Tekst og foto: David K Andersen
Dette er første dag av #E6SydNord hvor vi kjører E6 fra Oslo til Harstad med nye Hyundai Tucson. Her kan du lese om hvordan dagens tur har gått. Mer om bilen finner du i egen artikkel.
Dag 1: Oslo – Oppdal
Tidlig avgang
Å stå opp 06.30 en søndag morgen er ingen favorittaktivitet. Det som imidlertid gjør den betydelig lettere, er at dagens program består av bilkjøring – en aktivitet vi liker. Jeg er spent på både bil, kjøring og ting vi forhåpentligvis kommer til å snuble over langs dagens etappe.
Hos Hyundai Norge i Oslo står en blank og blå Tucson og venter. Litt etter ankommer bil nummer to, også det en Tucson selvfølgelig, men i sølv. Den blå bilen er det jeg som skal kjøre, den andre brukes av Eirik som er fotograf. Han har til og med egen sjåfør, noe jeg er temmelig fornøyd med at jeg ikke har.
Historisk grunn
Å kjøre ut av Oslo en søndag morgen er som å bade i sjøen om vinteren (eller sommeren 2015) – du er rimelig alene. Det er imidlertid betydelig mer behagelig, sånn i og med at det ikke er så kaldt, mener jeg. Første stopp på turen er Eidsvollbygningen. Riktignok er ikke 201 år siden grunnloven ble til noe spesielt å jubilere over (det ryktes at feiringen var større i fjor), men en attraksjon å få med seg langs E6, er det. Etter at en buss har samlet sammen sine amerikanske turister og reist avgårde, kan vi ta en ørliten kikk før det er fotografering og turen fortsetter. Vi ble alle enige om at et mer grundig besøk vil bli prioritert snarlig.
En sen frokost på Nebbenes Nordgående Kro inntas før vi igjen setter oss i bilene. Jeg tenker fornøyd at et besøk på Eidsvollbygningen og egg og bacon er nettopp det man trenger en søndags morgen.
Etter Minnesund, er det helt ny vei som gjelder. Nå er det nemlig motorvei nesten helt til Hamar. Det føles nesten litt eksklusivt å kunne kjøre såpass langt på så fin vei i dette landet. Samtidig kommer vi frem til at det jammen var på tide, ingen hadde tatt skade av om veien var oppe og gikk for 20 år siden.
Flott vei
Et par ting utpeker seg som spesielt positivt. For det første går store deler av veien høyt oppe på siden av Mjøsa og leverer glimrende utsikt. Langt triveligere enn å kjøre midt inne i en skog. Dessuten er E6 i dette partiet, ganske svingete. Ikke sånn at du må roe farten eller noe, men det er bedre enn å bare kjøre helt rett frem. Statens Vegvesen har gitt sin stolthet rust som tema, både midtdelere, skiltholdere og mer antar brunfargen, og det er ganske stilig.
Espabollen er neste attraksjon. Den leverer ikke på samme nivå som Eidsvollbygningen på noe som helst punkt, men det er like fullt imponerende at de selger godt over 1 million boller i året fra denne Shellstasjonen. Vi testet den helt vanlige typen uten tilsetninger i form av sjokolade eller annet. Den var god, men ikke voldsomt over en gjennomsnittlig versjon av arten. Neste gang må vi prøve en litt mer spesiell type.
Etter å ha ligget i 110 km/t store deler av strekket mellom Oslo og Kolomoen, føles det fryktelig langsomt ut og plutselig ligge i 80. Det er ikke pent å gi bred og fin vei pepper, men siden tofeltsveien fra Kolomoen og nordover er nettopp det, blir følelsen av å kjøre saktere enn nødvendig påtagelig.
OL
Vi svipper innom Vikingskipet i Hamar og konstaterer at det er full aktivitet med noe som ligner på skøytetrening for ski utenfor på plassen. Landslagets smørebuss er på plass og masse barn og unge skøyter i vei uten ski. Noe særlig mer å få med seg er det ikke, men flott at OL-anleggene fortsatt er til nytte.
Å kjøre fra Hamar til Lillehammer er en relativt effektiv og enkel affære, dog ikke spesielt spennende. I alle fall ikke før etter Mjøsbrua, der begynner etterhvert noen av gårdene å bevege seg oppover i bergesiden og det blir mer å se på. Igjen: Vi skal ikke klage. For selv om det er kjedelig å kjøre rette og brede tofeltsveier med midtdele og lav fartsgrense, er det både avslappende og ikke minst trafikksikkert.
Etter et raskt besøk med fotografering i Lysgårdsbakkene på Lillehammer, fortsetter vi videre nordover. Veien holder fortsatt god standard, og etterhvert blir det mer å følge med på. Både i form av natur, men også fordi det er mer som skjer langs en vei som ikke er motorvei.
Fantastisk bil
Etter Hundorp tar vi av mot Sør-Fron Kirke for å sjekke ut hvordan verden ser ut fra et av brukene oppe i bakkesiden. Før vi kommer så langt, må vi stoppe. For på parkeringsplassen utenfor kirken, står en Lancia. Ikke av den typen som du en sjelden gang ser ute på veiene, men av typen du garantert aldri kommer over.
Den gamle Lanciaen fullpakket både i bagasjerom og kupè – her er noen på tur, og akkurat nå har de matpause. Om du trodde alle europeiske bilturister er bobilcampere, tok du herved feil. Familien fra Nederland kjører intet mindre enn en 1964 Lancia Flavia Berlinetta. Flavia er et sjeldent nok syn som coupe. Som firedørs sedan er den ennå sjeldnere og eieren sier han ikke tror det finnes mer enn 30 eksemplarer igjen i verden.
Denne er fra før Fiat kjøpte Lancia, og dermed en i alle henseende innovativ skapelse med overdreven kvalitet i alle detaljer. Motoren er en 1,8-liters bokser på 92 hk, bilen har uavhengig hjuloppheng, femtrinns girkasse og skivebremser.
Nasjonalromantikk
Vi begir oss videre opp i bergesiden og lander på gården Smestad, hvor Hyundaien får bli med ned i hagen og sjekke utsikten. Med sol og fint vær, kuer og sauer på alle kanter og formidabel utsikt, er hele greia rett og slett skikkelig nasjonalromantisk. Vi tenker at det å sitte på terrassen en sommerkveld her, med utsikt over Gudbrandsdalen, er noe av det bedre man kan ta seg til.
Det er ikke lange stubben før neste stopp langs E6. På venstresiden av veien er et lite gårdsbruk hvor det ser ut til å foregå et evigvarende loppemarked. Alfred Letrud har blitt beskrevet som skrotets herre. Det stemmer ganske så eksakt – vi finner veldig mange ting som ingen har bruk for og antakelig heller ikke vil ha. Men morsomt med en stopp er det, om ikke annet for å forundres over samlingen.
Trygt og sikkert
Den siste biten, forbi Dombås, over Dovrefjell og til Oppdal, går som smurt. Det er overraskende mye trafikk denne dagen, men den flyter helt fint. Tyske bobilturister med køetableringsintensjoner er det nesten ingen av.
Det som er med E6 oppover Gudbrandsdalen, er at det meste går i makelig tempo. Få trafikkanter velger å bryte fartgrensen og overraskende nok er det ingen som begynner å mase med farlige forbikjøringer av den grunn. Kjøremessig er det muligens litt kjedelig, men trafikksikkerheten oppleves som god hele veien – vi var aldri i nærheten av å oppleve eller sen en farlig situasjon.
Mer firefelts motorvei er selvfølgelig alltid ønskelig, men samtidig tenker vi at da man er på tur, blir det veldig anonymt å kjøre motorvei hele tiden. Langs en «gammeldags landevei», slik E6 store deler av tiden er den siste biten i dag, er det mer å se på og flere interessante stopp å gjøre.
Dagens lunsj
En liten matanmeldelse må med, vi stopper på Dovreskogen Gjestegård for en sen lunsj. Stedet ligger enkelt til langs veien, og det er lett å finne parkering utenfor. Lokalet er romslig og luftig, og antar den normale «hytte/fjell»-stilen på både bygg og interiør.
Det er bra med trafikk inne på kroa. Maten, bestående av kjøttkaker med brun saus til noen av oss og stekt flesk til andre, er det lite å utsette på. Ventetiden for å få den servert er passe, og det smaker som vanlig norsk veikro-mat, kanskje noe over snittet. Pluss for bra råvarer med fint kjøtt, men minus for lite smak – her er det mulig å hente litt til.
Rapport om bilen kommer i morgen tidlig.
Du kan lese mer om Hyundai Tucson her.
Følge oss gjerne på Facebook og Instagram, vi legger ut oppdateringer underveis!
