Test: Toyota GT86 facelift

Tekst og foto: David K Andersen

Når vi skal ta høstens siste biltur langs svingete veier, på sommerdekk, er dette verktøyet perfekt.

Nå er vi riktignok litt rundt omkring, og har mulighet til å teste biler på bart og fint føre i sydligere strøk gjennom vinteren også. Men jeg foretrekker å teste i Norge. Det er noe med veiene, de samme som du og jeg kjører på til vanlig, og med at man er kjent og vet hvor det fint å kjøre for å sette bilen på prøve.

Da må det planlegges litt. Mange biler er fine å teste om vinteren, SUVer for eksempel, som det vil komme mye av de neste månedene her på Bil og Motorbloggen. En del andre, egner seg best på sommerføre. Ikke at de ikke funker på vinteren også, men det beste, får man ut av dem med sommerdekk på.

Derfor pleier jeg, ved siden av å passe på å få kjørt en del slike biler gjennom sommeren, på å booke et par ekstra kjøreglade biler sånn helt mot slutten av høsten. Årets utvalgte er denne, og nye Honda Civic Type R, som du snart også kan lese om.

Dessuten har jeg allerede kjørt faceliftede GT86 på vinterføre, det skjedde under lanseringen i Finland i januar i år.

Små men viktige nyheter
Nyhetene på årets modell er ikke omfattende, men etter noen dager, innser jeg at de er viktigere enn jeg trodde.

Det går først og fremst på de små endringene i interiøret. Dashbordet er nå trukket i et alcantara-lignende stoff, noe som for mange av oss gir nokså kraftige motorsport-assosiasjoner. Før i tiden, mens gruppe A-reglement i motorsport var ensbetydende med begrensede serieproduksjoner av racerbiler for gaten, var det gjerne med slik overflate dashbordene var.

Kvalitetsfølelsen er forresten generelt god, med myke materialer og skinn de fleste steder.

Det lille, nesten søte infotainmentsystemet, er også endret og funker egentlig ganske bra. Du har alt du trenger av blåtann, medieavspilling, navigasjon og så videre. Lyden fra anlegget er dessuten helt ok.

Nytt ratt gjør dessuten mye. Tøft design, riktig størrelse og godt å holde i – viktig på en sånn bil. De nye digitale skjermene i instrumentpanelet, som kan brukes til alt fra avlesning av motorens temperaturerer til G-krefter og rundetid-taker, er en liten men superviktig detalj. Du får nemlig ved siden av mer info, også en betydelig mer moderne følelse. Det siste var nødvendig for GT86.

Mens vi først befinner oss innvendig, kan vi også ta setene og sittestillingen. Her får du momentant ekte sportsbilsfølelse når du setter deg inn. Rattet er nesten helt vertikalt i stillingen, og selv om det har litt for kort justering i lengderetning, finner jeg likevel fin sittestilling fordi fotbrønnen i GT86 er såpass dyp, at avstandene blir riktig likevel.

Setet kunne sikkert vært mulig å senke litt mer, men igjen: Kontaktpunktene er riktige. Spesielt er avstanden fra venstrearmen plassert i vinduskarmen, og frem til rattet, optimal. Det samme er girspakens plassering.

Setene er like komfortable som de ser ut, og de har akkurat passe sidestøtte.

Vi kan trygt si jeg finner meg til rette bak rattet, og jeg liker meg en god del bedre her enn i min egen Mazda RX-8 – en bil som på mange måter er svært lik denne.

Bagasjerommet tar 243 liter, og er dermed betydelig større enn hos konkurrenten Mazda MX-5. GT86 har selvfølgelig også et baksete, men der er det ikke mye plass. Uansett – her er det eventuelt snakk om turbil for to, og sånn sett er det mer enn nok plass i både bagasjerom og baksete til mange dagers rundtur.

Der det gjelder
Ute på veien er GT86 en komplett drøm. Til og med komforten er ok, med grei demping av ujevnheter og levelig støynivå. Ikke at komforten er noe å skryte av, men det er viktig at den ikke er for dårlig, sånn at det føles som et slit å bruke bilen til daglig.

Dekkdimensjonen på 215/45-17 er nesten komisk beskjeden, selv sammenlignet med helt vanlige kompaktbiler. Men poenget ligger ikke der, for GT86 er ikke laget for å være raskest mulig, den skal være morsom å kjøre.

Det relativt begrensede veigrepet er faktisk grunnlegende for hele denne bilen. Isolert sett, betyr det to ting: Du kan sladde, og overgangen fra grep til ikke grep, er snill og forutsigbar. Har du litt peiling på hvordan en bil funker, snur du GT på femøringen på tørr asfalt som ingen ting: Tre-trinns snuoperasjon; ikke nødvendig.

Dypere sett, og dette er det viktigste for meg, sørger det for å få frem bilens karaktér, og gi deg en intensiv kjøreopplevelse. Selv om det ikke nødvendigvis går så innmari fort.

I motsetning til samtlige andre nye sportsbiler, unntatt Mazda MX-5, kan du nemlig i GT86 ha det skikkelig moro uten å risikere førerkortet.

Balansen er perfekt, og det er lett å kjenne på den – bruke den til din fordel, og nyte resultatene du oppnår ved å flytte vekt forover og bakover ved bremsing og akselerasjon.

Legger du til styringa, som er helt fantastisk direkte, følsom og ikke minst intuitiv, blir det enda bedre. For det virkelige tegnet på at du kjører en ekte sportsbil, ligger for meg i måten den styrer inn i svingen på. Sammen med balansen er det dette som skiller GT86 fra eksempelvis alle hot-hatchene som finnes tilgjengelig i dag.

Det er vanskelig å beskrive om du ikke har prøvd selv, men det dreier seg altså om at bilen nærmest automatisk legger nesa inn i svingen. Styrefølelse, veigrep og forstillingens arbeid, er på en måte bygget rundt dette: Å komme seg inn i den svingen raskt og eksakt. Når du først har årnings på det, er gasspedalen din beste venn resten av svingen.

Da legger du på stadig mer, eller kanskje du justerer litt for å få den perfekte linjen. Uansett: Nå flytter du vekt rundt omkring takket være balansen. Og grunnen til at det er ekstra kult, og føles så sportsbil, er at denne bilen ikke har turbo.

Her er det ikke noe «klem på pedalen og vent til du får turbotrykk»-opplegg. Det responderer umiddelbart. Ikke bare er det tilfredsstillende å justere bilen gjennom svingen på denne måte, det gjør GT86 veldig forutsigbar. Når den er forutsigbar, vet du hvor du har den og hva den kommer til å gjøre. Det gir deg selvtillit, og dermed kan du presse på enda litt hardere, og i andre enden nyte opplevelsen bedre også.

Kunne den hatt mer power? Ja. Burde den hatt turbo? Nei.
Forresten synes jeg GT86 går ganske så bra. Du har ikke voldsomt moment, men den henger jo fint med i vanlig kjøring på lavt turtall. Mellomregisteret er imidlertid fint, og når alle de 200 hestekreftene kommer, er skyvet skikkelig godt.

Fra drøyt 6 000 omdreininger og opp til sperren på ca 7 500, drar den med en iver fra boxer-fireren man sjelden opplever, og i det feltet på andre og tredjegir, er suget skikkelig godt. Den går faktisk bedre enn hva jeg husker fra forrige gang jeg kjørte den.

Men enda bedre, og dette er ved siden av kjørefølelsen høydepunktet for meg, er hvordan den er å gire, og ikke minst at drevingen er så kort at du kan holde deg over 6 000 – der den drar som best – hele tiden om du vil.

Slagene i 6-trinns kassen er blant de aller korteste i noen bil, det er nok ikke mange andre enn Honda Civic Type R som slår den. Forskjellen mellom Hondaen og denne, er imidlertid at den mekaniske følelsen i GT86 er totalt suveren. Du bare kjenner synkroringene løper og tannhjulene som klikker i hverandre. Om du bestiller GT86 med automat, er du ikke ved dine fulle fem.

Konklusjon
Jeg blir litt stressa på høsten. Rekker jeg å legge inn en skikkelig kjøretur eller to med sportslig bil på sommerdekk – før det er for sent? Ingen fare – en bedre avslutning på sommersesongen enn dette, finnes ikke. De kan lage verdens mest fantastiske GTIer og hothatcher, med mange hundre hestekrefter, firehjulsdrift og det hele. Men de er ikke sportsbiler. Dette er sportsbil. Og det er en som lar deg nyte det hele tiden.

Data: