Test: Audi Q5 2.0 TDI 190 hk Quattro

Tekst og foto: David K Andersen

Audi Q5 har siden introduksjonen i 2008 vært en gedigen suksess, den har til og med slått BMW X3 på salg her i Europa. Andre generasjon vil få det tøffere, her er vår første test av nye Q5.

Denne klassen har nemlig eksplodert. Det startet i 2003 med BMW X3, som lenge fikk råde på egenhånd. Men så kom konkurrentene, en etter en.

I det herrens år 2017, bugner det over av hotte premium-SUVer på denne størrelsen. Volvo XC60 er splitter ny, Mercedes GLC en gedigen suksess, Jaguar F-Pace en særdeles stilig konkurrent og jammen har ikke også Alfa Romeo kastet seg på med nye Stelvio. Fra før har vi dessuten Lexus NX300h, og snart er helt nye BMW X3 her. Denne Q5en har litt mer å bryne seg på enn den er vant til.

Sitter ved nærmere undersøkelse
Med utseendet har Audi vært forsiktige. Den forrige generasjonen slo alle salgsmål tyskerne selv hadde satt seg, og det langt ned i støvlene. Det er dermed naturlig at man er over snittet obs på å ikke rote seg bort med arvtageren.

Det har de heller ikke gjort. Men det tok meg litt tid å se greia. Jeg så denne bilen første gang under premieren på Paris-utstillingen i fjor høst, og så har jeg naturligvis sett den her i Norge etter det. Jeg har tenkt at dette har vært litt for likt forrige generasjon.

Den tanken er ikke helt borte, men etter en ukes tid med Q5en, har den vokst på meg. Proporsjonene tiltaler med muskuløst panser og kompakt bakpart. At hele bilen sitter lavt mot bakken liker jeg også. Den skarpe linjen over dørhåndtakene langs hele siden sitter som et skudd.

Det er ikke superspennende, men den har noe kjølig stilfullt ved seg som er ganske kult. Og når jeg sier kjølig, er ikke det negativt, jeg bare sliter litt med beskrivelsen. Det er en slags dempet, kul eleganse der, om du skjønner.

Eksakt samme greie skjer innvendig. Det har litt med fargekombinasjonene å gjøre; mørkt brunt skinn sammen med grått, sort og sølv, er på en måte innmari sært, men det funker overraskende godt. Sammen med enkelt men tydelig design, og stor oppmerksomhet rundt små detaljer, blir følelsen litt den samme som utvendig.


Innvendig perfeksjon
Detalj- og materialkvalitet er naturligvis ypperlig, selv hardplast (som det er fint lite av), fremstår som påkostet i denne vogna. Ingen av konkurrentene er så bra som Audi på dette.

Q5 har for øvrig gått på akkurat samme interiør-skole som A4 og Q7, så selv om det meste er litt forskjellig, er det samtidig temmelig likt.

Det er bra, for når det kommer til brukervennlighet, og dette har jeg tenkt mye på i testperioden, tror jeg Audi er min favoritt blant premium-bilene for tiden.

Noe av grunnen er rett og slett måten ting funker på, og hvordan alt betjenes. Infotainmentsystemet styres suverent via MMI-hjulet, touchpadden og ikke minst de to vippebryterne med hurtigtilganger. Det er veldig logisk, og det er superraskt å bruke.

Når vi ser hva nye A8 byr på her, kan vi nok forvente at Audi på sikt går bort fra dagens MMI-løsning på de fleste modeller, jeg håper imidlertid de fortsetter å være sterke på dette feltet.

Også Virtual Cockpit (den digitale skjermen rett foran deg som huser instrumentene), som har ekstremt mange funksjoner og justeringsmuligheter i seg, er så logisk planlagt (enkelt styrt via rattknappene), at alt sitter i fingrene etter få mil.

Så er det detaljene. Som for eksempel de to ekstra små-hjulene. Det ene, et bittelite hjul til venstre for rattet, justerer head-up displayet opp og ned. Så utrolig mye enklere enn å bla i fem undermenyer for å finne funksjonen.

Det andre lille hjulet, befinner seg til høyre for girspaken. Vri på det, og volumet justeres. Dytt det til høyre eller venstre og du skifter spor i musikkavspillingen. Trykk på det, og du setter avspilling på pause eller muter radioen. Helt genialt, og det savnes det sekundet du, eller i alle fall jeg, setter meg i en annen bil.

Sittestillingen foran, er for å tilhøre en SUV, perfekt. Jeg brukte riktignok, og uten at jeg selv forstår hvorfor, 10 mil på å få justert meg riktig inn. Men etter det var altså alt som det skulle. Setene er dessuten tilnærmet perfekte med riktig sidestøtte, samt bredde og lengde som huser ulike kropper.

Jeg liker meg altså meget godt inne i denne Audien.

