Tekst og foto: David K Andersen
Kia oppdaterer Cee’d i år. Den har fått et lett facelift og kommer med spennende ny 1-liters bensin turbomotor og som GT-line med sportsligere kjøreegenskaper og styling. Den tredje store nyheten er en 7-trinns dobbeltclutchautomat. Det er den vi tester her – sammen med oppgradert dieselmotor.
Diskret fornying
Jeg har alltid hatt sansen for Cee’d. En av grunnene er designet. I femdørsutgave er den med sine slanke linjer, fine proporsjoner og kileformede stil definitivt en av klassens fineste å se på. Stasjonsvognutgaven lykkes ikke like godt, men sånn er det bare da mer plass får høyere prioritet.
Oppdateringen bringer med seg ny støtfanger som er bredere og har flere kromdetaljer. Også bak er ny fanger på plass og lyktene har fått LED-signatur. Designmessig er oppdateringen beskjeden, og det er bra – man skal ikke rote til pene biler midtlivs. En heltrukken LED-signatur i frontlyktene kunne imidlertid gjerne vært med blant nyhetene.
Innvendig er det heller ingen revolusjon, men det blir som med det utvendige; behovet er ikke så stort. Noen nye kromdetaljer her og der er på plass, og du kan velge en ny interiørfarge (Brown Pack).
Nyheten leverer
Den største nyheten på testbilen er selvfølgelig girkassen. Den heter DCT på Kia-språk, og er en dobbeltclutchenhet med 7 trinn. Kia sier den er satt opp for lavt forbruk og sportslig følelse i manuelt modus, mens komfort er prioritert da du bruker den i automat. Utslippet er ned fra 145 g/km til 109 sammenliknet med utgående 6-trinns converterautomat.
Disse dobbeltclutchkassene, først gjort kjent av VW med sin DSG, er strengt tatt robotiserte manuelle girkasser. Det som gjør dem spesielle, er at de har to clutcher, så mens du kjører på ett gir, kan det neste gjøres klart på den andre clutchen. Da det så skal gires, skiftes det bare mellom de to clutchene, og vips – neste gir er i sving lynraskt.
Nå er det likevel slik at det å få programvaren til å fungere optimalt på en dobbeltclutchkasse slett ikke er enkelt. Det har vi mange bevis på gjennom de siste 10 årene. Rykkete giring, beslutningsvegring og lukten av svidd clutch har plaget flere av de som har prøvd seg.
At Kias første forsøk i praksis fungerer tilnærmet perfekt er derfor imponerende. Den girer lynraskt og umerkelig ved vanlig kjøring, og er forutsigbar i de aller fleste situasjoner du kan komme opp i. Ekstra pluss for at den skjønner når du kjører i nedoverbakke og trenger motorbrems. Da holder den giret istedet for å gire opp.
Om du vil, kan den gires manuelt med hendler bak rattet. I praksis velger jeg imidlertid svært sjeldent å gjøre det – et godt skussmål. Skal det klages på noe, kunne den kanskje vært litt bedre optimalisert mot motorens effekt- og momentkurve under hard kjøring – her synes jeg den kunne giret opp 500 omdreininger tidligere for å utnytte dieselmotorens moment bedre.
Komfort over sport
1,6-liters dieselen har fått 8 nye hestekrefter og betydelig bedre dreiemoment. Med 136 hk og 300 Nm, plasserer den seg i toppen blant 1,6-ene sammen med Honda og Opel.
Det merkes også. Selv om 0-100 på papiret skal ta 10,9 sekunder, føles Cee’d betydelig rappere i virkeligheten. Sammenliknet med en del av klassekameratene med færre hester, føles denne kraftfull.
Litt mer brumming enn ønskelig på visse turtall drar ned inntrykket litt, men ellers er den greit dempet. Forbruket i testperioden lå på drøyt 0,5 liter pr mil ved langkjøring og rundt 0,6 totalt. Ikke best i klassen, men helt ok.
Med multilink bakstilling, skulle man kanskje tro Cee’d hadde visse sportslige ambisjoner, men denne vanlige utgaven er mer satt opp for komfort. Og det fungerer utrolig godt. Mange av kompaktbilene kjører torsjonsaksling bak, mens de som har multilink gjerne prøver seg på et stivt oppsett. Da det uavhengige bakhjulsopphenget som her kombineres med mykere fjærer og dempere, blir resultatet noe jeg er temmelig sikker på er kompaktklassene beste fjæringskomfort.
Kia har dessuten montert oppgraderte fjærer og dempere på nye Cee’d, så tendensen til å bunne ved påtreff av skarpe ujevnheter i høy fart slik utgående modell kunne gjøre, er mindre. Den føles nå bedre dempet.
Styringen er kjøreopplevelsens svakeste punkt. Den har minimal veifølelse og servoassistansen leverer ikke vekting som innbyr hverken til sportslig kjøring eller imponerende stabilitet. Du kan velge mellom Comfort, Normal og Sport via en knapp i rattet, men jeg finner ingen innstilling jeg liker spesielt godt. Men den er fin i bykjøring og ved manøvrering.
Da det er sagt, kjørte jeg mange mil på såpeglatte riksveier, og her leverte bilen glimrende veifølelse gjennom bak og rygg. Ikke på den måten at den er sportslig, men sånn at du hele tiden vet omtrent hvor mye grep du har igjen før det slipper. Og da det slipper, skjer først veldig pent foran og så ganske raskt også bak. Den føles letthåndterlig, trygg og avslappende – også under slike vanskelige forhold. Dette er en svært god bil på vinterføre.
Enkelt og greit
Innvendig scorer Cee’d godt. Den føles ikke lenger spesielt moderne, men ellers er det mange plusspunkter.
Med midt-delen av dashbordet vinklet mot føreren og noen stilige detaljer både designmessig og kvalitetsmessig her og der, er det trivelig å befinne seg bak rattet.
På vanlig Kia-vis er ergonomien av ypperste klasse. Ikke bare hva gjelder instrumenter, knapper og hjul, men også på infotainment. Den trykkfølesomme skjermen med knapper og hjul rundt, gir ikke noe supermoderne eller luksuriøst inntrykk, men er desto enklere å bruke. Den har også alle ønskede funksjoner på plass (inkludert DAB-radio).
Testbilen har dessuten Supervision-instrumenter. Riktig like sinnsykt fantastisk som det høres ut er det ikke, men du har et knallbra LCD-display midt inne i speedometeret. Her er det kjørecomputer, medievisning, navi og den nye skiltleserens visninger. Det opereres enkelt via rattknappene – bra opplegg.
Førersetet kunne med fordel vært mulig å justere et par hakk lavere samtidig som rattet kunne hatt litt mer teleskopjustering utover. Men det er etter min smak – jeg liker å sitte lavt. Sikten gjennom den store og flerbruksbilaktige skrå frontruta er imidlertid glimrende. Litt høy sittestilling i kombinasjon med god sikt gjør den svært lettkjørt i byen.
Plassforholdene i baksetet testet jeg ikke selv, men lovte å hilse fra Ole og Yngve – to godt voksne karer som lot seg imponere av hvor god plass de hadde til både hode og ben. Bagasjerommet tar 528 liter. Det er ikke størst i klassen, men stort nok for de fleste. Og utformingen er praktisk. Med mindre du har et eller annet barnevogn- eller hundeburbehov som skjærer seg med bagasjerommets mål, er Cee’d SW en fullgod familiefrakter.
Konklusjon
Det er komforten og «lett å leve med»-faktoren jeg setter mest pris på i denne Cee’d-utgaven. Den fine nye automatkassen spiller en viktig rolle der. Styring, dekkstøy, fjernlys og noen andre mindre punkter drar ned litt, men ikke nok til å skade det gode inntrykket. Jeg liker at noen faktisk satser på fjæringskomfort fremfor sportslighet. Det gir større valgmuligheter i klassen.
Når alt du trenger og litt til er på plass og fungerer akkurat slik det skal, og Cee’d i tillegg er særdeles lettkjørt, ender du her opp med en bil som leverer mye av det du setter pris på i hverdagen.
Data:
Cee’d kommer nå i tre utstyrsnivå: Classic, Jubileum og GT-Line. Testbilen har midtre nivå og starter på 294 900. Den er i tillegg utrustet med en del ekstra som skiltleser, parkeringsassistent, blindsonevarsler, nøkkelfri tilgang og start, adaptive Xenon, filskiftvarsler og panorama soltak.
R4 turbodiesel, 1582 ccm, 136 hk v/4000 o/min, 300 Nm v/1750-2500 o/min. 7-trinns dobbeltclutch automatgirkasse. MacPherson fjærben foran, multilink bak. Lengde 4505 mm, bredde 1780 mm, høyde 1485 mm. Bagasjerom 528 liter (1642 med nedlagt baksete). Egenvekt 1341 kg, tilhengervekt 1500 kg. Forbruk blandet (oppgitt) 0,42 l/mil, utslipp 109 g/km. 0-100 km/t 10,9 sek, toppfart 197 km/t.
