Av Redaksjonen

Kunne du tenke deg å skaffe deg et av de virkelige høydepunktene
på Carol Shelbys fantastiske CV?

Hva: Shelby
Series 1
Hvor: Finn.no
http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=57251406&searchclickthrough=true
Hvorfor: En
historie, en legende og reinkarnasjonen av originalen – AC Cobra.

Da hønseoppdretteren
Carroll Shelby første gang kjørte en Allard J2 med V8er fra Cadillac, ble han
etter sigende imponert over hvordan et lett chassis fungerte med en gedigen
amerikansk motor.

Selv hadde Shelby en kort, men ganske vellykket karriere som racerfører, med seier
på Le Mans i en fabrikkbil fra Aston Martin. I 1959 la ha imidlertid opp, og
bestemte seg for å bygge en reell konkurrent til Ferrari, som var bortimot
uslåelige på den tiden.

For å slippe å starte med blanke ark, begynte han å se seg om etter et
eksisterende chassis som kunne utstyres med en stor V8 fra Ford. Førstevalget
var Austin-Healey, men ettersom de ga ham en kald skulder, fant Shelby isteden
en samarbeidspartner i AC Ace. Bilen var designet av John Tojeiro, med sterk
inspirasjon fra Ferrari Barchetta. Resultatet ble bilen som ofte omtales som
Shelby Cobra.

1963 Shelby Cobra Daytona Coupe 289 MkII. Fører og eier, Ludovic Caron. Le Mans Legends 13.06.15
Foto: David K Andersen

Bruken av Ford-motorer
var inngangen til et langt samarbeid mellom Shelby og Ford, som inkluderte
biler som Daytona Coupe, GT40, samt Shelby GT350 og Shelby GT500 – som var
basert på Mustang.

Senere startet han
samarbeidet med både Dodge og Oldsmobile.

I 1994 begynte det å
komme artikler og spekulasjoner i amerikanske bilblader – men prosjektet som
skulle bli til Shelby Series 1 hadde slett ikke en problemfri start.

Ideen var imidlertid på alle måter genial. Ta den 4-liters V8-motoren
Oldsmobile hadde utviklet for Indy Racing League og plasser den i en bil bygget
med rørramme og utstrakt bruk av karbonfiber.

Kan det gå galt? Å jada
– en racingmotor i en produksjonsbil har sine utfordringer, ikke minst når det
kommer til holdbarhet og krav til at den fungerer flere dager på rad uten store
inngrep…

Resultatet ble at man i
stedet for racingmotoren med 370 hester, måtte nøye seg med en litt enklere V8
fra Oldsmobile Aurora.  På toppen av det
ble det ikke enklere av at en av Shelbys største fans i GM, Oldsmobile-sjefen John
Rock, sluttet i 1996.

De første prototypene leverte ikke, hverken når det kom til forholdet mellom
vekt og krefter, eller byggekvalitet. Likevel så kombinasjonen av aluminium, coilover
hjuloppheng, en sekstrinns kasse bygd av Texas-baserte RBT, gedigne ventilerte
bremseskiver og en vektfordeling 49/51 foran-bak, meget bra ut.

Til tross for at ryktene
gikk om manglende finansiering og store problemer, rullet likevel av
samlebåndet i løpet av 1998 og 1999. Interessen var absolutt til stede, og så
mange som 225 personer hadde betalt et depositum på 25.000 dollar for å sikre
seg et eksemplar.

På det tidspunktet var
prisen 99.975 dollar – men allerede mot slutten av 1999 hadde den steget til 134.975
dollar – takket være «uforutsette kostnader»…

Shelby hadde blitt 77 år
– og i stedet for lykkelige kunder, ble han truet med søksmål fra de som enda
ikke hadde fått bilen sin.

Heldigvis kom Larry
Winget, en venturekapitalist som hadde slått seg opp gjennom leveranser av
karbonfiber til bilindustrien, inn fra sidelinjen og la 10 millioner dollar på
bordet.

Totalt ble 249 Series 1 produsert – alle av dem som årsmodell 1999 – slik som
den Bil og Motorbloggen har sett på nett.

Nøkkelen var nemlig en
godkjenning av «Federal Motor Vehicle Safety Standards» fra nettopp dette året.

Til tross for frisk
kapital, var det ikke nok til å gjennomfør en ny runde med kollisjonstesting,
og resten av Series 1 – en god del av dem med kompressor – ble levert som
byggesett uten motor og girkasse montert…

Den kompressormatede versjonen fikk større bremser og en mer solid clutch som
kunne håndtere de rundt 450 hestekreftene, som sørget for å presse 0-100 tiden
ned mot rett over 4 sekunder…

(Vi noterer oss at
selgeren hevder den kompressormatede versjonen skal yte 525 hester – men velger
å stole på «Car and driver» sin testprotokoll som du kan finne her:
http://media.caranddriver.com/files/shelby-series-1.pdf

Bilen som ligger på Finn.no har i følge annonsen bare rullet 17.498 kilometer
og er signert på begge sider av Carol Shelby.

Hva mer kan du kreve når
du får igjen 2.000 kroner på 1,3 millioner? Renta er jo latterlig lav?