Test: Toyota C-HR 1,2T 4WD CVT

Toyota oppfattes gjerne som et konservativt bilmerke. Med C-HR beveger de seg langt utenfor komfortsonen.

Tekst og foto: David K Andersen

Design
Et utseende som dette blir det diskusjoner av. Ser vi bort fra Prius, er jo Toyota et bilmerke som sjelden lar pennen gå helt bananas. Det har de imidlertid gjort her.

Ikke for det, designet på C-HR er ikke bare sprekt for å være en Toyota, det er sprekt for å være en, vel, bil egentlig. Den ser omtrent ut som et konsept fra en bilutstilling. Men den står altså her, fiks ferdig og på norske skilter.

Dette er nok en bil du enten liker utseendet på eller ikke. Samtidig kan jeg etter en ukes tid, fastslå at skillelinjene mellom fansen av danske Stephan Rasmussens radikale linjer, og motstanderne, ikke gikk helt der jeg forventet.

Jeg skjønner at folk som synes at VW Golf eller Audi A4 har perfekt utseende, mener denne bilen blir i meste laget. Her er det tross alt knapt en eneste linje eller proporsjon som minner om en klassisk og forsiktig tegnet bil.

Men etter min erfaring er de i mindretall. Overraskende mange synes C-HR ser bra ut og er kul. I min egen familie viste eksempelvis alle i aldersgruppen 5 til 90 år entusiasme overfor den spesielle Toyotaen. Det inkluderer meg selv også forresten.

Det er masse tøft som skjer overalt, både på detaljnivå og med linjene. For meg setter proporsjonene prikken over i-en. Det høye panseret gjør utseendet muskuløst, og sammen med resten, har den en uvanlig kompakt fremtoning. Jeg liker også at den i veldig liten grad taper den opprinnelige konseptbilens totalinntrykk. Toyota fortjener cred både for å tørre, og for at de får det til så bra.

Interiør og plass
Innvendig dominerer tre ting: Design, kvalitetsfølelse og infotainmentskjerm.

Samme hvor du fester blikket skjer det en hel masse, det er nok ikke mulig å komme lenger unna en Volvo 240 enn dette. Hvert eneste panel og detalj er gjennomdesignet. Samtidig føler jeg ikke, i alle fall ikke med testbilens fargevalg, at det blir for mye. Førerprioriteringen vinklingen av dashbordets midtdel gir, er et ekstra pluss.

Hoveddelen av dørsidene er utført i plast med svært uthevet og fargekoordinert tekstur. Det er fortsatt snakk om hardplast, men det er kulere og gir dessuten bedre kvalitetsfølelse enn konkurrentenes slette og kjedelige hardplastflater. Når dashbordet er kledd i imitert skinn og det meste du kommer i kontakt med virker høyverdig, blir kvalitetsfølelsen helt i topp.

Infotainmentskjermen måler 8 tommer og er plassert sånn at den blir en viktig del av følelsen du får når du setter deg inn. Jeg synes ikke den stjeler sikt, og siden den er montert så høyt og nære føreren, kan den betjenes trafikksikkert under kjøring.

Skjermen er nesten like glass-aktig og høyverdig som på en smarttelefon og responsen er fin. Menyene er omtrent like de du finner i Auris eller andre Toyotamodeller. Ikke best, men det fungerer tilfredsstillende. Apple CarPlay mangler imidlertid.

Ellers byr førerplassen på både plusspunkter og mindre bra ting. Instrumentene tilhører førstnevnte med stilig design på både klokker og visere. Informasjonsdisplayet i midten er som vanlig lettbetjent, men jeg klarte faktisk ikke å finne en gjennomsnittsmåler for bensinforbruk som kunne nulles – den som er der måler bare konstantforbruk og gjennomsnitt fra start.

Klimaanlegget har enkel og litt kul betjening med vippebrytere, og fungerer dessuten bra – varmen kommer raskt og fordeles fint. Testbilen har også varme i rattet som skrus på via en knapp nede til høyre.

Rattet har mange knapper og det er ok, men de to poddene på hver side med fire like knapper og en senterknapp har et skrått design, og selv etter flere dager og mange mil er det vanskelig å for eksempel justere volum uten å ta blikket bort fra veien. At volumhjul er totalt fraværende fra infotainmentsystem/midtkonsoll er ikke bra.

På ønskelisten står mulighet til å justere førersetet litt lavere, men det er egentlig ikke så viktig i en sånn bil. At rattet ikke har skikkelig teleskopjustering er imidlertid et minus. Skal du ha korrekt avstand til rattet må du enten sitte veldig langt fram, eller med unaturlig rett vinkel på ryggstødet.

Testbilen har skinnseter med fantastisk design. De virker påkostede, og med gjennomtenkt stopping og riktig plassert korsryggstøtte, er de nesten optimale. Litt kort setepute plager ikke meg, men sidestøttene i seteputen er veldig harde og gir ukomfortabelt trykk på utsiden av lårene når jeg kjører langt.

Nå kan det høres ut som jeg er misfornøyd med førerplassen. Det er ikke tilfelle: Jeg anser tross noen minuspunkter C-HR for å ha den mest attraktive førsteraden i klassen, og det med viss margin. Det føles fint, og det føles spesielt – på en måte ingen andre matcher for øyeblikket.

Når det kommer til plass, lider bilen litt av det ekstreme designet. Benplassen i baksetet er bra, men takhøyden er snau for de som er høyere enn gjennomsnittet. Sikten ut er grei for voksne, men følelsen er litt innestengt med den ekstremt høye vinduslinjen.

Bagasjerommet tar 372 liter. Det er som en gjennomsnittlig kompaktbil. For øvrig er det mindre enn Honda HR-V og Nissan Qashqai, men mer enn Opel Mokka X.

På veien
I bunnen av C-HR finner vi TNGA-plattformen – samme som nye Prius. Ikke uventet gir det store pluss i margen. Karosseriet er stivt og lett, og hjulopphenget avansert med multilink bakstilling.

Ute på veien imponerer den bilen stort. Forholdet mellom sport og komfort er utrolig – her har du både god fjæringskomfort og sylskarpe kjøreegenskaper.

For å ta komfortbiten først, viser C-HRs hjuloppheng uvanlig evne til å fange opp både lange store ujevnheter og skarpe små uten å sende dem videre til passasjerene. Det skjer dessuten helt lydløst og på tross av testbilens store 18-toms hjul. Årsaken? Stivt karosseri og avansert hjuloppheng gjør det mulig å bruke relativt snille fjærer uten at sportslige ambisjoner må ofres.

For det gjør de virkelig ikke. Med lavt tyngdepunkt og glimrende balanse, kjører C-HR som en drøm i svingene. Den føles lett, direkte og dynamisk. Den har helt tydelig full kontroll på egen masse. Legger du til styring som ikke bare styrer bilen skarpt inn i svingene, selv på glatt føre, men også har fint vektet servoassistanse og er direkte, føler du deg alltid i kontroll.

1,2-liters turbomotoren på 116 hestekrefter, som er den du må ha om du vil ha firehjulsdrift, er også en liten perle. Ikke voldsomt sterk, men med særdeles trivelig karaktér og raffinert gange – alltid villig til å brukes. Lyden er godt dempet og i vanlig kjøring hører du den ikke. Ved kraftigere pådrag gjør den seg bemerket, men lyden er fin, så det er bare hyggelig.

C-HR med denne motoren kommer egentlig både som manuell og automat, men til Norge importeres kun automaten. Det er en CVT-enhet (trinnløs), og i normal kjøring fungerer den upåklagelig: Myk, effektiv og lettkjørt. Også ved litt friskere kjøring enn vanlig gjør den jobben greit. Selv om den står i automat, bruker girkassen forhåndsprogrammerte trinn som gjør at den ikke bare flyr opp på høyt turtall, men istedet bruker motorens moment og «girer» et par tre ganger mens hastigheten økes.

Når du virkelig tråkker på, noe kjøreegenskaper og motor gjerne innbyr til, fungerer dessverre CVT-automaten mindre bra. Enten du har den i automat eller manuell, er gassresponsen altfor treg – det er rett og slett ingen sammenheng mellom tidspunktet du trykker ned pedalen og når kreftene faktisk finner veien til asfalten. Ergo er det ikke mulig å finne rytme fra sving til sving.

Antakelig spiller ikke dette noen rolle for deg, og det viktigste er naturligvis at automatkassen fungerer plettfritt i normal kjøring. Det gjør den. Jeg bare synes det er litt synd å ikke kunne ha muligheten til å utnytte det utrolige chassiset og den ivrige motoren fullt ut.

Forbruket er litt mer avhengig av kjørestil i denne enn det er i tilsvarende biler med diesel, det er både fordi det er en bensinbil, og fordi den har CVT-automat. Men er du litt oppmerksom på hvordan du kjører, holdes forbruket på lavt nivå. Jeg lå på rundt 0,65 liter pr mil ved landveiskjøring og rundt 0,8 i byen.

Konklusjon
Tross enkelte minuspoeng i førermiljøet, og en automatkasse som ikke er optimal ved hard kjøring, overbeviser C-HR voldsomt. Bilen ser skikkelig tøff ut, interiøret er fantastisk og chassiset må både være det beste Toyota noen gang har laget, og klasseledende med stor margin. C-HR er faktisk så bra at den gir meg troen på at bilkjøring også kan være et høydepunkt i en crossover.