Trodde du Toyota hadde funnet opp hybriden – antagelig ikke
– men at selskapet som er mest kjent for gressklippermotorer skulle ha være en av innovatørene var vel heller ikke helt opplagt?
Alternative drivlinjer har alltid vært en del av bilismen –
selv før det strengt tatt var alternativt. Både elbiler og hybrider ble testet
ut med vekslende hell.
Allerede i 1905 bygde franske Krieger en bil der en elmotor
ble drevet av batterier, som igjen ble ladet av en liten bensinmotor. 12 åre
senre kom Woods Dual Power Coupe, en amerikansk bil som regnes som verdens
første ekte hybrid, med en firesylindret bensinmotor i kombinasjon med en
elektrisk motor.
Etter noen blaff ble det relativt stille frem til oljekrisa
i 1973-1974, som gjorde mange oppmerksomme på at energitilgangen ikke var
uendelig.
Første gang den ble vist – var under San Francisco Import
Car Show i 1979.
Utviklingskostnadene til Briggs & Stratton Hybrid var
ikke høyere enn drøyt to millioner kroner – en sum som knapt var nok til å
dekke de spesialproduserte dekkene til andre av bilene i vår store konseptbil-adventskalender.
Likevel hadde Briggs & Stratton Hybrid flere godbiter på
lager. En av dem var den lille 18-hesters luftkjølte tosylindrede firtakteren som selskapet
gjerne ønsket å vise frem til så mange som mulig.
Sjefen for prosjektet, Bob Harkness, som også var
visepresident for utviklingsarbeidet hos Briggs & Stratton «juksa litt» og
tok utgangspunkt i en sekshjulsplattform som var utviklet av kanadiske Marathon
Electric Vehicles.
fremdrift, mens det bakerste mer eller mindre fungerte som bærer av de nesten
500 kiloene med batterier.
motor fra Baldor som var koblet opp mot bensinmotoren via en «Duo-Cam»
automatclutch fra Warner. Dette sørget for at hver enkelt motor kunne trekke
bilen alene eller sammen, styrt av en knapp på dashbordet.
en Ford Pinto.
var at batteripakken var plassert over det bakerste hjulparet, og enkelt kunne
byttes ut.
En av ambisjonene bak prosjektet var å lage en miljøbil, med
lavt forbruk og lang rekkevidde – men uten at den så ut som en økobil.
Brooks Stevens – mannen som sto bak biler som Jeep Wagoneer og tegnet Harley-Davidson
Hydra-Glide helt tilbake i 1949.
Kip Stevens hentet frontrute og dashbord fra en tidlig Volkswagen
Scirocco, og designet en moderne 80-tallsbil med et interiør som inkluderte et
fireeikers ratt, kjørecomputer og seter fra Recaro.
Baksetet var hadde mye av stilen til de gode forsetene, men
på grunn av plassen som gikk med til batteriene, var plassen betydelig
dårligere enn man skulle ønske seg.
benyttet Stevens flammebestandig glassfiber, mens alle interiørplater ble laget
i aluminium.
Vekten endte opp på ganske akseptable 1450 kilo.
Briggs & Stratton Hybrid var absolutt et kjørbart
konsept, men etter å ha sett på spesifikasjonene er det lett å forstå at dette
ikke akkurat var noen sportsbil.
Det amerikanske magasinet Car and Driver kalte den for «en
sekshjuls tomotors, folkeflytter i gul plast».
Toppfarten var maksimalt 80 kilometer i timen ved strøm
eller bensin, og 110 kilometer i timen med begge motorene i drift. 0-100 var
knapt mulig å måle, men 0-65 km/t tok rundt ett minutt med bensinmotor, 36,4
med elektromotoren og 21,9 sekunder i hybridmodus.
bil som skulle skli rundt i byen med lavt forbruk.
Nå ble aldri utslippet fra B&S-motoren noen gang målt,
men bilen skulle komme ned på et forbruk på 0,32 om man brukte de to motorene
optimalt. Rekkevidden som elbil lå mellom 40 og 85 km, mens en full opplading
tok mellom 6 og 8 timer.
– Dette er hva du får når du mikser en traktorklipper og en
golfbil, skrev Car and Driver, som likevel mente det var et konsept som hadde
en fremtid.
