Test: Kia Sportage 1,6 GDI 2WD Exclusive

Av David K Andersen

Test: Kia Sportage, april 2014, 6 dager, 850km.

Det krever en viss anstrengelse å avstå fra å repetere det jeg og mange andre har sagt en gadzillion ganger allerede. Men jeg skal klare det. Å ikke innlede nok en SUV-test med et foredrag om at nordmenn burde vurdere flerbruksbil fremfor crossover-SUV. Vi hopper i stedet rett over til bilen. Kia Sportage er en av Norges mest populære SUVer og nå har den fått en midtlivsoppdatering. Vi har testet den for å finne ut om den fortsatt duger.

Er den ikke fin? Jo, det synes jeg, og det tror jeg du synes også. Kia har laget Sportage helt siden 1993 og gir slik sett Toyota RAV4 og Honda CR-V en viss konkurranse om hvem som var først ute med crossoveren, altså blandingen av personbil og tradisjonell firehjulstrekker. Her på bygda hvor jeg bor, ruller det fortsatt en hel del av disse gamle Sportagene, så kvalitetsmessig var de nok ikke verst. At suksessen og ettermælet ikke er av samme proporsjoner som hos de to japsene, skyldes nok heller andre ting, som for eksempel utseendet og Kias image på 90-tallet. Andre generasjons Sportage fra 2004 var dårligere offroad, men milevis bedre på veien, i tillegg til at den bidro til å etablere Kia som en produsent på lik linje med andre. Designet derimot kan vel best beskrives som kraftig ubestemmelig, og vi takker Kia for at de ansatte Peter Schreyer som designsjef før nåværende Sportage kom ut i 2010. Med mannen bak blant annet Audi TT og en rekke andre VAG-produkter på plass, hoppet Kia plutselig rett fra ingenting til et merke med stilige biler. Og best av disse hittil er Sportage, selv om jeg synes Cee’d nesten slår den. Sportage er av den typen crossover-SUVer som strekker seg mot de ekte SUVene designmessig med høy midje og små vinduer. Da får du en tøff bil. Fronten er passelig rundt og ser rett og slett bra ut. De kraftige C-stolpene gir særpreg, og bakfra gjør enkelhet og ryddighet underverker. At vi ikke ser masse krimskrams og tiltak for å brekke opp store flater er et vitne om et veldig bra design. Kia har bare gjort mindre endringer på faceliftet for 2014. Lurt.

Den SUV-orienterte stilen fra utsiden, følger med inn i bilen. Frontruta er ikke flere kilometer lang som på flerbruksbiler, og med høy midje får jeg antydning til Jeep-assosiasjoner. At interiøret er «grovt» og solid hjelper også på akkurat den følelsen. Ikke at utsikten hemmes av dette. Du sitter høyt og ser fint i alle retninger unntatt på skrå bakover. Men jeg blir også litt skuffet da jeg setter meg inn første gangen. Her er det mye hardplast, blant annet den store grå plastbiten som går på tvers av dashbordet. Dørsidene har også mer hardplast enn jeg har sett på en stund. Solid og godt sammenskrudd er det garantert, men etter å ha kjørt Cee’d og Carens forventet jeg noe liknende i Sportage, noe litt bedre enn dette. Så kommer jeg på at selv om bilen har fått et ansiktsløft og ganske mye av interiøret er oppdatert, stammer den fra 2010, mens de to andre modellene er nyere. Utviklingen skjer fort hos Kia.

Jeg stusser litt over setene. De er stilige å se på med både semsket og vanlig skinn i denne Exclusive-utgaven, men de virker ganske flate, og de er harde. Nå er ikke flate seter noe minus for meg i utgangspunktet, jeg liker å kunne flytte litt på meg på langturen, men jeg tenker at formløsheten kan skape både tresmak og visse utfordringer med ryggen etter noen mil. Noen dager senere, etter et pass på rundt 30 mil, konstaterer jeg at setene fint holder mål likevel. Ikke tresmak eller vondt i ryggen. De holder meg til og med ganske godt på plass i svingene. Ikke verdens beste seter, men absolutt gode nok. Sittestillingen starter på relativt høyt, og kan justeres opp til uante høyder. Jeg har aldri tidligere truffet på en bil hvor jeg kan justere førersetet så høyt at hadde det ikke vært for treskallen på toppen, hadde skuldrene nådd taket. Dette må jo bare være bilen for deg som er ekstremt kortvokst, her du kan sitte som en konge.

Rattet har passe justeringsmuligheter og pedaler og armelener er omtrent som de skal være. Selv har jeg altfor mange timer i maskiner, lastebiler og biler med for høyt armelene, hvilket gjør at jeg alltid ønsker meg et justerbart eller oppvippbart armelene for å avlaste høyre skulder. «Dessverre» har de fleste nye biler i dag et digert oppbevaringsrom under armelenet som derfor ikke kan justeres. Slik er Sportage også, men du får iallfall et stort oppbevaringsrom i midten. Lenger frem i midtkonsollen er det en passe romslig hylle som passer til telefon og en dings eller to til, og den doble koppholderen fungerer som den skal. Infotainmentsystemet kjenner vi igjen fra andre Kiaer, det er enkelt og bra. Godt over snittet med tanke på brukervennlighet og velfungerende blåtannfunksjon for både telefon og musikkavspilling. Bilen har også skikkelig rått Infinity stereoanlegg med subwoofer, men DAB-radio mangler. Det er ikke helt bra, og om et par år må du derfor ettermontere en eller annen dings. Instrumenter er lett avleselige og knapper og hendler enkle å bruke. Jeg liker spesielt blinklys-spaken som har akkurat helt perfekt motstand. Det er tilfredsstillende å bruke den. Kanskje folk med VMB-syndromet (vegring mot blinklysbruk) burde ta en titt på Sportage. Og ja, å snakke om en blinklysspak er detaljer, men den er tross alt noe du skal bruke tusenvis av ganger. Rattet skal du bruke ennå mer, så flaks at det er godt å holde i. Heldigvis mangler det plastinnleggene som noen andre Kiamodeller har. Ekstra skryt for plasseringen av knappene i rattet. Volumkontroll og skifte av radiokanal/lydspor sitter på venstre side av rattet. Av alle rattknapper er det disse to jeg bruker definitivt mest, og derfor foretrekker jeg at de sitter nettopp der siden jeg oftest har vestrehånda på samme sted. Så slipper jeg å løfte opp høyrearmen for å justere volumet. Jajaja, detaljer, detaljer, men det er viktig skjønner du! Det har noe å si hver eneste dag selv om det er småtteri.

Plassforholdene i bilen er bra. Plassen er god nok både foran og bak, og ekstra pluss for god sittekomfort for voksne i baksetet deles ut. Bagasjerommet er i og for seg romslig, men fellingen av baksetet er ikke spesialt smart, hvilket går ut over størrelsen med nedfelte seter.

På veien
Over til det viktigste, i alle fall for min del. Kjøringen. Jeg konstaterer at det er lett å gå inn i bilen, en av crossoverenes fordeler er jo tross alt at bilen er slik ca like høy som deg. Sportage plages heller ikke med brede stigtrinn som kan møkke til buksebenet. Setter bilen i revers og finner ut at ryggekameraet har klart og fint bilde, men at strekene på skjermen som viser hvor du havner ikke svinger på seg i takt med at jeg svinger på rattet. Så er det ut i en blanding av motorvei og bygater. Testbilen har 1,6-liters bensinmotor med 135hk, dog uten turbo. Og om det er turbomotor du er vant til, er dette ganske døve saker på lavt turtall. Men det er et men, et ganske stort et. For da jeg tenker 1,6 bensin uten turbo i en SUV, lyser ikke akkurat bilentusiast-lampene. Og det stemmer at Sportage med denne motoren aldri blir noen virkelig kjøremaskin, men den fungerer betydelig bedre enn man skulle tro. Det med mangel på dreiemoment på lavt turtall, er en vanesak. Nei, det er riktig at om jeg ligger i sjettegir i 90 i oppoverbakke på motorveien, og vil ut i venstrefila og øke farten, så skjer det absolutt ingenting. Men husk; det hadde det ikke gjort om det var en dieselbil heller. Du må uansett gire ned, og hva er egentlig forskjellen på å gire ned til femte, fjerde eller tredje? Nettopp: Gire må du uansett. Nå er ikke denne motoren fullstendig tiltaksløs på lave turtall, den drar helt fint til å være så liten. Den gjør også bilen mer lettkjørt og ikke minst enklere å kjøre mykt med. Med litt turtall drar den dessuten rimelig bra, og i kombinasjon med den tettstegede girkassen, er det en barnelek å holde motoren innenfor det turtallsområdet som kreves for at det skal gå unna. Jeg kjørte den samme i Cee’d for ikke så lenge siden, og riktignok syntes jeg den gjorde bilen rimelig sprek, men jeg klaget også litt på at den var karakterløs. Slik sett synes jeg nesten motoren passer bedre i Sportage, som er en biltype hvor slikt ikke er så viktig. Dermed passer det også greit inn at den på lavt turtall er litt grov i målet, og at den ikke høres ut som en sportsbilsmotor da nåla nærmer seg røde tall.

Noe av det Kia har jobbet mye med på årets nye modell, er å senke støy og vibrasjoner. De har montert en ny type glass med bedre lyd-demping i vinduene, innført symmetriske drivakslinger, og montert gummiforinger på flere punkter i understellet. Det har gitt gode resultater. Sportage har lavt støynivå og går mer eller mindre helt vibrasjonsfritt, spesielt med denne bensinmotoren. At bilen er forholdsvis lett, gjør sitt for bensinforbruket. Ifølge kjørecomputeren hadde jeg et totalt testforbruk på 0,72, og selv om det er noe over det oppgitte forbruket, synes jeg det er et godt tall for en høyreist bil uten diesel. Legg til fin gassrespons på høyere turtall, og summen for den lille bensinmotoren blir ikke så dum likevel. Du kan til og med trekke fra min lille forkjærlighet for bensin fremfor diesel og komme godt ut av det.

Det går ikke mange kilometer før Oslo-rushen gir start/stopp kjøring, og jeg får testet giroverføringen med utallige 0-80-0 sykluser. Kia har valgt å følge SUV-stilen, og Sportage har en ganske lang girstang med en kraftig girkule på toppen. Og det er sikkert stilmessig riktig, men skiftegafler, tannhjul og overføring løper så lett, at det føles litt dumt at bilen ikke bare har en kort, liten og kjapp girspak uten lange slag. Giring er absolutt ikke noe problem, men med kortere slag og mindre girspak kunne den vært til morsom å bruke. For gire en god del, det må du.

På motorveien merker jeg at bilen er stiv i fjæringen, men den flyter fint likevel. Da jeg svinger av og kjører inn i bygater og veidekket forverres betydelig, blir stivheten mer merkbar, og jeg synes den er i grenseland hard. Utenom det, er bilen lettkjørt og enkel å kontrollere i bytrafikken. Vi hopper lettere uelegant videre et par dager frem i tid, og til riksveier og fylkesveier av ulik kvalitet og med varierende grad av svinghyppighet. På landeveier med jevnt og godt dekke, er Sportage på sitt beste. Uavhengig av om veien er svingete eller ikke, er komforten grei, og jeg nyter godt av det lave støynivået. Den takler svinger nesten helt flatt, også da det går unna, takket være harde fjærer. Da veien blir dårligere, fungerer ikke ting like bra lenger. Jeg synes rett og slett bilen er for stivt avfjæret, og komforten blir lidende. Det er verdt å merke seg at med bensin, er bilen over 200kg lettere enn med diesel og firehjulsdrift. Hvis begge versjonene har samme fjærer, er det muligens forklaringen.

