Test: Mercedes S400d Lang 4Matic

Tekst og foto: David K Andersen

Av alt Mercedes gjør, er det dette de gjør best. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte bil på sitt beste – slik den blir etter 130 år med utvikling.

Luksusen er komplett. Materialer, finish og design innvendig er helt vanvittig. Og teknologi-nivået akkurat det samme – denne bilen kan de utroligste ting, og har avansert utstyr det kommer til å gå mange år før du ser i vanlige folkebiler. For ikke å snakke om den nye rekkesekseren til Mercedes.

Men alt det der, og mer til, har ikke en sjanse når jeg skal plukke ut det ene enkelt-elementet som suverent står ut, både ved S-klasse og i konkurransen med andre.

Det er fullt mulig alternativer fra Bentley eller Rolls-Rocye matcher den på dette, jeg vet ikke – har aldri testet. Men alt annet har jeg stort sett kjørt, og dette er helt sikkert: Ingen matcher S-klasse på fjæringskomfort.

For å si det sånn: Ikke fortell noen at bilen du nettopp kjørte bare flyter frem. Med mindre det var en ny S-klasse, gjorde den nemlig ikke det.

Som igjen bringer meg over til et problem S-klasse har skapt for meg.

Jeg liker biler vet du. Veldig godt, og det trenger ikke være dyrt og fint som dette for at jeg skal bli engasjert. Det kan være alt mulig rart. En bil som har mye bedre kjøreegenskaper enn jeg hadde forventet, er mye bedre å kjøre enn prisen skulle tilsi, eller som bare av en eller annen grunn føles riktig.

Og når jeg blir engasjert, drar jeg fram adjektiver i fleng. Så hamrer jeg løs på tastaturet. Ofte blir ord som «best», «mest» eller «finest» brukt.

Når jeg nå da har kjørt rundt i denne bilen en uke, innser jeg jo at jeg har gått på en smell. Har nok vært litt vel romslig med best, mest og finest-bruken. Men ok – jeg har lært. Skal være mer forsiktig fra nå av.

Jeg sier ikke med dette at S-klasse er best på alt her i verden. Men lista har nok flyttet seg litt på visse områder for min del.

Design
Utseendet er ikke til å ta feil av. Mercedes har gjennom noen år nå koordinert designspråket på sedanene sine, slik at alt fra CLA og C, til E, er tydelig inspirert av S. Men selv ikke tilsynelatende normale og erfaringsmessig helt uinteresserte forbipasserende på gata lar seg lure når jeg kommer rullende i S400. Usedvanlig mange snur seg – de skjønner alle sammen at dette ikke er en E-klasse.

Det er noe med den fysiske størrelsen, i kombinasjon med design og detaljer. Resultatet kalles nærvær – et lite øyekast er nok til å ense at noe spesielt ruller forbi.

Mercedes drar opp en del retrogreier i linjeføringen på bilene sine for tiden, og det funker ikke like bra på alt. Men her faller det liksom på plass. Akkurat som om S-klassen har sterkere rettigheter til den linja som starter i frontlykta og ender i bakdøra, og som spiller på luksusbiler fra den gang skjermene satt utenpå karosseriet, enn de mindre modellene.

Den bakparten, som også sliter litt på andre modeller, faller spesielt godt på plass her. Den gjør doningen slankere, og av-brutaliserer akkurat passe.

Interiør
I testperioden er jeg barnevakt for niese Ingrid på lørdagskvelden. Hun er ikke spesielt bilinteressert, og etter prøveturer i alt mellom himmel og jord, er hun sannsynligvis landets mest blasserte 6-åring på bilfronten. Men vi tar en tur.

Hun bestiller «hot stone massage» fra seteryggen via infotainmentsystemet, jeg tar activating uten varme. Det er skumring, og vi går for lilla stemningslys og en god lukt fra klima-anlegget. Burmester-anlegget med 24 høyttalere og 1 540 watt spiller Qui es-tu med Poom. Hva det betyr, eller hva de synger om, aner vi ikke, men sånn suser vi frem på landeveien.

