Av David K Andersen
Som Fiat Uno-fantast, har alltid Peugeot 205 vært som en slags fiende for meg. De to var nemlig bitre rivaler på 80-tallet. Begge var enorme suksesser, men Peugeoten hadde en tendens til å vinne testene den var med i. Det har ergret meg mang en gang.
Det skulle ta mange år før jeg prøvekjørte en 205 for første gang – det skjedde for tre eller fire år siden. Da skjønte endelig jeg også greia.
Sånn i ettertid er det liten tvil om at Peugeoten nok var hakket bedre. Om en bil vinner omtrent alle testene den er med i, er sjansene for at den er veldig bra nokså stor…
Mange vil si 205 er den beste småbilen noen gang. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i. I sin egen tid var det i alle fall ingen som kunne slå den. Legger du til den beryktede GTI-versjonen og rally-suksessen, så har du denne adventskalenderens kanskje mest velfortjente deltaker.
Før 205 kom på markedet i 1983, var Peugeot kjent for helt andre ting enn småbiler. Den franske produsenten var spesialist på store sedaner og stasjonsvogner, ofte med konservativt design. Men de hadde problemer og trengte å utvide produktspekteret.
I 1978 hadde Peugeot kjøpt Simca-avdelingen av Chrysler, og der hadde de peiling på småbiler. Med den ekspertisen på plass utviklet man 205. Det tekniske oppsettet er helt standard og i tråd med moderne biler: MacPherson fjærben foran og torsjonsaksling bak, tverrstilt motor med girkassen på siden og forhjulsdrift.
205 er praktisk for størrelsen med konkurransedyktige plassforhold og den var et fornuftig kjøp i sin tid med attraktiv pris og god driftssikkerhet. Kjøreopplevelsen var imidlertid det som skilte den ut og gjorde den så spesiell.
Det tok meg ikke mange kilometerne i den 1,4-en på 75 hester jeg testet for noen år siden før jeg skjønte hva dette dreide seg om. Fjæringen er utrolig komfortabel og fanger opp alt fra små og skarpe ujevnheter til store dumper uten å sende beskjed om det videre inn i kupeen. Samtidig er kjøreegenskapene helt utrolige.
Veigrepet er naturligvis ikke all verden med 80-talls dimensjoner på dekkene, men måten den kjører på er veldig imponerende. Styringen er direkte og gir krystallklare signaler om hvor mye grep fordekkene har, men er også avslappende og stabil. Understyring i svinger er nesten fraværende, og slipper man litt på gassen kommer rompa med en gang.
Den dag i dag er jeg faktisk usikker på om det er laget et chassis med finere kombinasjon mellom sportslige kjøreegenskaper og komfort enn dette.
Interiøret er veldig enkelt sammenlignet med dagens biler, men kvalitetsfølelsen er ganske fin, spesielt i den faceliftede versjonen fra 1988 som fikk nytt dashbord. Sittestillingen er litt fransk – du sitter forholdsvis høyt og avstand til ratt og pedaler er ikke nødvendigvis helt gjennomtenkt. Men det er ikke så veldig galt, og dessuten var 205 utstyrt med for klassen veldig store og komfortable forseter som blant annet hadde uvanlig lang sittepute.
Motormessig kom bilen med 1, 1,1 og 1,4-liters bensinmotorer. Akkurat her foretrekker jeg nok konkurrenten Fiats installasjoner. 1,4-literen i 205 er forholdsvis momentsterk men mangler litt av hangen etter turtall Fiats tilsvarende 1,3-liter har. Giringen på 205 er nokså slerkete og upresis, men den kan til gjengjeld gires med lynets hastighet om nødvendig.
GTI-versjonen er nok den de fleste husker i dag. Mange vil si det er tidenes beste GTI-bil. Den kom først med en 1,6-liter på 105 hestekrefter. Siden fikk den 1,9-liters motor med 122 hester og den fikk på slutten 130.
Det britiske bladet Autocar hadde mye godt å si om 205 GTI da de testet den i 1989. -Styringen er sylskarp og kaster bilen inn i svingene med umiddelbar respons. Balansen i chassiset er helt fenomenal, var noen var kommentarene.
Car Magazine kåret den i 1990 til ti-årets bil. Det er en enorm bragd – bladet er av mange regnet for å være verdens beste. Årets Bil i Europa derimot – det ble den ikke. Slått på målstreken av Fiat Uno. En god trøst for meg.
Suksessen i rallyløypene var ikke mindre enn i salgslokalene. Audi hadde dratt firehjulstrekk inn i rally, men da Peugeot etterhvert kom i gang skikkelig med sin midtmotoriserte Gruppe B 205, var alle andre sjanseløse. Timo Salonen vant i 85 og Juha Kankkunen året etter. Gateversjonen av 205 T16 (under) – prodsert i 200 eksemplarer – er i dag en særdeles ettertraktet bil. Den har midtmotor, 200 hester og firehjulstrekk.
