Tekst og foto: David K Andersen

De aller fleste biler har en Wikipedia-side. Et eget underkapittel merket «Reputation», er mer sjeldent. Du skjønner hvor jeg vil; Toyota Hilux er en av bilhistoriens mest beryktede – en legende, et ikon. Nå har den kommet i helt ny utgave.

Rundt 18 millioner har blitt produsert så langt, tenk på alt det rare de har vært med på. Denne bilen har gjort det meste som er mulig å gjøre med en bil. Pluss litt til.

Jeg skal ikke henge meg opp i den historiske biten, men vi kan alle være enige om at den nye modellen har en ting eller to opp å leve opp til.

Den får dessuten stadig tøffere konkurranse fra andre merker, og 2016 er virkelig et pickup-år. Ny Nissan Navara, facelift på Ford Ranger og VW Amarok, og ellers ferske modeller fra Mitsubishi og Isuzu.

Utvendig
Som du ser er helt nytt utseende noe av hva Hilux byr på. Jeg antar det ikke er spesielt enkelt å forme en bil som dette. En pickup er jo en pickup, det er begrenset hvor crazy du kan være på tegnebordet.

Nye Hilux skiller seg først og fremst fra mengden gjennom grillen og vinduslinjen på bakdørene.

Førstnevnte er utstående både i forhold til panser og lykter, den gjør seg fint. Legg for eksempel merke til detaljer som videreføringen av øvre ribben i LED-lysene. Eller designet på støtfangeren. Det er noen godbiter her.

Skikkelige skjermbreddere gjør seg også, og testbilens kombinasjon av fargen Volcanic Red og krommede detaljer flere steder, sitter uvanlig godt.

Innvendig
I likhet med konkurrentene, har nye Hilux tatt store steg fremover inne i hytta.

Alt du ser og kommer i kontakt med er nå gjennomdesignet – at du strengt tatt sitter i en liten lastebil, merkes lite. Her er det fancy instrumentklokker, moderne infodisplay mellom dem, tydelige profiler horisontalt i dashbordet og mer.

At det føles moderne skyldes også infotainmentskjermen som er på 7 tommer. Den er delvis frittstående på samme måte som i nyere Audier og Mercedeser.

Infotainmentsystemet fungerer fint, faktisk noe bedre enn det gjør i en del andre Toyota-modeller med samme system, men i litt eldre utgave. For eksempel er noen hovedmenyer som i andre modeller er spredt over to sider, her samlet på én. Dessuten responderer det hele rimelig raskt.

Telefon, radio og musikkavspilling er det lite å utsette på. Enkelt å koble på og enkelt å bruke. Lyden fra stereoanlegget med 6 høyttalere byr på brukbar lyd og fyldig bass, men dessverre forsvinner sistnevnte når volumet skrus over et visst nivå. Antakelig for å beskytte høyttalerne.

Største minus er mangel på hjul til volumjustering, både ratt og dashbord har knapper og det må trykkes mange ganger eller holdes nede for lenge dersom du ønsker en kjapp endring.

Hilux er en høy bil, så den er ikke like superenkel å komme ut og inn av som en SUV der du kan gå rett inn. Her må du, eller i alle fall jeg, litt opp. Det er ikke et minus, mer av en betraktning.

Vel på plass er setene gode å sitte i med fine justeringsmuligheter i alle retninger, god kvalitet på skinnet (ikke sånn typisk varebil-skai) og solid stopping.

Eneste minus er mangel på nok lengdejustering av rattet. Du sitter med nesten strake armer – hvorfor vi ikke kan få 5 cm til er vanskelig å forstå. Etter noen dager venner man seg heldigvis noenlunde til det.

Kvalitetsfølelsen er virkelig hevet sammenlignet med utgående modell, og er kanskje best blant pickupene i dette segmentet. Det er fortsatt mye mer hardplast enn i personbiler, men alle punkter du er i kontakt med er myke.

At kvalitet og dimensjoner på plast og detaljer i interiøret virker til å være særdeles solid, er imidlertid det viktigste i en slik bil. Hilux har rykte på seg for å vare i mange år – det inntrykket gir også den nye modellen.

På veien
Og om du skulle lure på om denne bilen nå har blitt for mye personbil og for lite arbeidshest, kan du ta det helt med ro. Hilux viser seg faktisk å være tøffere enn noen gang.

Det skjønner du allerede fra første meter. Bilen er tight og gir et tungt og solid inntrykk.

Med 3,2 tonn tilhengervekt og nyttelast på 1 040 kg, ligger den litt under noen av konkurrentene, men ikke mye, i praksis spiller forskjellen liten rolle.

Knallharde bakfjærer bekrefter at Hilux er bygget for jobb. Så lenge veien er fin flyter den godt og gir fin komfort, men jeg ville uansett stroppet på hundre kg eller så for å roe ned rumpa, spesielt for komfortens del på dårlig vei.

Kjøreegenskapene på vanlige veier er gode for biltypen, den føles stabil, trygg og sikker. Styringen formidler ikke særlig veifølelse, men det spiller ingen rolle. Den er passe presis og fungerer fint.

Den får imidlertid et lite minus for at den er litt tung på rattet. Tanken er nok å prøve å gi en naturlig motstand, men jeg foretrekker lett styring på en slik bil. Meningene om den biten varierer imidlertid fra person til person.