Skal du sitte bak er det heller ikke galt. Spesielt fint, er det for to voksne. De har på en måte sine egne seter med litt sidestøtte i puten. Plassen er det ikke noe å si på hverken for ben eller hode.

Bagasjerommet er relativt grunt, men det er bredt og lettlastet. 550 liter holder til det meste, og funksjonaliteten er god, med alt fra LED-belysning og mulighet for senking av bilen på luftfjæringen, til felling av baksetet – fra bagasjerommet.

Komfortmaskin
Over på rullende tilstand og ting som teller der: Q5 sitter på MLB Evo-plattformen, den samme som A4/A5 og Q7. Med en god porsjon aluminium, og moderne design, er den lettere og stivere enn før. Q5 har dessuten et tilpasset fem-link hjuloppheng som takler både versjoner med stålfjærer og denne med luft.

Resultatet er i første rekke en eksepsjonelt komfortabel bil. Når det kommer til flyt, og apetitt for ujevnheter og dårlig vei, spiser Q5-chassiset unna på nærmest unikt vis. Her flyter du raffinert og behagelig frem, uansett underlag.

Legg til like imponerende støydemping, og du har en komfortmaskin av sjeldent slag.

Med kjøreprogram-velgeren Drive Select, kan du velge øko-program, komfort, sport, allroad, offroad eller indiviual (som du selv bygger opp). Du kan dessuten velge Auto, der bilen selv tilpasser seg. Som vanlig påvirkes fjæring og demping, styring, motor og girkasse.

Forskjellen mellom de ulike programmene er lett å merke, og jeg bruker de til dels aktivt for å tilpasse den situasjonen jeg er i.

I sport, senkes bilen, og responsen i kontrollorganene skjerpes. Veigrepet er via avansert hjuloppheng og voksne dekk, massivt i enhver situasjon. Du kan ta svingene langt raskere enn en SUV vanligvis gjør.

Samtidig synes jeg Q5 forblir i mykeste laget i Sport-modus. Den responderer ikke på særlig sportslig vis, og gir heller ikke så mange tilbakemeldinger fra asfalten om hva det er du holder på med. Jeg har ikke kjørt Q5 med vanlig fjæring – kanskje er dette et punkt du ofrer litt på med luft.

Komforten gjør imidlertid at jeg lett velger luft any day.

Firehjulsdriften er Audis nye Quattro Ultra. Det betyr at Q5 ikke lenger har permanent firehjulsdrift, men fremfor å være tohjulsdrevet til vanlig og firehjulsdrevet når du trenger det, er den tohjulsdrevet når du ikke trenger firehjulsdriften. Om du skjønner. Audi har i alle fall klart å beholde den samme følelsen, og det er vel poenget. Den føles i alle fall aldri som noe annet enn en typisk Quattro-Audi.

2-liters dieselen på 190 hestekrefter og 400 Nm passer bilen midt i blinken. Samme overskudd av krefter og kultiverte opplevelse som i en bil med V6 har du ikke, men Audi har gjort en formidabel jobb med støy- og vibrasjonsdemping av fireren, dette er en av de mest raffinerte av sitt slag på markedet.

Bilen er ikke superrask, men 7,9 til 100 km/t holder og er til overs for de aller fleste. Den er dessuten sparsommelig på dieselen, jeg brukte 0,56 på landeveiskjøring og opp mot 0,7 – 0,8 i byen eller når det virkelig gikk unna.

Automatkassen heter S Tronic og er av dobbeltclutch-type med 7 gir. Den girer like mykt og lynraskt som vi er vant til.

Et lite minus må imidlertid motor- og girkassekomboen få. Respons og følelse i gasspedalen er nemlig ikke like forutsigbar og veldreid som i andre tilsvarende biler med converterautomat. Det gjelder spesielt de gangene du triller inn mot et kryss eller en skarp sving, og så gir du på. Da skjer det veldig lite først, og så plutselig skyter den avgårde med relativt voldsom fart. Du venner deg naturligvis til det og tilpasser etterhvert pedalbruken, men like stilig måte som de beste konkurrentene gjør det på, er dette ikke.

Konklusjon
Jeg tror nok alle de nye konkurrentene må anstrenge seg minst like mye for å slå Q5, som motsatt. Her bys det på uovertruffen komfort, og jeg tenker at Q5ens kanskje sterkeste kort, er at den har tatt stor-SUVens (feks Q7s) komfort med ned til denne klassen. Kvalitetsfølelse, oppmerksomheten hver enkelt detalj har fått, brukervennlighet og plass, er andre sterke kort. Det samme gjelder kjøreegenskaper uansett underlag eller vær. I overkant forsiktig design, og for noen, visse mangler i de sportslige egenskapene, er eneste minus. Og det er hva jeg vil kalle eventuelle minus. Som vanlig er grunnprisen fin, mens ekstrautstyret med fordel kunne kostet betydelig mindre.

Data: