Hjem Tester Test: Chevrolet Tahoe

Test: Chevrolet Tahoe

Dette er alle SUVers far. Nesten i alle fall – det er den
korte utgaven av Chevrolet Suburban, først lansert i 1935. Holder klassikeren og den tidligere Norges-vennen koken i sitt nyeste format?

Tekst og foto: David K Andersen
Ok, dette er ikke en vanlig test. Jeg har kjørt bilen i USA
over 10 dager – som leiebil. Akkurat det gjør jeg ganske ofte, kjører leiebil i
USA altså. Men som regel er bilene helt uinteressante for Norge. Det er nesten
denne også, men om du vil, og har stor nok lommebok, får du faktisk kjøpt ny
Tahoe i Norge.
Etter nesten 200 mil bak rattet i den store SUVen, ble jeg
dessuten såpass imponert at jeg tenkte en test i noenlunde normal Bil og
Motorbloggen-stil kunne være på sin plass.
Historisk
Storebror Suburban har levd etter samme resept i over 80
år. Det originale konseptet besto rett og slett i å sette inn vinduer og
bakseter i en rammebasert (og dermed høy) varebil med bakhjulsdrift.
Etter
hvert tilkom mulighet for firehjulsdrift, og komfort og luksus ble stadig satt
høyere på prioriteringslisten. Den dag i dag lever modellen i beste velgående
og er på mange måter den ultimate familiebilen (dog i største laget for norske
forhold).
Tahoe er lillebroren – i prinsippet akkurat samme bil, bare
kortere. Og fortsatt med ramme og i dette tilfellet bakhjulsdrift. Selve
Tahoe-modellen har ikke like lang historie som Suburban.
Den kom først i 1995 som arvtaker til K5 Blazer. Til Norge
ble det importert en del todørs-versjoner fordi det bare var den du fikk med
dieselmotor. I all hovedsak, ble imidlertid denne første Tahoe-generasjonen
produsert i firedørs-versjon med bensinmotor. Og naturligvis solgt i store
kvanta i hjemlandet.
I 1999 kom et modellskifte, og det var først da at firedørs
Tahoe ble tatt inn til Norge. De fleste som lastebilregistrerte 2-setere. Så
kom nestemann i 2006 og nå ble det færre, men likevel noen få registreringer
her i landet. Denne gangen på grønne skilt.
Bilen vi tar for oss her, er siste generasjon – lansert i
2014.

 

Den grillen
Formen er så klassisk SUV du bare får den: En ganske
firkantet boks med massiv grill og stort panser.
Grillen i krom, og enorme frontlykter, dominerer utseendet
totalt. Det burde egentlig ikke være mulig å montere noe så voldsomt i
fronten på en bil og få det til å funke, men det gjør det her. At bilen kommer
fra USA har nok noe med saken å gjøre, jeg tviler på at en bil fra noe annet
land kunne taklet dette.
Videre har linjene blitt enda litt mer kantete enn
tidligere, og de bakre sidevinduene har fått mer uthevet profil. Resultatet
er slående godt i mine øyne, dette er en drittøff bil.
Vi er vant til å rakke litt ned på interiørene i amerikanske
biler. Det er ofte litt grovgjort, noen ganger overdesignet, og sjelden med den
materialkvaliteten vi er vant til fra dyrere europeiske biler. Kanskje kan det
være litt skranglete noen ganger også.

 

Finere enn du tror
Å sette seg inn bak rattet i Tahoe blir i den sammenhengen
en nokså stor overraskelse. Designet er en akkurat passe miks
mellom «truck», personbil og premium. Ikke for mye av det gode, men likevel
ganske mye, om du skjønner.
Materialene er i det store og hele av høy kvalitet og
andelen myk-plast er nesten på premiumbilnivå. Flere flater er skinnkledde med
synlige sømmer, og selv om skjøtene mellom de ulike panelene eller åpningene
rundt knapper ikke er i klasse med Audi, er nivået imponerende høyt. Den er jo
ikke «fin» som en ny Volvo XC90, men jeg oppfatter den samtidig som spesiell og
på et høyere nivå enn biler flest.
Instrumenteringen er særdeles rikholdig med en rekke analoge
klokker. Her har du både oljetrykk, vanntemperatur og voltmeter i tillegg til
tankmåler, turteller og speedometer. I midten er det et topp moderne
informasjonsdisplay i farger. I dagens kamp om oppmerksomhet, har skjermer for
musikkavspilling og alt mulig annet tatt overhånd i de fleste biler, og
mange har ikke engang vann-temperaturmåler lenger. I Tahoe har du imidlertid
kontroll på alt, og det uten at oppmerksomhet stjeles fra andre informasjonskilder.
Veldig nice.

 

Midtkonsollens øvre del domineres av infotainmentskjermen
som for øvrig kan heves elektrisk for å komme til et stort rom.
Smart, litt kult, og ifølge amerikanerne et perfekt sted å legge fra seg
håndvåpenet sitt. Du kan også legge mobilen der – rommet har USB-kontakt.
Infotainmentsystemet er touchbasert og enkelt å bruke.
Responsen er det ikke noe å utsette på, og du kan også bruke noen hurtigknapper
i underkant om du vil. Apple Carplay er standard og fungerer meget bra.

