Test: Volkswagen Golf R facelift

Tekst og foto: David K Andersen

Bredden i Golf-programmet er vanvittig. Det er også bilen som topper det hele.

Tingen med Golf, er at det er Golf. Den mest solgte bilen i både Norge og Europa. Årsakene til det er mange, for eksempel at det er mange og gode forhandlere, at du får den i alle tenkelige utgaver (elbil, hybrid, firehjulsdrift, stasjonsvogn, osv), og at imaget er spiselig i alle samfunnslag og i alle anledninger.

Den viktigste årsaken er imidlertid at det er en bra bil. Golf er en sånn bil som ikke gjør noe dårlig, og det meste veldig bra. Det er rett og slett et godt produkt.

Gullfarget skepsis
Men det er et par haker ved det hele, når det kommer til en så spesiell bil som Golf R. Det ene er at jeg som bilentusiast ikke vil kjøre en bil som alle andre har. Der sliter jo Golfen en smule. Føles den spesiell nok? Og ser andre hvor rå bil jeg kjører?

Det andre er at når det kommer til biler som dette, kompaktbiler med over 300 hestekrefter, finnes det noen alternativer der ute som er eksepsjonelt kompetente.

Dermed plukker jeg opp denne gullfargede R’en med viss skepsis.

Men starten er god. På forhånd ser jeg for meg at testbilen er mørkeblå, slik mange av de solgte pre-facelift bilene var, og slik også Golf R var på lanseringen av denne faceliftede modellen i vår. Det er en fin farge, ingen tvil.

Denne gullfargen imidlertid, er virkelig tøff. Kirkuma Yellow metallic gjør nemlig ikke bare at bilen skiller seg ut i mengden, den fremhever Rs stylingdetaljer – de som skiller den fra mer hverdagslige varianter.

Grillen og de knalltøffe felgene, senkingen, og bakenden selvfølgelig. De to doble eksosutslippene er flott integrert i diffuseren og får R til å se voldsomt muskuløs ut.

Golf har alltid respondert godt på styling, det gjelder alle generasjoner. Enkelt og rent design er årsaken, og nå kan jeg altså fastslå at når VW selv står for oppgraderingen, funker også det meget godt.

Alt dette betyr at ankepunkt nummer én; at «alle» kjører Golf, begynner å falle. Nye Golf R ser så mye kulere ut, at alle skjønner at dette ikke er en elbil eller diesel. Lange blikk fra folk langs veien og stadig ypping til kappkjøring, bekrefter.

Så var det dette med de kompetente konkurrentene. Først og fremst Ford Focus RS – en vanvittig vellykket kjøremaskin. Honda Civic Type R ypper også. At den bare har forhjulsdrift spiller nesten ingen rolle, den er en mester på bane. Ikke minst yppes det ovenfra. Audi RS3 og Mercedes-AMG A45 er dyrere, men størrelsen er den samme, og de er veldig veldig råe.

Ikke helt snill gutt
Blant disse verstingene kan kanskje Golf R bli litt for snill? For sivilisert?

Vel, sivilisert er den. Det er jo bilens store styrke. Du slipper å ofre særlig mye komfort, denne er nesten like lettkjørt og komfortabel som en helt vanlig Golf. Og på dette punktet slår den samtlige konkurrenter rett ned i støvlene.

Så ja, den er litt snillere. Men det betyr ikke at den ikke er ekstrem. Jeg sier bare en ting: 0-100 km/t på 4,6 sekunder.

Den bråker ikke på langt nær like mye som enkelte andre, i alle fall ikke uten Akrapovic eksosanlegget som koster svimlende 40 600 kroner ekstra. Men hei hvor det går.

Like før jeg kjørte Golf R, kjørte jeg en annen bil, som brukte 5,5 til 100. Dette er greia: 5,5 er veldig veldig raskt, skikkelig sug. Men 4,6, det er bare helt vilt. Denne bilen drar noe så sinnsvakt fra 0 at det ikke er til å tro. Det føles i korte trekk ut som om du er plassert i en gigantisk, og fullt oppstrammet, sprettert. Når den slippes (les: du gir full gass), kastes du forover.

Og på grunn av dobbeltclutchautomaten DSG, som skyter inn neste gir lynraskt, fortsetter kastet forover i en eneste lang bevegelse. Det slutter ikke før etter godt passerte norske fartsgrenser.

Å ha alle kreftene på lur, selv når du ikke bruker dem, gir også en spesiell følelse man ikke skal kimse av. Så lenge du tråkker pent og forsiktig på gassen, går alt rolig og fint for seg, men noen ganger, selv i vanlig kjøring, er det jo rom for å bruke litt av dem, om enn i bare et sekund eller to. Både muligheten til å kunne gjøre det, og faktisk å gjøre det i ny og ned, gjør at Golf R føles veldig spesiell også i det daglige.

Motorens har en liten ulempe i at ladetrykket tar ørlitegrann lenger tid med å komme i visse situasjoner, men det er ikke så rart når man henter ut over 300 hestekrefter i en 2-liter. Det reduserer imidlertid gassreposnesn noe i aktiv kjøring på svingete veier.

