Test: Opel Vivaro 1.6 CDTi 120 hk varebil

Av David K Andersen

Det er ikke så ofte vi, eller for den saks skyld andre som skriver om bil, tester varebiler. Ubetydelig salg er i alle fall ikke årsaken, det selges rundt 30 000 av dem i året. Da ligger det nok mer i at modellutvalget ikke på langt nær er det samme som for personbiler. Dessuten har varebiler ofte lenger produksjonssyklus, altså går det lenger mellom hver gang modellene fornyes. Slik er det også med Opel Vivaro. Første generasjon holdt det gående fra 2001 til 2014. Nå er endelig en helt ny bil på plass. Vi har testet.

Hva er dette?
I varebilenes verden har ikke crossovertrenden funnet ut av hva den kan finne på ennå. Dermed er det betydelig enklere å forholde seg til de ulike størrelsene innen segmentet enn blant personbiler. Helt enkelt kan vi dele varebiler inn i fire størrelser. Den minste er ganske fersk i Norge fordi den er så liten at den norske avgiftskassen har hatt problemer med å få plass. Her finner vi Peugeot Bipper, Ford Transit Courier og noen få andre. På neste nivå finner vi biler som Fiat Doblo, Opel Combo, VW Caddy, Ford Connect og flere. Opel Vivaro plasserer seg i den nest største klassen sammen med storselgeren VW Transporter og mange andre som Mercedes-Benz Vito og den fransk-italiensk-japanske klanen med Jumpy, Expert, Scudo og ProAce. Over der igjen befinner Mercedes Sprinter, Opel Movano og den gjengen seg.

Nettopp denne størrelsen varebiler er kanskje den mest anvendelige. Den er akkurat lav nok til å gå inn i de fleste parkeringshus og garasjer. Ikke er den større enn at den er håndterlig og grei i byen og på parkeringsplassen heller. Dessuten kan bilene i denne klassen, i motsetning til de som er mindre, dra skikkelig henger.

I segmentet er Ford Transit Custom og Mercedes Vito ganske ferske, mens de andre konkurrentene begynner å dra på årene. Det burde gi Vivaro gode muligheter i markedet.

Design og teknikk
Det fremste kjennetegnet på utgående modell, var den uthevede, buede linjen over førerhytten. På nye Vivaro er denne fortsatt tydelig, men samtidig noe nedtonet. Fronten på sin side er opptonet, ganske skikkelig opptonet, faktisk. Lyktene må være de største jeg har sett på noe kjøretøy og grillen er enorm. Likevel, ja kanskje rett og slett på grunn av dette, funker fronten finfint. Den har et slags bredt og litt lurt smil og ser moderne og fin ut. Frontlyktene har forresten LED-lys i Opels typiske «Blade-design».

Langs sidene og bak er det liksom ikke så mye man får gjort med en varebil siden den uansett må være firkantet. Det er likevel felt inn noen linjer hit og dit (ikke negativt ment, de går faktisk hit og dit). På bildet over synes de ganske godt og gir bilen fint særpreg. Men det skal sies at da du står å ser på arbeidsbilen din fra siden en mandagsmorgen i tåke og tussregn (for de som har for vane å gjøre det), ser den ganske firkantete og varebilaktig ut. Det samme gjelder bakfra.

På den tekniske siden, deler som tidligere Vivaro det meste med Renault Trafic, den blir imidlertid produsert på Opels egen fabrikk i Luton i Storbritannia og ikke på Renault/Nissan-fabrikken i Frankrike.

Konstruksjonen er i det meste standard forhjulsdrift varebil, men med et par viktige unntak. Bakhjulsopphenget er delvis uavhengig med en fire-linket H-arm konfigurasjon (de fleste varebiler har stiv bakaksling). Og så er det motoren. Den er på 1,6 liter, men ved hjelp av to turboer, yter den 120 hk og ikke minst 320 Nm. Til sammenlikning yter VW Transporter 2.0 TDI 115 hk 250 Nm, mens 140-hesteren yter 340 Nm. Imponerende tall fra Opel der, formålet med motoren er selvfølgelig lavt utslipp og forbruk uten å miste effekt og dreiemoment. I andre markeder fås den med samme motor og 140 hk/340 Nm.

Interiør
Bruken av hardplast er ofte svært utstrakt i varebiler og gjør førermiljøene i de aller fleste til en heller trist opplevelse uten noen form for feelgood-faktor. Med nye Vivaro har Opel tatt et tydelig skritt opp. Jada, det er fortsatt mye hardplast, men i stedet for å føle at du har blitt plassert i et nyttekjøretøy hvor lasteplass sett opp mot sjefens budsjett er det eneste som teller, føler du deg betydelig mer verdsatt her. Det er rett og slett ganske trivelig å befinne seg inne i førerhytta på Vivaro. Mye er løst ved enkle grep som at ikke alt der inne er produsert i samme triste og gråe type hardplast – her er det farge- og materialnyanser fra panel til panel. Dessuten har den en del mindre detaljer som trekker opp stemningen. Eksempelvis delvis skinntrukket ratt, fin følelse i knapper, minihjul og hendler og setetrekk som ikke virker billig og enkelt.