Av veien
En ting du legger merke til når du ser på bilen, er den høye bakkeklaringen og måten undersiden av overhengene foran og bak er utformet på. Offroad-egenskapene er nemlig betydelig oppgradert på nye Hilux.

Antispinn og antisladd-systemet A-TRC er tilpasset tøff offroadbruk, og bremser raskt hjul med lite grep slik at de andre får mer kraft. Jeg fikk mulighet til å teste bilen i ekstreme omgivelser og ble imponert over hvordan systemet jobber. Du kan sperre bakdiffen manuelt via knapp på dashbordet, men det var ikke nødvendig annet enn i situasjoner med særdeles stor akselartikulasjon.

Toyota sier Hilux nå nærmer seg de mest offroaddyktige Land Cruiserne utenfor vei og jeg har ingen grunn til å tvile på det. En sammenligning mot konkurrentene skulle vært interessant, jeg tror Hiluxen ville kommet særdeles godt ut.

Et lite minus for at inn- og utkobling av lavserie, som enkelt skjer via en skruknott, og sperren i bakdiffen, er litt trege. Antakelig er det prisen man må betale for et sånt hardcore system, men det føles uansett litt umoderne å måtte stoppe, rygge litt, vente litt, og så videre da du for eksempel har kravlet over ei grøft og er ute på asfaltveien.

Motor
Motoren i Hilux er en ny 2,4-liter på 150 hestekrefter og 400 Nm. I testbilen er den koblet sammen med 6-trinns automat.

Konkurrentene kan stille med større motorer effektmessig, men på moment er de i noenlunde samme land. I praksis tror jeg de færreste vil savne mer enn dette. Selv Fords 3,2-liters femmer med over 200 hestekrefter gjør ikke den bilen til noen racer, så jeg opplever ikke mangelen på en høyeffekt-versjon særlig relevant. Disse bilene ser ikke ut til å bli spesielt raske i akselerasjonen selv om de har forholdsvis mye effekt.

Et stort plusspunkt med Toyotamotoren er at den er stille. Under akselerasjon høres den tydelig, men oppe i fart går bilen særdeles rolig. God generell støyisolering hjelper naturligvis også på – Hilux oppleves som en av de mest stillegående. Ikke så langt unna en god personbil faktisk.

Automatkassen girer mykt og fint. Den er ikke særlig glad i å lystre manuelle input de gangene girspaken dras til venstre og du sekvensielt velger gir, men ok, det er ingen sportsbil heller.

Du kan forresten velge mellom tre kjøreprogram; eco, normal og power. Litt overraskende er forskjellen på dem betydelig, og jeg finner eco-modus best. Det kurerer nemlig automatkassens motvillighet mot å legge inn det høye sjettegiret på landeveien og du får både bedre støykomfort og lavere forbruk.

Når det er sagt, kommer du ikke unna at vi snakker rimelig stor pickup med ramme og høy vekt. Vi endte testperioden på 0,92 liter pr mil. Antakelig kan du kjøre på 0,8-tallet om du passer på.

Lasterom
I denne dobbeltkabineren har du et enormt lasterom bak forsetene med enkel tilgang via bakdørene. I praksis er det her mer enn nok plass til å kunne låse inn det meste av verktøy og la lasteplanet ta de store, tunge og møkkete greiene.

Om du velger en annen hytteløsning får du naturligvis større plan. Singelcab har 2,3 meters planlengde, halvannen-cab 1,8 og denne dobbelkabineren 1,5 (ca).

Planet er ikke spesielt velutstyrt med hensyn til festepunkter og slike ting, men har det du trenger. Sidelemmene har blitt høye på disse nye pickupene, så plassen er stor.

I likhet med Nissan Navara, må dessverre Hilux få et minus for mangel på belysning av lasteplanet. Dette burde være standard på alle pickuper nå, de store amerikanske har hatt det i årtier. Alle som har brukt en pickup som arbeidsbil vet hvor viktig dette er.

Konklusjon
Nye Hilux har klart å beholde følelsen. Hilux-følelsen. Det tror jeg er noe av det viktigste å passe på for Toyota, og de har helt klart vært nøye med å følge opp den biten. Bilen føles nemlig usedvanlig solid og gjennomført. Både helhetlig og i detaljer.

Samtidig har den fått en betydelig komfortboost og det er ikke lenger samme tap å kjøre en pickup sammenlignet med personbil. Forskjellen er der imidlertid fortsatt, og i praksis er det den som gir tilhengervekt, lastekapasitet og offroadegenskaper. Sistnevnte er virkelig et høydepunkt på Hilux.

Denne bilen vil elskes av menigheten og samtidig tiltrekke seg nye kjøpegrupper. Det må være det beste komplimentet den kan få. «Reputation»-avsnittet på Wikipedia vil bestå.

Data

Bil
Toyota Hilux SR+ Doublecab automat
Pris fra
448 700
Motor/drivstoff
R4T diesel
Motorvolum ccm
2 393
Effekt hk/omdreininger
150/3 400
Moment Nm/omdreininger
400/1 600 – 2 000
Gir
6A converter
L/B/H mm bil utvendig
5 330/1 855/1 810
L/B/H mm plan innvendig
1 525/1 645/480
Egenvekt kg
2 095
Tilhengervekt kg
3 200
0-100 km/t sekunder
12,8
Topphastighet km/t
170
Forbruk blandet kjøring l/mil
0,72
Utslipp CO2 g/km
189
Drivstofftank liter
80
Bakkeklaring cm
293
Angrepsvinkel foran/bak, grader
31/26