Vi ser på hverandre og begge smiler sånn man gjør når man nesten ikke tror det man opplever er sant.

S-klasse er visst ikke bare edeltre, skinn, luksus og kvalitet så langt øyet kan se, den nærmer seg et spa. I alle fall på den måten at den får deg til å slappe av bedre enn i de fleste andre miljø.

Så er det også sånn at ikke alt er perfekt. For eksempel responderer infotainmentsystemet litt sent noen ganger, og løsningen med styring både via hjulet i midtkonsollen og touchflaten over det, er en bit unna det perfekte.

Men det spiller mindre rolle enn i andre biler. Denne dreier seg mer om å lukke døra og la verden utenfor bli der den er, mens du selv roer ned og nyter.

Utvalget av nytelser er dessuten stort, så du kan variere etter dagsformen. Setene for eksempel. Naturligvis noe av det aller beste på markedet med alle mulige justeringsmuligheter unntatt separat justering av øvre del av ryggstødet slik 7-serie har. Men den aktive sidestøtten veier opp, den bygger lynraskt men likevel nesten umerkelig opp sidestøtten på venstre side i høyresvinger og motsatt.

Eller bare treverket. Jeg elsker tre i biler der det hører hjemme. I testbilen er det også i rattet. Perfekt.

Baksetet er naturligvis en historie for seg selv. Utstyrt med elektrisk justering med minne, klimatisering (varme og kjøling), egne skjermer og det hele. Men utstyr og kvalitetsfølelse til tross, det er bare det å sette seg inn der, som er det mest spesielle. Du skal betale litt for stue-reclineren din om den skal slå dette. Ekstra spesiell føles hodeputen i semsket skinn – det har sjelden vært bedre å lene seg helt tilbake.

På veien
Ved siden av den allerede omtalte fjæringskomforten, er stillheten også noe du som er så heldig å eie en slik bil ofte setter pris på.

Den nye dieselmotoren, den første rekkesekseren fra Mercedes siden tidlig 90-tall, er det meste av tiden helt umerkelig. Fra utsiden på tomgang skjønner du det er en diesel, men fra innsiden er det ikke sjans. Dermed nyter du ikke motorlyd i S. Men de utrolige kreftene, og måten de leveres på derimot… 0-100 km/t tar bare 5,2 sekunder – S400 d er lynrask! Responsen er fantastisk, den kommer med en gang du rører pedalen. Og så leveres girskiftene fra 9-trinns automaten så raskt og mykt det bare kan gjøres.

Kjøreegenskapene er imponerende, S er betydelig mer lettkjørt enn jeg forventet på forhånd. Håndtering på parkeringsplasser føles ikke utfordrende, og den er generelt enkel å plassere på veien.

Når det går unna i svingene, taper den litt sammenlignet med BMW 7-serie, som faktisk føles nokså dynamisk og underholdende å kjøre, tross størrelsen. S-klasse har ikke det trikset i ermet, men at den ikke er direkte morsom å håndtere i svingene, betyr ikke det at den på noen måte er dårlig.

Veigrepet er svært høyt, og du kan kjøre mye fortere enn du tror. Ujevnheter i asfalten setter den aldri ut av kurs, og styringen er imponerende presis sånn at du alltid enkelt velger linjen gjennom svingene. Presist og tight.

Konklusjon
Du merker fortrinnet Mercedes har over sine to tyske erkerivaler. De har rett og slett betydelig lenger trening i å lage luksusbiler, og det sitter i høyeste grad i veggene på S-klasse. Joda – BMW kan med 7-serien by på en sportsligere kjøreopplevelse, og mye tyder på at kommende Audi A8 er enda mer fullspekket av teknologi enn denne. Men det spiller ikke så stor rolle, for de matcher neppe følelsen du får i denne.

PS: S-klasse er en lang liste utstyr og teknologi som ikke er tatt opp eller nevnt i artikkelen. Blant annet følger avansert selvkjørende teknologi årets facelift. Jeg lot meg dessuten imponere stort av Night View Assist Plus med varmesøkende kamera som identifiserer myke trafikanter. 

Data: