Hjem BMB-BLOGGEN Kommentar: Reiseblogg Nissan Leaf-premiere Japan

Kommentar: Reiseblogg Nissan Leaf-premiere Japan

Tekst og foto: David K Andersen

Som du har sett, har det vært en del å lese om nye Nissan
Leaf de siste dagene. Jeg har nemlig vært på verdenspremieren i Tokyo. Nå
sitter jeg på Narita-flyplassen og venter på å gå om bord i SAS-flyet som skal
ta meg hjem igjen.
Jeg er småsliten, og har bare ett døgn hjemme før jeg igjen må
tilbake til Gardermoen for å reise til Frankfurt og den store bilutstillingen.
Den åpner dørene for pressen på tirsdag.
I Japan har jeg aldri vært. Eller, for å være ærlig, har jeg
aldri vært i Asia i det hele tatt. Ikke Thailand engang, der 99 prosent av
nordmenn pleier å feriere (virker det som). Her ble det dermed mye nytt for din
hamburger-spisende, bygdevante og lettere bedagelige Bil og Motorbloggen-venn.
Først og fremst dreier en sånn reise seg om jobben som skal gjøres. Jeg må ta bilder og video av bilen, lese meg opp og snakke med folk om den. Delta på seminarer og round-tables. Så skal artikler skrives, videosnutter produseres, innhold limes sammen til et helhetlig opplegg, redigeres og publiseres på ulike plattformer. Helst samtidig som presentasjonen av bilen foregår. Naturligvis med jetlag på slep.
Det er også nokså slitsomt. Og det er altså ikke bare fordi jeg
trener så sjeldent at Folkehelseinstituttet, om skulle
lage en plansje over hvordan du bør leve, garantert ville hatt et bilde av meg
med rød strek over: Dette hektisk for noen og enhver. Størrelsen på det hele antydes på videosnutten under.
Da er det ikke så mye tid igjen til å kjenne på bilgleden. I alle fall ikke for en småstressa tjukkas. Men det er moro altså. Skikkelig moro. For meg er alltid det
mest spennende å se og oppleve den nye bilen for første gang. Fine hoteller og
middager, viktige sjefer og spennende nye miljø og steder, må bare ta andreplass. For selv
etter at jeg begynte å skrive om bil og reise rundt for å teste dem, får jeg
aldri nok av spenningen rundt første møte med selve bilen. Det er jeg glad for, det er tross alt den beste motivasjonen for å gjøre
det jeg skal gjøre best mulig.
Folke-elbilen
Nissan Leaf kan du lese om og se video av med utgangspunkt i
Bil og Motorbloggens Facebook-side, så skal ikke si så mye om den nå. Men jeg
lover at du kommer til å se mye Leaf på Norske veier neste år og videre
fremover. For der alle andre mest snakker om fremtidens elbiler, de som skal
komme om noen år, og være helt fantastiske, lager Nissan elbiler så det synger.
280 000 av gamle Leaf, og i går var jeg på Oppama-fabrikken i Yokohama.
Der kom den nye Leafen forbi på samlebåndet allerede. I stort antall.
De lager den forresten akkurat som en vanlig bil, på samme
produksjonslinje som andre Nissan-biler. For denne produsenten er elbil ikke
noe hokus pokus. De bare lager den. Akkurat slik de lager alle andre biler.
Ulempen med det er at denne nye Leafen ikke er en
gamechanger rent teknisk. Fordelen er at Nissan har masse produksjonskapasitet,
og ikke minst at de kan lage den på en måte som gjør prisen konkurransedyktig
samtidig som de selv tjener penger. Denne måten å gjøre det på, påvirker også driftssikerheten: Det
er enklere å sikre kvaliteten på produktet når ting gjøres med erfaring, med
base i noe man har holdt på med veldig lenge og er veldig gode på. Svært få
problemer med utgående Leaf, beviser det.
Så selv om ikke bilen er revolusjonerende rent teknisk eller
produksjonsmessig, er den en gamechanger fordi dette er elbil til folket:
Romslig og praktisk, rimelig i innkjøp, driftssikker, lettkjørt og så videre.
Legg til mye utstyr i prisen, og du har egentlig den gode gamle japanske
suksessoppskriften vi kjenner fra vanlige fossilbiler. Nissan er først, og i
stor ledelse, i overføringen av den tankegangen fra fossilbil til elbil.
38 millioner
Det bor 13 millioner mennesker i Tokyo. Men det er egentlig
ikke riktig, for byen henger sammen med Kawasaki og Yokohama. Antallet beboere
for området er 38 millioner. Du må være der, se og oppleve det, for å skjønne
det. Det er så voldsomt, at mens New York blir å regne som et tettsted, blir
Oslo mer som en vits. Ei hytte på Finnskogen liksom.
Høy-husene er ikke bare samlet i et sentrumsområde som i
andre byer. De er dere hele tide og over alt. Du kan sitte i bilen, eller på en
av T-banene som går oppe i luften (sånn på tredje-fjerde-etasje-nivå omtrent),
i timer uten at det tar slutt. Innimellom de store husene, er hver eneste lille
flekk utnyttet. Har du en tomt som er to meter bred og seks meter lang, så
setter du opp et 5-etasjers bygg som er to meter bredt og seks meter langt.
At alt funker er én ting. At funker så bra som det gjør, er
ikke til å tro. Mens vi i den hytta på Finnskogen (les Oslo), som happens to be
verdens rikeste land, sitter timesvis i kø hver dag fordi Brynstunnelen og
Ryenkrysset (for eksempel) er bygget som en trakt hvor alle folk samles for så
å trykkes gjennom en etter en, flyter det i Tokyo.
Enten du går på gata, bruker det sinnssyke T-bane-nettet
eller bruker det utrolige motorvei-systemet med ramper, bruer i flerfoldige
etasjer over alt, flyter det. Uten stress, det er aldri noen som skumper borti
deg eller tuter i trafikken.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis er enkelt og kjapt å komme
seg på jobb om du bor der, men mengden mennesker tatt i betraktning, er det en
åpenbaring å oppleve i praksis.
Maten
Jeg fascineres videre av japansk kosthold. For første gang
ever, har jeg nok gått ned, og ikke opp, i vekt. For her går det i fisk, gjerne
rå, og porsjonene er ikke store. Poteter og brød er det dårligere stilt med, så
her er det ekte lavkarbo-diett – helt av seg selv.
Når alt i tillegg skal inntas via to tre-pinner, en øvelse jeg er omtrent like god på som yoga, rekker kroppen stort
sett å fordøye måltidet mens det ennå pågår.
Fiskemarkedet i Tokyo er en opplevelse i både utvalg, kultur og mennesker.
Men godt er det, kvaliteten på råvarene er åpenbart skyhøy.
Og så er det biffen da. Milde himmel, de kan biff her altså. Mørere enn
fiskepudding, stekt med perfeksjon og med smak du får vann i munnen av å bare
tenke på.
Med litt trening i restaurant-valg og hva man skal velge på
menyen, er Japan et matmekka både for de som liker å prøve nye ting, og de som
vet hva de vil ha.
Null SUV
Jeg ser en og annen SUV. Gjerne en Mercedes GLC, Porsche
Cayenne eller en eldre Honda CR-V. Men det er ikke mange av dem. Derimot går
det i flerbruksbiler, sedaner og kei-cars (de små, smale og høye som er mindre
enn de minste bilene som selges i Europa).
Det dreier seg naturligvis om plass, men ikke bare det. For
det er tydelig at de som har råd, gjerne kjører stor bil. Bare ikke SUV. Jeg er
jo ikke så glad i SUVer selv, og konstaterer at det er japanerne og jeg som har
skjønt det: Å kjøre rundt i en høy firehjulstrekker i byen, som kanskje bare
har forhjulsdrift, er og blir teit.
Siste generasjon Toyota HiAce
Modellene du ser på gata er for det meste helt ukjente. Bare
en sjelden gang, ser jeg en japansk bil vi også har i Norge. Her er det helt
egne modeller, og jammen er det mye rart.
For eksempel er Toyota HiAce et minst like vanlig
varebil-syn som det en gang var i Norge. Den typen som selges her, går tilbake
til HiAce-røttene. Motoren er tilbake under rumpa på føreren. Moro. Den kraftigste versjonen kommer med 3-liters diesel på 170 hestekrefter og 410 Nm!
Jeg liker også taxiene. I USA er (eller i alle fall var) jo den klassiske taxien Ford Crown Victoria, en litt gammeldags stor sedan med stor motor og bakhjulsdrift. I Japan gjelder det samme, men her bilen en Toyota. Navnet er Crown Comfort, og den er spesial-laget for taxi-bruk, med blant annet automatisk åpning av bakdøra. Teknisk er den «gammeldags» med langsmontert motor og bakhjulsdrift. De fleste har enten LPG-motor eller dieselmotor, begge firesylindrede. En GT-Z Supercharger-versjon med 160 hestekrefter ble laget i begrenset antall for privatmarkedet i 2003. En sånn kunne jeg hatt merker jeg.

  
Folka
Store byer, spennende bilmodeller og ukjent mat er vel og bra, men som vanlig er det menneskene som spiller hovedrollen og best viser kulturen. Japanere er særdeles høflige og trivelige, du kan spørre hvem som helst om veien eller andre ting, og de tar det som en selvfølge å hjelpe deg, selv om det innebærer at de selv må stoppe andre forbipasserende for oversette dersom de selv ikke er gode nok i engelsk. 
Gjestfriheten er enorm og er helt tydelig en pilar i kulturen. Og selv om mange kan være litt sjenert og «over-høflige» i begynnelsen, løsner de fleste opp betydelig om du tar en middag med drikke til sammen. 
Alt er organisert ned til minstedetalj, ryddig, oversiktlig og rent. Slinger i valsen er ikke et nødvendig uttrykk i dette landet.
Og så holder de på med mye rart. Stilene og interessene enten det gjelder mote eller hobby, er gjerne nokså forskjellige fra hva vi er vant til. Det morsomste jeg så, var gokart-trenden: På kveldene samles tydeligvis vennegjengen, hver med sin egne, registrerte gokart, og råner rundt i sentrum av Tokyo. Gjerne utkledd som Super Mario…
Får du sjansen til å oppleve Japan, ta den!