Tekst og foto: David K Andersen
Fiat 500 er uten tvil tidenes mest vellykkede retrobil – den ser like bra ut nå som da den kom i 2007 og den har vært en enorm suksess. Antakelig er det derfor Fiat har holdt seg unna de helt store utvendige forandringene når den nå har fått et facelift som innebærer forbedring av hele 1800 punkter. Vi har testet den italienske sjarmøren.
Ei greie
Alle skjønner at det er ei greie med 500. Hvis ikke hadde den ikke sett ut som den gjør. Denne bilens inspirasjonskilde er 500en fra 1957. Den originale fra 1936, kanskje mer kjent som Topolino, var den første folkebilen fra Fiat – den som satte Italia på hjul. Så kom altså den andre i 57, og de som ikke hadde fått hjul før, fikk det i alle fall da – bilen var en enorm suksess over store deler av Europa og ble produsert i neste fire millioner eksemplarer.
Liten og lett med maksimal plassutnyttelse, ispedd ett tonn kjøreglede og to tonn sjarm, var oppskriften før. Det viser seg raskt at den gjelder 2016-modellen også.
Du klarer nemlig ikke å være uberørt av 500, og jeg tror det skal litt til for ikke å komme i litt bedre humør når du ser en på gata. Kjører du den selv, kommer du antakelig i enda bedre humør.
Ikke som vanlig
Å sette seg inn, er ikke som i en vanlig bil. Bortsett fra noen smådetaljer som justeringen av klima, er absolutt alt du ser og kommer i kontakt med særegent. Utformingen av dashbordet med den brede buede «planken» tvers over i bilens farge, det store enkeltinstrumentet rett foran deg, dørhåndtakene, girkula – alt roper retro. Samtidig har man klart å holde det hele på et nivå som ikke gjør det gammeldags, rart eller falskt – takk italiensk design for det.
Med utstrakt bruk av hardplast, er ikke kvalitetsfølelsen noe spesielt å skrive hjem om, men det føles ikke så viktig – design og atmosfære er det som tar oppmerksomheten din. Dessuten er alt skrudd bra sammen og er helt knirkefritt.
Nyhetene på årets modell er mange. Blant annet er innholdet i hovedinstrumentet byttet ut og består av en skjerm i midten som viser hastighet og en hel del annen informasjon du delvis selv kan velge. På sidene har du turteller, tankmåler, øko-meter og litt forskjellig. Alt er lettlest og enkelt å forstå.
Infotainmentsystemet er utformet som en gammel radio, men er naturligvis moderne og styrt via touch i kombinasjon med knappene og hjulene rundt. Innmaten er FCAs Uconnect – et av de bedre systemene på markedet. Dette er dog en noe enkel utgave, men du har det viktigste (DAB, Navigasjon med mer). Responsen er rask og det er lite å utsette med unntak av litt blåtannrot om du er midt i en samtale og vil koble over fra håndfri til telefonen.
Greit utstyrt
Denne Lounge-utgaven er i det hele tatt nokså godt utstyrt. Du har multifunksjons skinnratt, parkeringssensor bak, skinnseter med mer, i tillegg mer vanlig utstyr som elektriske vinduer, fjernstyrt sentrallås, delt bakseterygg, alufelger og sånne ting.
Sittestillingen er ganske spesiell. For å utnytte plassen i den korte bilen best mulig, er den relativt høy med høyt plasserte seter, så den er omtrent som en kompakt crossover å gå ut og inn av. En annen konsekvens er fantastisk sikt forover og til siden, du føler nesten som om du sitter i en glassboble.
De første gangene du kjører, føles sittestillingen litt rar og jeg merker at jeg lurer litt på hvordan det er å sitte slik over tid. Man sitter høyt og litt rett opp og ned, knærne har varebilvinkel, rattet mangler lengdejustering og så er det ganske smalt der inne. Bakre del av seteputen kan imidlertid justeres opp og ned, og overraskende nok er stillingen nokså komfortabel. Også etter mange mil.
Setene er imidlertid i enkleste laget, de er litt harde og gir ikke spesiell støtte noe sted. Det er forsåvidt greit, jeg får hverken tresmak eller vondt i ryggen, men etter noen timer presser ytterkantene på seteputen for mye på lårene.
Baksetet er for smalt til tre personer, men to sitter overraskende bra. Kanskje ikke for en virkelig langtur, men noen mil går problemfritt. Det er dessuten forholdsvis enkelt å komme seg ut og inn siden dørene er så store og forsetene skyves langt frem ved innstigning.