God bakkeklaring er ofte like viktig som firehjulsdrift.

Tidligere i år har jeg kjørt noen SUVer og fant blant annet ut at Honda CR-V var en bil jeg gjerne tok med innom en svingete vei. Nå er Sportage et halvt hakk enklere og rimeligere enn CR-V, men den er også lettere. Er den morsom å kjøre? Tja. Fordelen er den stive fjæringen som gjør at bilen ligger helt flatt på veien. Om du sier at veigrepet på asfalt tar slutt på 100, begynner ikke Sportage å krenge før den har nådd 90. Og da går det fort, for selv på vinterdekk synes jeg bilen genererer mye grep. Som vanlig tester jeg ut balansen i bilen på grusvei ved å gå fort inn i svingene. Og den er kjempebra. Bilen styrer inn fint og baken kommer ut i en liten sladd. Antisladdsystemet avbryter før det blir moro selv om det er «slått av», så noen sladdemaskin er det ikke, men god balanse og fin innstyring er viktig og bra. Styringen liker jeg imidlertid ikke like godt, men jeg klarer ikke helt å påpeke hvorfor uten å begynne å gjette. Bidra til å gjøre den aktive kjøringen morsom, gjør den iallfall ikke. Chassiset hjelper heller ikke til. Svingete norske veier har som regel en god del ujevnheter, og demperne holder ikke helt følge med fjærene i svingene. Det er hardt og stumpete og kjøreopplevelsen blir følelsesløs og «død». Jeg finner aldri helt den flyten som kan gi den fine følelsen av å suse mykt og effektivt fra sving til sving. Og jeg tenker at det kanskje mer er et spørsmål om å finjustere samkjøringen av hjuloppheng, styring og drivverk, enn at noen av komponentene i seg selv ikke er godt nok konstruert. Nå er dette en crossover/SUV, og for de fleste, er det jeg forbinder med kjøreglede kanskje ikke så viktig, og heller å anse som en bonus om man skulle finne det på denne typen bil.

Konklusjon
Jeg har kjørt en del Kia i det siste, og har fått sansen merket. Bilene er velutstyrt uten å være kompliserte, de ser bra ut, kjører fint, og er fornuftige økonomisk. Merket har en slags medvind og oppadgående energi som gjenspeiles i totalopplevelsen rundt bilene. Antakelig et resultat av at selskapet satser hardt, utvikles raskt og går bra. Den harde fjæringen er det eneste virkelige minuspunktet da jeg oppsummerer. Kunne også ønsket bedre styring og noe annet småtteri, men det er ikke veldig viktige punkter. Det fine designet kjenner de fleste allerede til, det går jo bøttevis av disse bilene på veien. Sportage er lett å leve med, den er brukervennlig og har topp ergonomi. Det høye utstyrsnivået gir en luksus-snert og følelsen av at det er en solid firehjulstrekker-type bil kompletterer det hele. Jeg forstår godt at bilen er populær, og årets versjon holder den fint gående mens vi venter på en helt ny en om noen år.

Kommentar til versjon og økonomi:
Sportage kommer i tre utstyrsnivåer: Classic Plus, WorldCup Edition og Exclusive. Den midtre er godt utstyrt, og kan anbefales. Bilen kommer også med forhjulstrekk eller firehjulstrekk og bensin eller diesel. Skal du ha automat må du ha diesel og firehjulsfrift, og du får ikke firehjulsdrift uten diesel. Jeg har ikke kjørt firehjulsdrevne diesel-versjoner, men med mindre chassiset på de bilene er betydelig mer raffinert, er det bensin eller diesel forhjulsdrift som er min klare anbefaling. I WorldCup Edition, koster de henholdsvis 299 900 og 324 900. Det er mye bil for pengene. Skal du ha firehjulsdrift nærmer du deg slutten av 300-tallet. Automat koster over 40 000 ekstra, og det er det ikke verdt.

Data:

david@bilogmotorbloggen.no