På veien
Kjøreopplevelsen, sånn utenom motor og gir, avgir overraskende nok samme opplevelse. Selv i lave hastigheter, bygger det kompetente hjulopphenget (testbilen har adaptivt understell til 9 900 kroner) opp under hva det er i stand til om du vil eller tør. Og akkurat som med motoren, skaper det en spesiell følelse. Selv i vanlig kjøring.

Hopper vi over til det helt motsatte, altså bortimot fullt attack på svingete veier, oppvises imponerende kompetanse. Det er ikke mye denne bilen ikke kan. Alt av ujevnheter, glatte flekker eller uventede bevegelser forbigås uten drama. Det er vanskelig å forestille seg en bil som kan spise unna en svingete strekning norsk fylkesvei mer effektiv og uten å lage noe stort nummer ut av det.

Like skarp, full av tilbakemeldinger og levende som enkelte andre, er Golf R ikke, men på maks, gjør ikke det noe. Da går det uansett så fort at du ikke tenker at du burde kjent litt mer på veigrepet, ujevnhetene i asfalten eller balansen.

Problemet oppstår imidlertid når du roer ned litt. Og dette er etter min mening Golf Rs eneste minus: Når du kjører sånn passe hardt på svingete veier, si 70 prosent av hva som er mulig, kunne jeg tenkt meg en litt mer livat og responsiv opplevelse fra førerstolen.

Den er jo så bra og så lynrask at det fulle potensialet sjeldent kan utnyttes. Og siden både komforten er topp, og følelsen av å ha en voldsomt kompetent bil alltid er der, slik jeg snakket om over, er det kun dette med litt mer feeling og livlighet i småsportslig kjøing jeg vil ha mer av.

R’en serverer imidlertid en av de beste vektingene av servostyringen på noen bil. Motstanden øker jo mer du svinger, og er alltid helt perfekt. Styringen er naturligvis også super-direkte og presis. Det veier opp mye av minuset i avsnittet over.

Oppdateringer
Dette er for øvrig den første faceliftede Golfen vi tester på norsk jord, så la meg fortelle litt om hva det innebærer.

Først og fremst Discover Pro og Active Info Display. De to dominerer i et ellers velkjent førermiljø.

Førstnevnte er infotainmentsystemet med skjerm på hele 9,2 tommer. Er man vant til det gamle systemet i Golf VII, med godt med plass på begge sider av skjermen, ser nesten denne ut som en ettermontert TV. Jeg mener ikke at det er noe å utsette på selve installasjonen, men skjermen tar rett og slett hele dashbordets midtdel. Jeg tror kanskje ikke VW, da de først utviklet Golf VII, noen gang hadde tenkt at de skulle ha inn en så stor skjerm der.

Funksjonaliteten er glimrende, det er enkelt og oversiktlig. Den skjønner når du er på vei fram med hånda for å trykke på noe, og klargjør da aktuelle menyer og knapper sånn at det blir enklere å treffe riktig med pekefingeren. I tillegg har den gestikuleringskontroll, eller hånbevegelsesstyring (ikke helt sikker på hva jeg skal kalle denne funksjonen ennå), hvor du kan utføre handlinger bare ved å vifte, vinke, skru osv i lufta foran skjermen.

Active Info Display er digitale instrumenter ala Audis etterhvert velkjente Virtual Cockpit. Du har med andre ord en skjerm foran deg og ikke analoge klokker. Følelsen er mer moderne, og viktigst; du kan bygge opp en layout som fremhever den informasjonen du selv bestemmer er viktig å ha framme.

Testbilen var godt utstyrt, og hadde blant annet Dynaudio 400 Watt lydanlegg. Trøkket var meget bra, lydkvaliteten ikke fullt så imponerende. Jeg tror likevel jeg hadde krysset av på dette utstyret, det føles verdt 6 300 kroner.

Brukes til alt
Ellers er Golf, Golf. Det skjer for det meste på godt og fint lite på vondt. Byggekvaliteten er fin og materialvalgene litt mer påkostet enn i de fleste konkurrentene.

Forsetene er justerbare i alle de riktige retningene, og sammen med rikelig rattjustering, blir kjørestillingen perfekt. Setene har fin størrelse og akkurat passe sidestøtte. Men de får et minus for øvre del av ryggstødet, som ikke er knekt nok forover. Resultatet er at deler av ryggen ikke har støtte i det hele tatt, den befinner seg rett og slett i luften. Problemet løses delvis ved å sitte rett opp og ned, men det vil jeg ikke. En litt rar miss.

Plassforholdene er gjennomsnittlige og holder for de fleste både foran og bak. Bagasjen er som i 4Motion-Golf, altså noe redusert, men hei: Trenger du mer plass, kjøp stasjonsvogn, ikke noe problem.

Konklusjon
Golf R føles spesiell. Alltid. Både sakte og fort. Allerede der har den vunnet meg over. For jeg vil kjenne at jeg sitter i noe med over dobbelt så mange hestekrefter som en 1,5 TSI. Det gjør jeg. Dessuten ser andre også at jeg gjør det, det tror jeg er viktig for mange som kjøper en sånn bil. Lynrask og effektiv så det både holder og blir til overs, er den hele tiden. Mer enn spesiell nok altså, og samtidig fullt og helt en Golf. Nokså imponerende igrunn.

Data: