avansert og bra som Matrix-lyset på Astra og Insignia, men det gjør en meget god jobb. Særlig er svinglyset, og bredden i lysbildet er bra.

Kvalitetsfølelsen i interiøret er omtrent som i andre Opeler, dog ikke på nivå med nye Insignia, som ligger et godt hakk foran. Du har myke materialer i de fleste paneler, og alt kjennes godt sammenskrudd.

På komfort for stjert og rygg, har Opel med sine AGR-seter vært ledende blant folkebilene en stund, og de er på plass i Grandland også. Forseggjorte i utførelsen, med passe sidestøtte, og veldig gode justeringsmuligheter. Jeg synes imidlertid de er i hardeste laget i seteputen, og generelt ikke fullt så overlegne som i eksempelvis Astra.

I tillegg til varme, har de kjøling i tre hakk – det settes pris på. Du har forresten varme i rattet og baksetet også. Og ikke minst varmetråder i frontruten. Om du begynner med å starte bilen, er frontruten isfri innen du har rukket å skrape sidevinduene.

Denne dieselen med 120-hesters PSA-1,6, bruker dessverre litt tid før arbeidstemperatur er oppnådd, så kupéen blir ikke spesielt raskt varm. Jeg hadde vurdert dieselvarmer.

Årsaken til temperatur-målerens treghet, får du imidlertid igjen for når tanken skal fylles. Denne motoren er særdeles effektiv. På ren bykjøring hadde jeg forbruk på 0,6 liter pr mil. På landeveien litt under 0,5. Meget bra for en bil på denne størrelsen med 6-trinns automat.

Dieselmotoren er ellers meget godt dempet på både hørbar støy, og vibrasjoner. På den annen side er den ikke akkurat noen racer. Du har det fine momentskyvet en diesel typisk gir, men når du presser på, særlig i hastigheter over 100 km/t, tar ting tid. Opels egne 1,6-diesel på 136 hestekrefter er nok hakket sprekere enn dette.

Automatkassen jobber det meste av tiden på imponerende vis. Jeg vil ikke si jeg savner en 8-trinns her. Den kan være litt treg når du brått går over fra rullende tilstand til betydelig gasspådrag, for eksempel når du vil tråkke på, og ta en ledig luke i trafikken. Men det er ikke plagsomt, og til vanlig girer den både mykt, raskt og når den skal.

Ute på veien er det først og fremst støykomforten du legger merke til. Jeg nevnte det etter første prøvekjøring i Tyskland tidligere i høst, og det gjentar seg nå: Denne bilen er rett og slett eksepsjonelt godt støydempet. Ikke bare mer stillegående enn andre tilsvarende biler, jeg tror den slår en del mellomklasse-biler også.

Fjæringskomforten er fin, men uten å imponere på samme måte som støykomforten. Best er bilen på større ujevnheter, de fanges opp på imponerende vis. Ikke fullt så god, er den på de korte og skarpe, for eksempel trikkelinjer på tvers og broskjøter.

Om det er kjøreglede langs svingete veier du er på jakt etter, har du nok kommet litt feil, men du er kanskje ikke på jakt etter det uansett – siden du ser på en bil som dette. Grandland ligger finfint på veien og har aldri problemer i svingene, men spesielt kul å kjøre, er den ikke.

En del av årsaken til det ligger nok i styringen, som er rask og direkte nok, men som ikke byr på så mye naturlig vekting eller veifølelse. Et lite tilleggsminus der, for at jeg noen ganger føler bilen flytter seg aningen fra side til side langs veien, og at jeg kompenserer litt med styring for å unngå det. Tipper du kanskje ikke vil merke det selv med mindre du virkelig tenker etter, og det kan også ha noe å gjøre med at det satt helt nye vinterdekk på testbilen.

Den økonomiske siden ser lovende ut, blant annet har du i denne dieselversjonen en bil som kan spise mange mil om dagen uten at det koster deg spesielt mye når tanken skal fylles.

Prisene er også fine, men alt er ikke lenger inkludert i toppniåvet Premium, slik det gjerne var for noen år siden hos Opel. Dermed hopper du litt mer i pris enn ventet om du krysser av for alle tilvalg. Testbilen koster 425 400 kroner og er svært godt utstyrt. Det er ikke galt sett mot konkurrentene, men sammenlignet med Opels egen Astra, som byr på mye av det samme når kommer til plass, og en del ekstra om vi ser på motor og kjøreegenskaper, får du en god del mer for pengene der.

Firehjulsdrift er foreløpig ikke tilgjengelig på Grandland, men kommer sammen med ladbart hybridsystem etter hvert. Mange av bilene i denne klassen selges imidlertid bare med forhjulsdrift, også i Norge, så allerede i dag, burde Grandland være interessant for et stort publikum.

Det er sjelden vi tester biler uten å at et par-tre ting av betdning å klage på, enten det er måten bilen gjør ting på, prisen eller noe annet. På Grandland X er det imidlertid vanskelig å finne den typen feil. Den gjør alt bra og egentlig ikke noe dårlig. Det eneste jeg skulle hatt litt mer av, er den typisk tyske Opel-følelsen vi de senere årene har blitt vant til i Astra, Insignia og de andre – ute på veien, infinner ikke den seg helt her. Men det er kanskje sånt bare vi miljøskadde bilentusiaster tenker over. For som sagt: Svakhetene er objektivt vanskelig å finne.

Data