 

Under skjermen befinner to paneler for klimaanlegg seg. Den
øvre delen for de som sitter foran, og den nedre for de som sitter bak.
Rattknappene med cruisekontroll på venstre side,
kjørecomputer på høyre og skjulte knapper på baksiden (der girvelgere ofte
sitter) for volum og sporskifte er ok, men ikke så mye mer. Her
finnes det bedre løsninger på både layout og følelse i knappene, så vi noterer
et minus.
Plass til alt
Den praktiske siden er ikke uventet, eksepsjonelt godt
ivaretatt. Koppholderne er utvilsomt, og i motsetning til på en lang rekke andre
biler, laget av noen som faktisk vet hvordan en flaske, eller en kopp, ser ut.Du har videre
en rekke rom med plass til mobiltelefoner, snusbokser, godteriposer og nøkler.
Dørlommene er enorme og oppbevaringsrommet under armelenet (for øvrig med
induktiv mobillader på toppen), er så stort at selv om du både er tjukk i hue,
og har enorm permanent, fint kan stikke hodet nedi der og ta det ut igjen uten
å krumme et hårstrå.

 

DVD-spiller med skjerm for baksetepassasjerene og med trådløse
hodetelefoner, følger med og sørger for fred og ro på langturen.
Baksetet er en treseter med fokus på de to ytterste, hvor
voksne sitter meget komfortabelt. På grunn av bredden er også midtsetet
brukbart. Plassen er det naturligvis ikke noe å si på. Den
bakerste raden er imidlertid som vanlig best egnet for barn. Men bredden er god
også der.
Bagasjerommet tar visstnok 433 liter bak tredje rad, men det er nok opp til taket, og sånn måler vi ikke i Europa. Med tredje seterad nede, er det enormt. Gulvet er imidlertid voldsomt høyt, en følge av bilens konstruksjon.
Den bakerste seteraden er delt 60/40 og de to delene felles og heves elektrisk
via knapper i bagasjerommet.

 

Å klatre opp
Mange liker SUVer og crossovere fordi de er så enkle å gå
inn og ut av. Med mindre du er to meter lang, byr ikke Tahoe, selv ikke i denne
bakhjulsdrift-utgaven, på samme tilgangskomfort. Her må du nemlig opp. Dette er
ikke en bil, ifølge amerikanerne er det faktisk ikke en SUV heller – det er en
truck. Dermed er du på nesten samme nivå som i en Silverado eller F-serie.
Med brede stigtrinn og solide håndtak er det imidlertid
enkelt å komme seg inn selv om noe mer muskelmasse må aktiveres her enn på en RAV4.
Vel på plass bak rattet, smiler en kar som meg fra øre til øre.
I Tahoe er justeringsmulighetene for sete og ratt vanvittige, så her er du helt
nødt til å finne en stilling du liker. I SUVer har jeg ofte et problem når jeg
senker setet i bunnen for å sitte slik jeg ønsker: Avstanden til gulv og
pedaler blir feil. Så er ikke tilfellet her. Ikke bare er pedalene elektrisk
justerbare, avstanden ned til gulvet forblir riktig selv med setet i laveste
posisjon. Med rekordlang teleskopjustering av rattet, er førerplassen optimal.
De skinnkledde setene er enorme og superkomfortable med
stopping som føles påkostet og gjennomtenkt. Sidestøtten er begrenset, men
setenes utforming holder deg like fullt rimelig godt på plass i svingene.
Ikke at jeg fant så mange svinger. Staten Florida er jo så
flat at den får Danmark til å fremstå som en fjellandsby. Heldigvis finnes
det nok av enorme motorveikryss med ramper og broer på kryss og tvers. De får
duge som kjøreegenskap-testere denne gangen.

 

Styringen er typisk Chevrolet-truck. Det sier deg kanskje
ikke så mye, men betyr i praksis at den i alle fall er nokså mye bedre enn
tilsvarende hos Ford og RAM. Faktisk er den ikke altfor lett – motstanden er
passe for en bil uten sportslige ambisjoner. Den er også temmelig presis, og
veldig fint tilpasset en avslappet og kontrollert fremfart på landeveien.
Noen spesiell styrefølelse er vanskelig å oppdrive, men du
er i stand til å holde bilen fint på veien selv når det går fort i svingene.
Fjæringsoppsettet på Tahoen er av typen myk, og noen ganger
litt huskete. Den flyter perfekt på fin vei og de aller fleste humper og
ujevnheter svelges umerkelig. Store gupp gir imidlertid litt husk i bakenden.
Og små skarpe skjøter forplanter seg i rammen og delvis i karosseriet. De
skaper også litt lyd. Å krysse en fartsdump på skrå byr som vanlig i denne
typen bil på relativt store sidebevegelser.
Komforten er på tross av disse små skjærene i sjøen totalt
sett skyhøy. Det har delvis å gjøre med lavt støynivå, gode seter, masse plass,
fin sikt og bra flyt i fjæringen å gjøre. Men det har også en hel del å gjøre
med at Chevrolet over årtier har finslipt konstruksjonen. Alt er så samkjørt og
perfeksjonert at selv om Tahoe på ingen måte er noen kjøremaskin slik vi
vanligvis tenker (altså sportslig), er det en flyt og følelse når du ligger ute
på veien og cruiser som er ekstremt tilfredsstillende. Har du kjørt en Tahoe
eller Suburban før skjønner du hva jeg mener. Har du ikke gjort det, er det forresten på
tide.

 

V8
Motoren er på 5,3 liter og leverer 355 hestekrefter og 519 Nm. Den liker turtall, så om du skal ha virkelig fart på sakene, må både
gasspedal og turteller på maks. Da går det også skikkelig greit. 0-96 km/t tas unna
på 7,2 sekunder.
Da jeg testet Toyota Land Cruiser med 2,8-liters diesel
tidligere i år, var motoreffekt og raffinement ett av ankepunktene. En så stor
og påkostet bil gjør seg ofte beste med seks eller åtte sylindre. Nå er Tahoen
enda litt større enn Land Cruiseren, men det hersker ingen som helst tvil om at
V8eren gjør bilen godt.
Bortsett fra vakker sang på full fres, er den silkemyk,
fullstendig vibrasjonsfri og lydløs. Du føler du har en hel masse krefter i
bakhånd og det komplimenterer bilen og gir en skikkelig dose luksusfølelse.
Med stadig strengere krav, i alle fall til utslipp, også i
USA, er nå 6-trinns automat og sylinderkutt også på plass her. Langs motorveien
og uten for mye motstand, putrer denne vogna av gårde på V4-power og med lavt
turtall.
Automaten girer raskt, presist og umerkelig ved vanlig
kjøring, men er ikke optimal. Om du brått bestemmer deg for å gi på, bruker
den for mye tid på å gire ned til riktig gir. Jeg synes også at gassrespons og
converter burde vært litt bedre samkjørt – det er eksempelvis vanskelig å trykke riktig på gassen fra stillestående – blir fort litt for mye eller
litt for lite.
Girvelgeren er av type god gammeldags amerikansk; en stor
hendel på høyre side av rattet. Føles deilig. I alle fall i den grad en
girvelger kan beskrives på den måten. Den har for øvrig en vippebryter hvor du
kan gire manuelt (sekvensielt).
Forbruket havnet for meg på literen pr mil i snitt. Med tanke på vekt,
motoreffekt og biltype, samt sammenlignet med europeiske stor-SUVer med
lignende effekt, er egentlig det ganske bra.

 

GMC
Jeg fikk også muligheten til å teste Tahoes søstermodell,
GMC Yukon Denali. Det var nokså interessant, for selv om de på mange måter er
helt like, er de også nokså forskjellige. GMCen hadde betydelig stivere fjæring (adaptiv) og kunne by på mye skarpere kjøreegenskaper. Den har dessuten en annen motor som
leverte krutt et fullt hakk over Tahoen.Den nye EcoTec3-motoren, som er en 6,2-liters smallblock og erstatter Vortech, har nemlig
funnet veien under panseret, og det merkes. Med 420 hester og 623 Nm, var denne
virkelig rapp allerede fra tomgang. 0-96 km/t går på 5,8 sekunder. 8-trinns automatkasse har den også.

Skulle du
bestemme deg for å slå på stortromma og gå for en av disse bilene, er GMCen vel
verdt noen ekstra kroner når du først skal bruke så mye penger. Ikke bare er
motoren mye bedre – chassiset passer nok Norske veier betydelig bedre.

Konklusjon
Tahoe er en drøm av en bil. Plass, komfort, utsyr, motor –
det er mye her du virkelig setter pris på. Mest av alt er det imidlertid
følelsen, den jeg forsøkte å beskrive lenger opp. Det er noe med måten alle
delene kommer samme på, som produserer en helt spesiell følelse og atmosfære når
du sitter bak rattet og turer frem.

 

Problemet er naturligvis prisen i Norge. Du er oppe på samme
nivå som tyske super-SUVer med masse motor. Selv om de strengt tatt er bedre på
det aller meste, savner de samtidig den spesielle følelsen. Den er Tahoes
fremste lokkemiddel for oss som kunne tenkt oss en sånn bil i Norge. Får du
sjansen til en prøvetur bør du ta den!

Data:

Chevrolet Tahoe 5,3 2WD
Pris
Ca 925 000 på grønne skilt, 1 600 000 som 7-seter.
Pris testbil
Ukjent
Motortype
V8 bensin
Motorvolum ccm
5300
HK o/min
355 5 500
Nm o/min
519 4 100
Sek. 0-96 km/t
7,2
Topphastighet km/t
182
Forbruk blandet l/mil
1,24
Utslipp CO2 g/km
Ukjent
Egenvekt kg
2 429
Tilhengervekt kg
3 900
Bagasjerom liter
433 (bak tredje rad)
Lengde mm
5 181
Bredde mm
2 044
Høyde mm
1 889
Akselavstand mm
2 946