Bagasjerommet måler 185 liter og er ikke stort, men det holder til hverdags. Delingen av det nedfellbare baksetet er 50/50 og gjør bilen overraskende fleksibel. 610 liter går inn når det felles. Plassutnyttelse er ikke poenget med denne bilen, men at den er såpass romslig som den er med tanke på størrelse og design, fungerer som en bonus og gjør livet litt enklere de gangene du må ha med folk eller pakk.
Morsom på veien
Plattformen på denne bilen stammer ra forrige generasjon Panda, men frykt ikke, vi snakker et av de beste chassisene Fiat har laget i nyere tid. Lettkjørt og morsom er stikkordene. Den oppdaterte 500en har dessuten betydelige forbedringer i understellet ifølge Fiat.
Og den imponerer ute på veien. Små og billige biler som dette gir ofte en følelse av at man har med et enkelt og billig hjuloppheng å gjøre, det skrangler, slår, humper og går. Sånn er ikke 500, den føles tight, solid og gjennomarbeidet i måten den takler veien og humpene på. Styringen er presis og fint vektet, og svinger eller dårlig veidekke setter den aldri ut av spill.
Fordi bilen er så kort og styringen så direkte, må du holde i rattet når det går fort på motorveien, og med relativt beskjeden hjuldimensjon er ikke veigrepet overveldende. På den annen siden gjør nettopp de to tingene 500 morsom å kjøre. Den styrer inn raskt og er morsom å kaste fra sving til sving. Du drar også nytte av dette inne i byen hvor den virkelig er kjapp, enkel og morsom å kjøre aktivt med.
Fjæringen er nokså stiv, så det er ingen typisk komfortmaskin vi har mellom hendene her, men den klarer samtidig å ta opp slagene fra store ujevnheter uten å plante dem i karosseriet. Langturkomforten lider litt, men den leverer fint for biltypen.
TwinAir
Motoren med bare to sylindre er en liten gledesspreder. Lyden er som ikke noe annet – i alle fall på fire hjul – kult. Du må bruke turtelleren en god del i starten, det krever mange mils trening å klare å høre om du er på lavt eller høyt turtall.
Ikke at det spiller så stor rolle, turboen lader fra utrolig lavt turtall. Allerede på 1 000 omdreininger er den i farta, og så øker den stadig trykket. Spesielt etter 4 000 hvor du får litt ekstra skyv. De 85 hestekreftene føles omtrent passe i bilen og gjør den smårapp når du trenger det.
Girspaken har en herlig rund kule på toppen i passende størrelse og burde være forbilde for en rekke produsenter som for tiden har det med å overdesigne girkulene sine og dessuten lage de altfor store. Plasseringen er perfekt på konsollen midt i dashbordet og den er lett å fin å gire, men samtidig uten å levere noen spesielt tilfredsstillende mekanisk følelse.
Tross bare 5 gir, leveres finfin drivstofføkonomi, vi brukte 0,55 liter pr mil gjennom testperioden. Den er imidlertid turtalls-sensitiv og kan bruke en god del mer om du ikke girer opp i tide. På grunn av motorens uvanlige lyd, er det lett å dra den mye lenger på girene enn nødvendig, og ofte girer man automatisk ned i motbakker selv om det ikke er nødvendig.
Konklusjon
Like dynamisk som en Mini eller DS 3 er ikke 500. Og sammenligner du med VW Up eller Toyota Aygo, mangler den litt på både komfort og plass. Noe må du ofre i denne bilen. På design og sjarm, er den imidlertid uslåelig – jeg gledet meg litt til hver eneste tur og det er ikke så ofte man gjør. I alle fall ikke i en bil til 202 800 kroner. Her blir du glad av å sette deg inn og vri om nøkkelen.
Fiat 500 er superlettkjørt, har morsom motor, gode kjøreegenskaper og føles solid bygget i både teknikk og interiør. Med tidløst trendy image kommer dette til å forbli en favoritt for mange.
Data:
Bensin turbo R2 med 8 ventiler på 875 ccm. 86 hk v/5 500 o/min, 145 Nm v/1 900 o/min. Forhjulstrekk og 5 gir. Lengde 3571 mm, bredde 1627 mm, høyde 1488 mm. Bagasjerom 185 – 610 liter. Egenvekt 1 005 kg. 0-100 km/t 11 sekunder, topphastighet 173 km/t, forbruk blandet kjøring 0,38 liter pr mil, utslipp 90 gram CO2 pr km.