Instrumenteringen er lett avleselig og jeg liker den digitale fartsanvisningen. Knapper og hendler er der de skal være og alt er enkelt og greit å bruke. Siden dette er en biltype som ofte går i tungt arbeid, gjerne med stor tilhenger, hadde jeg satt pris på temperaturmåler for motoren.

Infotainmentsystemet er touchbasert og enkelt å bruke. Ingen hypermoderne skjerm med flott oppløsning og slike ting, men det føles likevel ganske fint ut, og noe utover det vanlige i denne klassen. Du har radio, blåtann for telefon og musikkavspilling, navigasjon og litt innstillinger. Dette kan også til dels styres via en liten pod med knapper under høyre side av rattet. Funker fint, men for min del kunne det godt vært plassert under venstre side i stedet. Bare sånn fordi jeg oftere har venstrehånda på rattet. På 2016-modellene kommer det DAB+ og raskere og bedre skjerm på infotainmentanlegget.

Plass og praktisk bruk
Det er gode justeringsmuligheter for sete og ratt, og skilleveggen mot varerommet plassert slik at de fleste finner nok plass bak rattet selv om lengden er over snittet. Passasjersetene har også fint med benplass, men sittekomforten er naturligvis noe redusert da dette er en treseter.

Det er mange steder å legge fra seg ting – midt på toppen av dashbordet er det et gigantisk rom og på høyresiden er det to hanskerom. På sitteplassen i midten, kan både seteputen løftes opp om du skulle ønske å putte noe nedi der, og ryggen legges ned. Gjør du det, finner du en papirholder/skrivebakgrunn som kan tas med ut av bilen. Du kan også åpne hele seteryggen på baksiden – der er det et rom til.

Fint plassert på toppen av dashbordet er en universal smarttelefon-holder og det er godt med strømuttak. Jeg ønsket meg imidlertid koppholdere som bedre holder halvlitersflasker og et par smårom ekstra.

Varerommet er på 5,2 m3. For de som til vanlig leser stasjonsvogntester og lar seg imponere over 520-liters lasteplass, er det altså i denne bilen snakk om 5200 liter. Rommet er 2537 mm langt og 1387 mm høyt. Bredden er 1662 mm, og innerskjærmene for bakhjulene stjeler lite plass, det er 1268 mm mellom dem. Lastehøyden fra bakken er lave 55 cm og nyttelasten er på 1162 kg.

Tallene er på det jevne mot konkurrentene, men Vivaro skiller seg ut mot noen på at varerommet er helt firkantet innvendig, det skråner ikke inn oppover på sidene. Den har også en luke i skilleveggen langs gulvet slik at den planken som er en halvmeter for lang kan skyves inn under passasjersetet og åpen bakdør med plastpose festet med hyssing på utstikkende materialer kan unngås.

Motor, gir og ytelser
Sånn generelt, er jeg ganske skeptisk til 1,6-dieseler. Som regel går de greit opp til rundt 80 km/t hvis bilen ikke er for tung, men etter det blir liksom futten borte. Med en Peugeot Expert 1,6 90 hk rimelig friskt i minne, går jeg Vivaro i møte med en viss skepsis. En varebil er på mange måter en trekkbil enten det er varer i lasterommet som skal trekkes, eller tilhenger på kula. Krefter må den bare ha.

Det viser seg raskt at jeg ikke trengte å bekymre meg. Opelens to turboaggregater gjør virkelig vei i vellinga – kreftene kommer tidlig, det er mye av dem, og de varer gjennom registeret. Bilen føles alltid kraftfull og motoren virker til å passe størrelse og vekt godt.

Nå er det sånn at ingen varebiler er raske. Selv de du får med opp mot 200 hk bruker rundt 10 sekunder til 100 og det er ikke særlig imponerende. Dermed er heller ikke Vivaro noen voldsom dragracer, men dreiemoment og effekt sørger likevel for å gi gode nok fartsressurser til å kunne kjøre forbi uten å behøve særlig mer plass enn du må regne med i en gjennomsnittlig personbil. Veldig bra.

Vi hektet også på en henger med last på ca 1900 kg. Å trekke denne gikk helt problemfritt, også i skikkelige motbakker i høyere hastighet.

Girkassen er normalt fin å bruke, kanskje noe over snittet i varebilenes verden. Girutveklsingen fungerer også fint.

Lavt forbruk er bonusen med 1,6-literen. Med omtrent 50% bykjøring/småkjøring og 50% langkjøring, brukte jeg drøyt 0,7 liter pr mil gjennom testperioden. Da ble det sjelden eller aldri forsøkt kjørt spesielt pent eller forbruksvennlig. Noen mil med tung tilhenger er også inkludert i dette gjennomsnittsforbruket. På ren langkjøring krøp vi under 0,6. Opel oppgir 0,59 på EU-syklusen – kanskje ikke helt umulig å komme ned på med lett gassfot og lite last. 90-liters tank gjør at det går langt mellom hver fylling.

Veiegenskaper og kjøreglede
Navnet på dette avsnittet burde muligens endres i forbindelse med varebiltester – her er det sjelden kjøreglede i tradisjonell forstand å finne. Ei heller Vivaro motiverer deg for å sette på vekkeklokka en søndagsmorgen for en aktiv kjøretur på favorittveien.

Kjøreegenskapene er imidlertid meget bra. Måten chassiset takler svinger og andre utfordringer på, tyder på at det brukt tid og penger på å komme frem til et oppsett som takler det meste. Den settes aldri i ubalanse om du treffer en hump i en sving og fjæringen bunner ikke om du skulle glemme å bremse ned mot en fartsdump.

Styrefølelsen kunne alltids vært bedre, jeg følte tidsvis den måtte «passes» litt på landeveien. Men igjen, dette er varebil, og hvor lista skal ligge er ikke alltid like godt å si.

Også med hengeren på 1900 kg var kjøreegenskapene i god behold. Den var trygg, stabil og lettkjørt. Vivaro har for øvrig tilhenger-stabilitetskontroll som standard.

Komfort
Da er det lettere å si hvor lista skal ligge på komfortbiten. Den har nemlig Opel selv satt et hakk eller to opp med nye Vivaro.

På støy er den helt rå. Motoren går vibrasjonsfritt og stille, dekkstøy er fraværende og bare da hastigheten kommer opp mot høyest lovlige i Norge, merkes vindstøy.

Førersetet virker påkostet med sin fine stopping og passe støtte. Mange timer på jobb er null problem. Justeringsmulighetene og plassen for føreren er også et komfortpluss. Dessuten er det fint å legge venstrearmen i døra og høyrearmen på armelenet. Om man velger å jekke setet litt opp, sitter man veldig bra. Jeg som liker å sitte lavt, satt pris på at setet kunne senkes godt, men fikk da et litt feil forhold til gasspedalen.

Fjæringskomforten er suveren til varebil å være og faktisk bedre enn hos en del personbiler. Ujevnheter og dårlig vei spises til frokost uten å bry folk eller varer i særlig grad.

Konklusjon
Det er siste punkt, komfort, som «gjør» Vivaro for min del. Jeg har dessverre ikke kjørt nye Mercedes Vito ennå, men sett bort fra det, er det helt klart at det her settes en ny standard for komfort i varebilklassen. Støynivå og fjæring er suverene punkter for Opelen. Dessuten er interiøret skikkelig trivelig.

Motoren med sin fine gange, gode krefter og lave forbruk teller også stort på plusskontoen. Det samme gjør det tøffe designet i fronten og det helt firkantete varerommet.

Negativt? Tja. Sånn utenom at jeg ikke liker varebiler generelt, er det ikke så mye. Forholdet til pedalene ble ikke helt riktig for min del da jeg justerte setet slik jeg ville ha det. Og de med store skonummer og/eller klumpete arbeidssko vil kanskje klage på plassen over/mellom pedalene. Ellers er det vel slik at vi i Norge gjerne kunne tenkt oss en firehjulsdrevet versjon. Og kanskje en med automat.

Totalt sett, er det følelsen av at noen har tenkt på deg som kjører bilen, og ikke bare på millimeter og vekter i varerommet eller hvor billig interiøret kan lages, som skiller Vivaro ut fra mengden og gjør den spesielt interessant. Sånn i tillegg til at den gjør vanlige varebilting slik en varebil skal. En kompis på jakt etter ny varebil, spurte etter en prøvetur om han kunne få kjøpe den. Det er vel et godt tegn.

Versjoner og utstyr
Du får Vivaro i en godt utstyrt grunnversjon som heter Edition. For 17 000 mer, får du Mester Premium. For det tillegget får du bedre seter, 17 toms alu, skinnratt, navi med touchskjerm, LED kjørelys, tåkelys med svingfunksjon og regnsensor. Det er mye for pengene. Bilen kommer også i lang versjon. Testbilen hadde i tillegg metalliclakk og skyvedør venstre side for til sammen 10 000. Mester Premium får for øvrig også klimaanlegg og nøkkelfri tilgang fra nå av.