Av David K Andersen
Jeg står på asfalten i pitlane. Ti meter til høyre ligger Porsches Leipzig-fabrikk, fem meter til venstre ligger den store testbanen. Foran meg står en rød Porsche 911 av siste modell, altså 991. Og det er en GT3. Av alle supersportsbiler i salg i dag, er dette min favoritt akkurat nå, i alle fall så lenge banekjøring er målet. Den har boksersekser på 475hk – uten turbo. Tenk litt på det, ekstreme saker. Karbonbremser, et mer eller mindre rent racingchassis og de ekstreme nye Michelin Cup 2-dekkene kompletterer. Det er like før jeg setter på selfiemodus på mobilen for å sjekke om jeg sikler. Problemet er bare at det ikke er denne bilen jeg er her for å kjøre.
911, 918, Boxster og Cayman lages i Stuttgart. Nå er jeg i Leipzig, og her lager de Panamera, Cayenne og Macan. På seriøst tysk vi skal rett være rett – det er de jeg er her for å kjøre.
At det likevel kryr av 911er i alle mulige former, skyldes testbanen. Den er en av verdens råeste. Man har ikke bare laget en vanlig bane med ulike svingkombinasjoner, her er krevende og kjente partier fra lagendariske baner rundt om i verden gjenskapt som en del av banen. Det er Bus-stop fra Spa, Lesmo og Parabolica fra Monza, Karusell og Mobil 1 Sen fra Nürburgring, Victoria fra Rio og en S-kombinasjon fra Suzuka. Midt inne på banen er det bygd opp et aldri så lite fjell. Der er Corkscrew fra Laguna Seca. Man leker ikke med testingen hos Porsche.
Panamera Diesel
Jeg skal kjøre fire biler og kan velge fritt blant en lang rekke Panamera, Macan og Cayenne. Starter med en gullfraget Panamera Diesel. En stor firedørsbil (vet ikke helt om jeg tør kalle den sedan) med 3-liters oljebrenner er ikke noe som i utgangspunktet er veldig interessant for banekjøring. Men så er jo dette en Porsche – den er nesten forpliktet til å gjøre det bra på bane uansett. Fakta imponerer: 300hk, 650nm, 0-100 på 6 sekunder og toppfart 259. Firehjulsdrift, 8-trinns automat og adaptivt chassis. Men den veier også 2 tonn.
Jeg senker setet så langt det går og tar med meg rattet. Seteryggen blir rett, det er best på bane. Interiøret er ekstremt forseggjort. Ikke noen voldsom luksusfølelse som for eksempel i en tilsvarende Jaguar, men heller en blanding av luksus, sport og presisjon.
Motoren er kultivert til å være diesel, den er langt unna en dieselfirer og heller nærmere en bensinsekser. Setter bilen i Sport, girvelgeren i D og ruller ut på banen. Første runden tas i makelig tempo, bilen føles veldig presis allerede nå. Noe helt annet enn en vanlig BMW 5-serie. Neste runde gir jeg full gass, og oi, dette gikk unna! Skikkelig bra drag med tanke på vekt og effekt. Gassresponsen er imponerende for en dieselbil og ut av Nürburgrings Mobil 1 S, slipper det bak på den opptørkende banen da jeg gir full gass. Bremsene har ingen problemer med å henge med og føles muskuløse. Styringen er veldig presis og den gir gode tilbakemeldinger da det slipper. Gjennom trange Bus-stop er bilen superenkel å plassere, størrelse og vekt er gjemt på mirakuløst vist.
Den har ikke twinclutchkassen, men i automat styrer 8-trinnskassen sin egen jobb utmerket. I manuelt modus fungerer den på langt nær like godt. Den girer ikke da jeg gir beskjed om det og jeg liker ikke de merkelige girknappene på rattet som må skyves frem og tilbake.
Totalt imponerer Panamera Diesel voldsomt. Den er eksepsjonelt kontant og presis med tanke på forutsetningene. «Vanlige» biler som dette sliter ofte på bane. Det gjør slett ikke denne. Kanskje den ikke er så vanlig likevel.
Cayenne S
SUVen overrasker først med å være finere innvendig enn Panamera. Her er det mer luksusfølelse og det hele føles et halvt hakk mer moderne. Setene er mykere og mer komfortable, men har fortsatt bra sidestøtte. Dette er faktisk en finere bil å ferdes i til og fra jobb, det hadde jeg ikke trodd.
Så er det slik at SUV og banekjøring ikke hører sammen. Etter diesel-Panameraen er jeg imidlertid åpen for det meste. Draget i bilen er det ikke noe å utsette på, den har en 3,6-liter V6 med to turboer og 420hk/550nm. Den føles raskere, men ikke veldig mye. Motorlyden vinner imidlertid lett over dieselen. Den var i det hele omtrent ikke hørbar. Bensin-Cayennen derimot, lager syngende lyder for bilsjeler. Girkassen er den samme og på samme måte er den ikke glad i mine valg i manuelt modus. Den har imidlertid skikkelige padler bak rattet – mye bedre enn knappene i Panamera.
Trylle kan den imidlertid ikke i dette tilfellet. Karosseriet lener seg over til siden i svingene og kjøreopplevelsen er langt mindre kontant og sportslig. Den er samtidig nøytral og konsistent i oppførselen takket være de nye Michelin Latitude Sport 3-dekkene, utviklet av Michelin blant annet for nettopp denne bilen. Det gjør den presis og lett å plassere på banen. Ikke noe problem å holde racinglinjen gjennom svingkombinasjonene.
På grensen slipper den foran først, men et lite gassoppslipp flytter kreftene bakover og den styrer inn og kommer i stedet lett med bakenden. Cayenne imponerer med luksus og komfort. Den imponerer også til å være en SUV på bane, men ikke nok til at det er en bil jeg ville tatt med på Rudskogen for moro skyld.
Macan Disesel S
Den nye kompakte SUVen fra Porsche er ekstremt populær for tiden. Ventelistene er lange og Porsche kjører tre skift fem dager i uken og to skift i helgen. Macan er mindre enn Cayenne og konkurrentene heter blant annet BMW X3, Ranger Rover Evoque, Audi Q5 og Lexus NX300h. For ikke å snakke om BMW X4. Den prøvde jeg for bare noen uker siden og det er en kompetent konkurrent.
 |
| Foto: Porsche |
Tidligere på dagen spurte noen på Porsche hvilken av de tre bilene de produserer her i Leipzig som ser best ut. For min del er svaret på akkurat det ganske lett: Macan. Sett bort fra de tradisjonelle sportsbilene fra Stuttgart, synes jeg den skiller seg positivt ut mellom Panamera og Cayenne. Dette er et gjennomført godt design.
Det gjelder imidlertid ikke innvendig da jeg går rett fra Cayenne til Macan. Misforstå meg rett: Macan har et meget bra interiør, 100% premium, ingen fare. Den er samtidig merkbart enklere enn storebror – det er litt igjen til den fullstendige luksusfølelsen Cayenne leverer.
Sammenliknet med BMW X4, har ikke bare Macan en mindre høyreist og SUV-aktig profil på utsiden, innvendig sitter du lavere og det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at man befinner seg i en firehjulstrekker. Veldig bra for meg, kanskje ikke så bra for de som kjøper SUV for å sitte høyest mulig.
Macan Diesel S har en V6 på 258hk og 580nm. Med en vekt på nesten 1,9 tonn, er fartsressursene dårligere enn i bilene jeg har kjørt tidligere på dagen. Det betyr ikke at det er en treg bil. Den gjør 0-100 på 6,3 sekunder og topper 230 km/t. Ikke sinnsykt, men like fullt imponerende og tilstrekkelig for noen runder på bane i ny og ned.
Ute på banen imponerer Macan stort. Jeg er overrasket. Sammenliknet med Cayenne er karosseribevegelsene godt kontrollert, den lener seg ikke på samme måte i svingene. Bilen føles lettere enn den er og er superlettkjørt og enkel å plassere på banen. Chassiset føles enklere og mindre sofistikert enn i de to andre, bevegelsene er på en måte ikke like raffinerte. Det gjør imidlertid ikke så mye da den ligger på så fint som den gjør på.
Macan har ikke 8-trinnsautomaten, men i stedet DKG – twinclutchkassen. Den passer naturlig nok bedre på bane enn converterautomatene. Raskere girskift og mer kontrollerbar i manuelt modus. Jeg trodde ærlig talt aldri jeg skulle oppleve en SUV med så råe kjøreegenskaper.
Panamera GTS
4,8-liter V8 uten pustehjelp gir 440 herlige hestekrefter alltid tilgjengelige i samme sekund som gasspedalen beveges. Den romler og brummer, smeller, spraker og rasler i eksosen ved gassoppslipp eller girskift. For oss som helst kjører på bensin og uten pustehjelp, er GTS en drøm. Gassresponsen er sylskarp og tonnevis av brutal kraft er alltid på alerten.
Jeg setter den store firedørsbilen i Sport+ og kjører frem til utkjøringen fra pitlane. Bilen har firehjulsdrift og DKG-kasse og da klarsignalet er gitt, holder jeg fullt og mater på med gir ut på banen. Holy crap for en maskin – draget, lyden og girskiftene gjør reisen eksplosiv. Full brems og så full gass opp bakken til Laguna Secas Corkscrew, til venstre over bakketoppen hvor jeg ikke ser noen ting fordi bakken ned på andre siden er 12 grader bratt. Så ned og samtidig brått til høyre. Det er berg og dalbane og gassen må posjoneres pent for ikke å ryke av banen med understyring. Michelin Pilot Supersport-dekkene suger seg fast i den nå tørre asfalten i idealsporet.
Ut på rett strekken etter gir jeg full gass et millisekund for tidlig – kanskje har jeg kjørt for mye turbobil i dag og glemt hva virkelig gassrespons er – bilen spinner på alle fire på andregir og jeg må gå av igjen for ikke å ryke sidelengs ut i yttersvingen. Så pån igjen og mate på med to gir før det er innbremsing mot Mobil 1 S-ene.
Dette er noe helt annet. Presisjonen og brutaliteten er total i forhold. Den gjør 0-100 på 4,4 sekunder og topper nesten 290 km/t. Jeg har fått beskjed om at det er ok å kjøre på curbsen, men har ikke gjort det tidligere i dag – får litt vondt av sånt. Nå er imidlertid hodet et annet sted og jeg er litt for oppjaget til å la sjansen til et forsøk på optimal linje gjennom svingkombinasjonen gå fra meg. Utgangen blir om ikke perfekt, ganske grei og jeg kan mate på med gir bortover strekken. Den er ikke lang, men jeg ser likevel 175 på speedometeret før bremsene må trå til for fullt.
Appropos bremser: Ingen av bilene mistet bremsene i løpet av dagen. Skulle bare mangle kan man tenke, men banekjøring og to tonn bil er ekstremt. Enkelte biler mister bremseeffekten etter bare 3-4 oppbremsinger på bane. Ikke Porsche.
Konklusjon
Som du har skjønt, er èn bil i en klasse for seg her. Den er gjennomført brutal i alt fra eksplosive girskift og akselerasjon til smell fra eksosen og respons fra understellet. Porsche Panamera GTS er virkelig en råtass og en kjøremaskin utover det vanlige. Jeg har ikke kjørt bilen på vei, men antar det justerbare understellet og det faktum at dette tross alt er en Porsche, gjør at den burde levere finfin komfort også til daglig. I Norge starter dessverre herligheten på nesten 1,9 millioner – det går ikke mange av denne og den blir en drøm for de fleste.
På andreplass blir det også en Panamera. Som dagligbil er Cayennen sikkert et bedre valg, men her på banen har en SUV lite den skulle sagt mot en firedørs sportsbil. Og det selv om Panameraen har dieselmotor.
Tredjeplassen stikker Macan av med. Ganske lett. Den er ikke i klasse med Cayenne og Panamera hva gjelder luksusfølelse og eksklusivitet – du føler deg ikke like spesiell. Men det er like fullt en svært imponerende bil generelt og på bane spesielt.
Cayenne får sisteplassen. Absolutt herlig motor med godlyd og fin respons. På banen blir den imidlertid for mye SUV. For høy, tung og myk. Ellers er det en herlig bil og på vanlig vei duger garantert kjøreegenskapene til å kjøre ringer rundt det meste. Bare ikke andre Porscher.
